Mariann sin blogg

Noe har skjedd de siste årene. I større grad enn noensinne er det enkeltmelodier og ikke hele album (heter det fortsatt det?) som preger min musikkhverdag. Det er ikke lenger slik at jeg kjøper en CD og hører intenst på den en gitt periode. Faktisk er 2010 det første året der jeg overhodet ikke har kjøpt musikk i 'fysisk' format, kun digitalt. Hvilket fungerer utmerket for meg. Jeg laster musikken over på telefonen slik at jeg har noe å høre på når jeg går på jobb. Uten musikk på øret spørs det om jeg ville kommet meg avgårde hver morgen ... Anyway - 2010 har vært preget av spesielt 4 enkeltlåter som jeg fikk fullstendig på hjernen i ukesvis. (Selvsagt har jeg kjøpt hele albumene etter en stund.) Det gjør det vanskelig å rangere min Topp 10. Men rangering må til, så jeg kaster meg ut i det. 10. Best Coast(USA): Crazy for you Med en slager som "Boyfriend" kan man ikke motstå dette bandet. California-pop uten å bli helt Beach Boys! Søt og skranglete musikk, hverken mer...

Enspora jeg? Jeg tenker jo på både mat og musikk! I alle fall om man skal stole på hva jeg har skrevet på Facebook det siste året!

For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang. Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte...

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen. Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått....

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er! Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan. Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bar...

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så ...

Hvorfor skriver du ingenting på bloggen din lenger? Spør folk. (Mest familien min ...) Og jeg spør meg selv: Hvor ble det av mine gode intensjoner om å skrive litt hver uke? I alle fall hver måned? Kan høsten ha vært så usedvanlig travel at jeg ikke engang har hatt tid til å skrive om hvor travelt det er? Det føles sånn. I hele høst har jeg tenkt at bare Prosjekt 1 er over, skal jeg sette av tid til å skrive om uviktige ting her på bloggen. Men så kom Prosjekt 2. Og deretter Prosjekt 3. Og plutselig er det snart jul. Men nå er jeg her. Og skriver om musikk og bøker. Jeg er litt kjedelig sånn. Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback . For an...

A-ha, Band of Horses, Bel Canto i originalbesetning (burde kanskje skrive Bel Kanto!), Prodigy - en festival som lokker med så gode navn kan man ikke utebli fra, om man kaller seg musikkinteressert. (Og bor i Tromsøområdet.) Årests Døgnvill-program er vel bortimot det beste jeg noensinne har opplevd på en festival i Tromsø. Og alle mine favoritter infridde til gangs. Etter at fredagen var over var jeg sikker på at A-ha kom til å bli høydepunktet, men så kom Bel Canto med sitt modige og tilbaketrukne sett og med Anneli Drecker bedre enn noensinne. To helt forskjellige konserter, og begge to av meget høy kvalitet. Har nok et nærmere forhold til Bel Canto enn til A-ha, men stortrivdes på begge konsertene. Hele festivalen ble avrundet med The Prodigy, et band jeg har fulgt siden Experience kom 1992. (OK - tror ikke jeg oppdaga dem før i 1993 ...). Kan huske at jeg som lærer på Lakesvåg videregående i 1995 prøvde å tvinge elevene mine til å høre på bandet, men de syntes nok bare jeg var rar...

Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til. Dag 1: Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-) Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av ...

Siste stoppested i vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury. På veien tok vi et obligatorisk stopp på en av Englands mest populære turistattraksjoner - Stonehenge! Her var det massevis av folk, men så snart man kom seg unna inngangspartiet og parkeringsplassen var det ikke så verst. Stonehenge var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig nok. Men likevel et fantastisk skue. Etter at turister blant annet har gått løs på steinene med hakker for å få en bit historie med seg hjem, får man ikke lenger gå rundt mellom steinene slik man kunne i de gode gamle dagene (i følge flere vi møtte), men dette er helt greit synes jeg. Utrolig at steinene fortsatt står etter så mange tusen år. Etter at forrige B&B ikke var spesielt luksuriøs var det deilig å komme til lille Spire House med himmelseng, karnappvindu med sitteplasser og utsikt mot Englands høyeste kirkespir. Joda det var teppegulv og dårlig trykk i dusjen, men slik er det nå engang i dette landet! Spire House har bare 4 rom, og vi okku...

Polperro ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi kjørte til en annen liten landsby, Lyme Regis i Dorset. De fleste som hørte at vi skulle til Lyme Regis trodde vi hadde valgt stedet på grunn av de store fossilforekomstene, men sanneheten er at stedet ble valgt helt tilfeldig fordi navnet hørtes kjent ut. (Jeg hadde selvsagt lest om stedet i Jane Austens Persuasion !) I Lyme Regis bodde vi på Albany House, et helt standard B&B (faktisk litt under vår standard), men med en svært hyggelig eier. Sue var akkurat slik man forventer en B&B-dame skal være, passelig gammel, veldig engelsk, og en smule snakkesalig :-) God frokost kunne hun også servere! Her hadde vi et familierom med køyeseng til ungene. Helt grei størresle, men jeg har en mistanke om at familierom generelt holder en lavere standard enn vanlige rom. De ligger ofte i første etasje, og er ofte de siste til å bli pusset opp. Det kan virke som om noen tror at bare fordi vi har barn, er vi ...

På vei til neste stoppested kjørte vi innom The Eden Project, en slags miljøpark med to svære biomer, kuppelaktige drivhus som mest av alt ligner på gigantiske golfballer. Den ene var laget som en tropisk regnskog, den andre hadde Middelhavet som tema. Et flott prosjekt med fokus på klima og miljø, og jeg som elsker å gå rundt i varme, fuktige drivhus trivdes svært godt i tropeskogen under papayatrær og palmer. Vi var til og med fornøyd med maten vi kjøpte til lunsj der, og det er det ikke ofte man kan si på slike turistattraksjoner. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av befolkningstettheten i Legoland. For eksempel :-) Så bar turen ned mot kysten igjen. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby (litt mindre enn Tromsø!) der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede 'cottages' på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Gjett om jeg har lyst på et lite feriehus her også! Det skjer ikke så mye her. De få butikkene inneholder stort set...

Vi fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. Stedet heter The Lizard og er fastlandsenglands sydligste punkt. Selv om det føles litt rart å si 'fastlandsengland' - vi er jo tross alt på en øy! På veien hit stoppet vi på Pendennis Castle i nærheten av Falmouth. Dette er et forholdsvis stort festningsverk, der deler er fra Henrik IIIVs tid. (Vi har kjøpt turistpass hos English Heritage, så vi må liksom utnytte mulighetene som finnes!) Sol og fint vær gjør alltid slike besøk vellykka. Kafeen var imidlertid ikke mye å skryte av. Freshly made sandwiches viste seg å være noe plastinnpakka smakløse greier. Men man drar vel ikke til slike steder på grunn av maten :-) The Lizard er en bitte liten plass som tiltrekker seg folk som oss. Og slike som liker å gå på tur. Og noen andre. Stedet består av en håndfull souvenirbutikker med et utrolig stort utvalg krimskrams (se bi...

For et herlig hotell! Vanligvis betyr familierom et vanlig rom med to ekstrasenger stuet inn. På Boskerris Hotel har familierommet et eget lite rom til ungene, komplett med køyesenger, TV og DVD-spiller! Her er lyst og luftig og like ved ligger det en aldeles nydelig sandstrand. Med god plass! Helt klart den fineste stranda i området! Det føles rett og slett som i syden, bare med bedre mat og høfligere mennesker! En anglofil sjel som meg har ikke godt av dette :-) Carbis Bay ligger litt utenfor St Ives, ca. 20-30 minutters fottur, eller 5 minutter med toget. Her er det stille og rolig og på solfylte dager har man absolutt ikke behov for å være noe annet sted i verden. Vi er imidlertid i England, så et par dager med regn må man jo regne med! Den første regndagen benyttet vi til å besøke Tate St Ives, et lite mini-galleri med kjente og mindre kjente kunstverk. Ungene var særdeles fornøyd med at det var såpass lite - akkurat passe til at man ikke rakk å bli sliten og lei! Den andre da...

Fra semi-urbane og siviliserte Bath var overgangen stor til Tintagel, en liten landsby ute i havgapet nord i Cornwall. Det var egentlig helt tilfeldig at vi havnet her. Vi studerte kartet mellom Bath og St. Ives og landet på et par alternativer. Tintagel viste seg å bli et lykkelig valg. Av en eller annen grunn har jeg begynt å sette mer og mer pris på steder som dette, der mulighetene for shopping og andre kulturelle opplevelser er minimale. I alle fall når sola skinner og man kan tusle rundt i öppna landskap og studere en og annen ku, en håndful puber og bølger som slår mot bratte klipper jeg ikke helt tør å bevege meg ut på. Tintagel har en hoveattraksjon: Kong Arthur. Man prøver å innbille turister og resten av verden at det var akkurat her at sagnkongen hadde slottet sitt. Her er det Arthur og Merlin og Camelot hvor du enn snur deg. Vår utmerkede gjestehus het Avalon , også det navnet hentet fra Arthurlegendene. Av en eller annen grunn så vi også flust med 'alternative greier...

Hva pakker man for 2 ukers bilferie i England? Ganske mye, kan jeg fortelle deg. Her må man tenke all slags vær og føre (kanskje unntatt snø), og haugen som skal presses ned i kofferten blir dermed altfor stor! For ordens skyld lot jeg både regntøy og solbriller bli igjen hjemme. Slikt får man alltids kjøpt om det skulle bli krise. Da vi landet på Gatwick slo varmen mot oss som en vegg og det viste seg at det faktisk var sommer i England! Solbriller ble sporenstreks innkjøpt! Etter laaang ventetid hos Avis fikk vi endelig tildelt leiebilen og suste mot Somerset og Bath. Til tross for mine utallige besøk i England tidligere har jeg aldri besøkt noen steder sør i landet. Sannelig på tide å gjøre noe nytt og annerledes med andre ord. Årets ferie ble derfor lagt til Cornwall. For å unngå for lange kjøreperioder stoppet vi et par dager i Bath først. Og med sol og 25 grader fikk ferien vår en perfekt start. Mest av alt forbinder jeg Bath med Jane Austen. Hun bodde her i en håndfull år som ve...

Det er virkelig mye som er galt med barneidretten i landet. Overambisiøse foreldre og trenere er et av de største problemene og noe som i sterk grad bidrar til at unge dropper ut av organisert idrett. Men det er en sak jeg ikke orker å gå inn på nå. Det er jo tross alt helg! Her i huset er vi akkurat nå mer irritert over å måtte selge rådyre lodd for idrettsforeningen Fløya. Hvert lodd koster 100 kr og vi må selge 15 stk. Ikke så mye tenker du, men erfaringen vår så langt er at det er vanskelig nok å selge lodd til 10 kr. Hvem i all verden gidder å kjøpe så dyre lodd? Bortsett fra familie og nære venner? Og gevinstlisten består av hele 2 premier. Riktignok en bil og et kjøkken, men likevel! Grrr! Fløya har sendt ut disse loddene til barn, selv om de utmerket godt vet at barn under 15 år IKKE har lov til å selge disse loddene. (Jf. FOR 1995-02-24 nr 185: Forskrift til lov om lotterier m.v., § 6.) Dermed ber de altså oss foreldre plage naboene. (Noe jeg rett og slett nekter å gjøre!) Eve...

Grumpy old women heter et morsomt tv-program jeg har sett noen ganger. Forrige gang jeg så det, slo det meg. Jeg er så enig, så enig med disse damene. Jeg er en av dem. Jeg er en gretten gammel dame. Ikke så fryktelig gammel, tenker jeg selv. Og det var ikke disse damene på TV heller. Men likevel. Jeg er der. Grumpy old woman. Som synes så mye er galt rundt meg. Og jeg synes ikke det er skolene, eller kommunen, eller regjeringen eller Jens (ville aldri falt meg inn å klage på Jens, hadde han bare stoppet tullet med oljeboring i Lofoten!) det er noe galt med. Jeg sparker ikke oppover. Bare til siden. Altså til Folk Flest. For det er de som irriterer meg mest. Og barna til Folk Flest. Og hundene til Folk Flest. Men de kan jo ikke noe for det. Barna og hundene altså. Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står...

Det er litt rart i grunnen. Jeg er jo ikke noen spesiell tilhenger av adel og rikfolk. Men jeg bli altså oppriktig lykkelig av å tusle rundt på godset til en av Englands bedre stilte familier. Vi har besøkt Castle Howard, litt utenfor York, ca. 20 ganger nå. Aller best er det der om sommeren når været er godt og rosehagen stråler. Men vi trives resten av året også. I dag da vi dro avgårde pøsregnet det, og vi var beredt på en våt og kald dag. Derfor startet vi med en rundtur inne i huset, som til tross for navnet ikke er et slott. En av de ansatte kunne fortelle oss at folka bak filmen Garfield 2 (delvis spilt inn på Castle Howard) ble en smule skuffet da det gikk opp for dem at det ikke var et slott med spir og tårn, men en helt 'alminnelig' herregård de hadde valgt som bakgrunn for filmen. Stedet er imidlertid enda mer kjent som Brideshead fra TV-serien (og 2008-filmen) Brideshead Revisited . Begge deler finnes på DVD, og jeg er særlig svak for TV-serien med Jeremy Irons i h...

Med leiebil får man enkelt sett store deler av Yorkshire på kort tid. I går, fredag, satte vi kursen mot østkysten, nærmere bestemt Whitby. Sammenlignet med nordnorske avstander, er det en lek å dra på biltur i England. Her i Yorkshire ligger det i alle fall idylliske landsbyer rundt hver sving omtrent. Første stopp på vår tur ble Goathland. Vi har vært der før flere ganger, men ettersom dette er første gangen ungene, i alle fall Martin, har et forhold til Aidensfield, passet det bra å strekke litt på beina her. Goathland er en bitteliten landsby der tv-serien Hjartet på rette staden (Heartbeat) er spilt inn, og det er også derfor folk besøker stedet! Lurer litt på hvordan det skal gå med Goathland, nå som tv-serien er over. Her er forresten også utmerkede forhold for de som liker å gå på tur. (Goathland ligger i nasjonalparken The North Yorkshire Moors.) Fascinerende lansdskap - sauer og lyng så langt øyet kan se. Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Po...

Jeg elsker gode romaner. Jeg liker de fleste sjangere, men unngår krim og de uten happy ending. Jeg liker romaner fra unge, nye forfattere og jeg liker klassikerne. Kort sagt - jeg liker å lese! Og blant alle bøker jeg har lest, er det særlig en som skiller seg ut som min favoritt. Det er også denne boka jeg har lest flest ganger: Wuthering Heights av Emily Bronte. Når vi nå befinner oss i Yorkshire er det derfor bare naturlig at vi avlegger hjemstedet til Bronte-familien et besøk. Haworth er en liten landsby, ca 1 - 1.5 timers kjøring fra York, ikke så langt unna Bradford. Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum . (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid...

Som vanlig rømmer vi fra skiturer, kakao, snø og nordnorsk påaskefeiring til varmere strøk, nærmere bestemt Nord-England og York. Her er det i det minste grønt gress og bar asfalt, selv om temperaturen bare ligger på rundt 10 grader. Men det er i det minste plussgrader! Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets , og bor meget sentralt. Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England! Vi startet på Melton 's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy...

I dag, 17. mars, feirer irer og irskvennlige mennesker verden over St. Patrick's Day til ære for Irlands nasjonalhelgen. Som de fleste andre helgener er det knyttet et utall mirakler og myter til navnet hans. Det blir sagt at han vekket folk fra de døde, og at han utførte mirakler som hindret motvillige høvdinger å angripe ham. Mest kjent er kanskje myten om at det var St. Patrick som forviste alle slanger fra Irland. Det blir også sagt at St. Patrick brukte trekløveren for å forklare den hellige treenighet, og denne planten har siden vært et av Irlands nasjonalsymboler. Du trenger ikke være irsk for å feire dagen. Du trenger ikke engang å ha irske aner. Dette er en festdag som kun krever et irskvennlig sinn. (OK - det fines kanskje noen som er uenige med meg her, men det får så være!) Selv lever jeg (blant annet) etter mottoet feires det som feires kan, og har markert denne dagen i omkring 20 år nå, som regel på et trivelig utested med tilbud om irsk øl. Ikke at jeg er noen ...

Winter spreads its fingers 'round your throat. Synger Astrid Williamson i den vakre sangen "How you take my breath away". Og litt slik føler jeg meg for tiden. Som om kulda har tatt et hardt grep rundt halsen på meg og forhindrer meg i å puste fritt. Som om kroppen har gått inn i dvalemodus for å kunne overleve til sommeren. Som om blodet har stivnet i årene mine og så vidt siger fra kroppsdel til kroppsdel, omtrent som mørk sirup. Som om både fysisk og mental aktivitet går på sparebluss. Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots...

Kandisert kongekrabbe med blomkålpurè, blåskjell og soltørket tomatskum. Smørstekt torskeloins med kremet skorsonnerot, rødvinsjy tilsmakt med ingefær og sort pepper. Varm terrine på bjørnebær og portvin, servert med hjemmelaget vaniljeis. Høres det fristende ut? Selvsagt! I går hadde jeg en strålende matopplevelse på en av byens nyeste restauranter. Inntrykket jeg fikk var utelukkende positivt, og basert på smaksopplevelsene vil jeg anbefale stedet til alle matglade mennesker. Vi hadde med oss begge ungene (7 og 12 år) og det gikk helt fint. Fiskekompaniet har ikke egen barnemeny, men yngstejenta fikk en av forrettene til hovedrett (Fritto misto) og det var hun godt fornøyd med. Vi fikk i tillegg opplyst at en av hovedrettene (torsken) kunne serveres som liten porsjon om hun heller ønsket det. Jeg synes det er viktig at restauranter med respekt for seg selv er såpass fleksible at de har et tilbud til yngre gjester også. Og med det mener jeg ikke at restauranter skal ha pølse og chips ...

Med unntak av de 3-4 årene jeg har bodd i andre byer, har jeg deltatt på TIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival) hvert eneste år siden starten i 1991. Husker godt stemningen fra de første årene - en stemning som heldigvis er like god fortsatt. Det jeg også husker fra de første årene er at man kunne kjøpe et kort som ga tilgang til alle filmene. Billettbestilling var dermed helt unødvendig. Festivalen vokste imidlertid fort fra denne ordninga. Jobb og familie gjør at jeg ikke lenger orker å se haugevis av filmer. Er fornøyd om jeg får med meg 5. I år ble det 7. Her er min hurtige og ukvalifiserte synsing. 35 shots of rum: Se tidligere omtale . Sensommerlunsj i Roma: Italiensk. Kosefilm! Hyggelig historie om en sønn, Gianni, som bor sammen med sin eldre mor. For å betale gjeld påtar han seg å "passe" huseierens mor. Det huseieren lar være å fortelle er at Gianni også må ta tanten med på kjøpet. Til alt overmål dukker Giannis lege opp og ber om en tjeneste, og før vi vet orde...