Jeg løfter mitt glass for UNN!

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen.

Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått. Og kan snakke i telefonen med min bestemor. Det er et under, sier sykepleierne. Vi er nærmest målløse og bøyer oss i støvet for hans viljestyrke og humør.

Jeg har besøkt ham hver dag. Jeg har møtt en rekke sykepleiere og andre av UNNs personale. De gjør en fantastisk jobb. Det klages så voldsomt over helsevesenet i Norge. Enten må UNN skille seg kraftig ut fra resten av landet. Eller så klager vi litt for mye her i lille, rike Norge. Eller kanskje jeg bare har vært heldig de gangene jeg har hatt noe med UNN å gjøre. Det siste der tror jeg egentlig ikke noe på. Med unntak av en håndfull likegyldige og arrogante leger, har de aller, aller fleste sykehusansatte jeg har hatt noe med å gjøre gjort en strålende jobb. Og da mener jeg ikke bare at de kan faget sitt, men at de mestrer pasientkontakten på en flott måte. Selv som fødselsdeprimert førstegansfødende hadde jeg ingenting å utsette på jordmøderene og sykepleierne jeg traff på. Og før du rekker å protestere - JA - jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at noen fortsatt ikke får den behandlingen de skal. Jeg vet at noen kamper ennå gjenstår. Men er det representativt? Burde vi ikke glede oss over at svært mange får god behandling, i stedet for å kritisere?

Jeg vet de har det travelt alle sammen, men når jeg ser den omtanken helsepersonalet gir bestefaren min blir jeg rett og slett rørt. De snakker ikke bare til ham, men med ham. Fysioterapeuten brukte for eksempel bilder som min bestefar kunne kjenne seg igjen i, da hun skulle forklare øvelsene han måtte gjøre."Lat som du sager ved". "Se for deg en furu som svaier i vinden". De er blide og imøtekommende, både overfor ham og oss pårørende. Til og med legen jeg snakket med tidlig i uka var hyggelig og vennlig. Min bestefar trives. Det ser vi på ham. Selv om han gjerne vil hjem til 'ho mor'. Det eneste han har klaget over er standarden på potetene han får til middag!

Jeg krysser fingrene for at den gode utviklinga fortsetter. Min bestefar kaller slaget et nederlag, og synes det er forferdelig å ikke kunne snakke skikkelig. Men vi vet alle at det kunne ha vært langt verre. Snart skal jeg samle troppene, ta med sjokoladekake og vannbakkels, og dra opp på UNN for å besøke ham. I mitt hjerte skulle jeg gjerne hatt med kake til alle ansatte der oppe også. For det fortjener de virkelig.

Guy Fawkes

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er!

Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan.

Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bart og et bustete skjegg. (Fritt oversatt fra Britannia av undertegnede..). Med andre ord litt av en kjekkas. Hvor og når var det så det gikk galt? Havnet han i dårlig selskap mon tro? Eller var han en lidenskapelig mann som trodde så sterkt på sin sak at han var villig til å ta i bruk ytterliggående metoder?

I 1605 ble han en av lederne for det som på norsk kalles Kruttsammensvergelsen (The Gunpowder Conspiracy). Planen var å sprenge det britiske parlamentet i lufta 5. november 1605. Verken mer eller mindre! Heldigvis/dessverre(?) ble attentatplanene avslørt dagen før og Fawkes & co. ble arrestert sporenstreks. Dette var en tid da religion var et heftig stridsspørsmål i England og selv om kong Jakob I visstnok prøvde å roe ned forholdene mellom katolikkene og protestantene, var ikke dette nok for katolikken Fawkes og hans venner. Bort med protestantene! Send dem til Skottland! Eller noe sånt!

Hvordan gikk det så med mannen? I et brev kongen skal ha skrevet står det: "The gentler tortours are to be first used unto him, et sic per gradus ad mia tenditur [and so by degrees proceeding to the worst], and so God speed your goode worke". Fawkes ble altså torturert til han tilsto og deretter henrettet ved henging, trekking og kvartering. (”hanged, drawn and quartered”) For sikkerhets skyld. Men glemt ble han ikke. Hvert år feires Guy Fawkes Night i England. Feiringen varierer litt fra sted til sted, men de aller fleste inkluderer bål der de brenner en Guy Fawkes-dukke. (Unntatt de som tilhører hans gamle skole i York, St. Peter’s School, som nekter å brenne en av sine tidligere elever!) Så nå vet vi det!

(Tidligere publisert i UBs internavis!)

Kilde: http://www.britannia.com/history/g-fawkes.html

Venner for livet

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes.

Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så godt i lag vi to. Kanskje er det nettopp fordi vi bare treffes et par ganger i året. Det er imidlertid ikke alle som skjønner forholdet vårt. Noen liker ham ikke i det hele tatt. Andre blir irritert når de ser ham, og mener han burde holde seg der han hører hjemme. Selv blir jeg bare glad. Hjertet slår noen ekstra slag og jeg blir minnet om at livet består av så mange små og store gleder.

Vi pleier å møtes hvert år på denne tida. Så avtar det gradvis fram mot nyttår, før vi treffes igjen rundt påsketider. Men det er nå på seinhøsten at gleden er aller størst. Han fyller meg med lykke, sjelefred og energi – og viktige kalorier før det glade førjulsstresset tar overhånd. Han er et lyspunkt i hverdagen nå før mørketida slår inn. Han er slank og elegant og dekket av sjokolade. Jeg kaller ham bare for Nidar, selv om hans egentlige navn for tida er Julemarsipan. Han satt her ved siden av meg mens jeg skrev dette. Nå er han ikke her lenger.