Polperro

På vei til neste stoppested kjørte vi innom The Eden Project, en slags miljøpark med to svære biomer, kuppelaktige drivhus som mest av alt ligner på gigantiske golfballer. Den ene var laget som en tropisk regnskog, den andre hadde Middelhavet som tema. Et flott prosjekt med fokus på klima og miljø, og jeg som elsker å gå rundt i varme, fuktige drivhus trivdes svært godt i tropeskogen under papayatrær og palmer. Vi var til og med fornøyd med maten vi kjøpte til lunsj der, og det er det ikke ofte man kan si på slike turistattraksjoner. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av befolkningstettheten i Legoland. For eksempel :-)

Så bar turen ned mot kysten igjen. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby (litt mindre enn Tromsø!) der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede 'cottages' på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Gjett om jeg har lyst på et lite feriehus her også! Det skjer ikke så mye her. De få butikkene inneholder stort sett souvenirer og søtsaker. De fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre her er de pågående måsene! Vi planla å innta middagen på The Three Pilchards, en pub med uteservering, men fant fort ut at det lureste var å spise inne. Vi spiste selvsagt en tradisjonell fish & chips (enda en gang!).

Dagen etter snublet vi imidlertid over en skikkelig god restaurant, Couch's Great House. Restaurantens kokk, Richard McGeown, var virkelig hyggelig, og skaffet alt vi ønsket, også til vår noe kresne (og en smule mat-bortskjemte) 8-åring. Hadde jeg visst bedre skulle jeg bestilt en 7-retter! Godt gjort å finne et så god restaurant i denne lille landsbyen.

I Polperro bodde vi på Penryn House, et lite B&B nokså sentralt beliggende. Våre rom var i 3 etasje (ikke noe for den som ikke liker trapper!) og holdt god standard. Men teppegulv var det selvsagt!

Ettersom det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. Jeg kan absolutt ikke fordra å trene, men jeg elsker å gå, i alle fall uten ryggsekk. England er et fabelaktig land for fotturister. Det er public footpaths overalt, og langs hele Cornwall-kysten (omtrent) går det en coastal path. Jeg la ut på tur mot øst og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot musikken få en pause.

Stiene er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit. Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder er det laget trappetrinn der bakkene er bratte, så det ligger nok helt klart en plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt. Det er et sjarmerende og 'endearing' trekk ved kulturen her.