No, not that Northanger Abbey, which I of course enjoy immensly. This one is written by Val McDermid, and is a modernised version of the Austen classic. We meet the same people, but this time set in modern Britain, most of the time in Edinburgh. There's Catherine Morland, the (stupid) heroine who gets invited to the Edinburgh Book Festival by some friends of the family to keep the wife company (how likely is that!!!). She falls in love with Henry Tilney who lives at Northanger Abbey (of course). And then there is the even more stupid (and also bad) Bella Thorpe who creates a bit of drama wherever she goes.
Now, it's been a while since I read the original, but I simply can't remember any of the characters being as stupid as these. The modernisation of the story simply doesn't work. The characters and their actions all seem very unlikely and more like cartoon figures. The book doesn't even work as an Austen parody, like some of the zombie-books, which are equally badly written, but cheesy and fun still. This lacks any of that and is just a waste of time.
McDermid, Val (2014): Northanger Abbey. London: The Borough Press. Kindle edition.
Sunday 29 June 2014
Books 2014: Italian Phrases for Dummies
I have completely fallen behind on my reading updates, so I thought I'd try to catch up a bit. My most recently read book was read on the journey to Italy, where we are spending a couple of weeks this summer. I know a few words in Italian, but far from enough to talk or understand much of the language. Italian is not really difficult to learn, but as an adult I struggle because the vocabulary doesn't seem to stick as easily as it did when I was young. And of course I don't get to practice it very often. But in an effort to catch up with the few phrases I knew, I bought this book to read on the plane.
I must admit I'm not really a fan of the 'for dummies'-books. I recently started British History for Dummies, and I get a bit irritated because I don't feel 'dum' enouogh. It's style is more suitable for children, I feel. But not this Italian book, though. It tries to cover an enormous area in very few pages and is thus doomed to fail. It lists some grammar and some explanations and a good handful of verb conjugations. (Which I struggle to remember, having forgotten how to be a good student!) It also lists phrases useful for certain situations, like traveling, shopping, being on business travels, asking for medical help etc. It ends up with a rather strange mix of situations, where some seem useful, others not. And I wonder sometimes about the vocabularly that is listed as useful. In the list of animals, for instance, wolf is one of the words included. When is that a relevant word for a tourist in Italy?
But it does what is says in the title: gives you some useful Italian phrases. It might help you ask for directions but you won't be able to understand the answer you're given:) Learning a language takes more than this book, but it might help as a start or for refreshing old and forgotten language skills. Ciao! (Which I now know means both hello and goodbye!)
Onofri, Francesca Romano and Karen A. Möller (2011): Italian Phrases for Dummies. For Dummies. Kindle edition.
I must admit I'm not really a fan of the 'for dummies'-books. I recently started British History for Dummies, and I get a bit irritated because I don't feel 'dum' enouogh. It's style is more suitable for children, I feel. But not this Italian book, though. It tries to cover an enormous area in very few pages and is thus doomed to fail. It lists some grammar and some explanations and a good handful of verb conjugations. (Which I struggle to remember, having forgotten how to be a good student!) It also lists phrases useful for certain situations, like traveling, shopping, being on business travels, asking for medical help etc. It ends up with a rather strange mix of situations, where some seem useful, others not. And I wonder sometimes about the vocabularly that is listed as useful. In the list of animals, for instance, wolf is one of the words included. When is that a relevant word for a tourist in Italy?
But it does what is says in the title: gives you some useful Italian phrases. It might help you ask for directions but you won't be able to understand the answer you're given:) Learning a language takes more than this book, but it might help as a start or for refreshing old and forgotten language skills. Ciao! (Which I now know means both hello and goodbye!)
Onofri, Francesca Romano and Karen A. Möller (2011): Italian Phrases for Dummies. For Dummies. Kindle edition.
Wednesday 25 June 2014
Ferien 2014: Lucca
Ahh - hva kan man si? Tilbake i Italia og det føles helt riktig. Nesten som å komme til England:) Tilfeldigvis fikk vi 2 døgn i Lucca denne gangen, et sted vi har hørt mye positivt om, men aldri besøkt tidligere.
Hotellet vårt heter San Luca Palace og er absolutt fortreffelig. Vi har et familierom med grei plass til alle 4. Martin sover i en egen liten alkove, og Helena på ekstraseng. Alt er rent og pent, og dusjen er fabelaktig! (Dvs. den har godt trykk og nok varmtvann, hvilket er alt jeg krever av en dusj!) Frokosten er super, særlig om du er glad i det søte. Her er nemlig flust med kaker, frukt og frokostblandinger og yoghurt. Ikke fullt så mye pølser, egg og bacon, selv om det også finnes. Selv valgte jeg rundstykker, brie, skinke, bakt eple, melon, nektarin og kake. Servicen overalt er veldig god, og hotellet er såpass lite at du føler at du blir en stamgjest med en gang. Hotellet har ingen utendørs terrasse eller svømmebasseng og slike ting, men en liten, trivelig bar der du kan nye et glass limoncello eller prosecco på fortauet eller innendørs. Det eneste jeg savner på hotellrommet er en vannkoker.
Lucca er omringet av en stor og bred bymur, der folk enten sykler eller går tur. Det tar visstnok 45 minutter å gå rundt hele, men det prøvde vi ikke. For mye annet å gjøre på kort tid. Byen har (i mitt hode) et sammensurium av gater, men er heldigvis ganske liten, så det er vanskelig å gå seg vill. Her er en god håndfull butikker for den som liker å shoppe. Selv var jeg mest fascinert av alle delikatessebutikkene, men man kan jo ikke akkurat fyllle opp kofferten med skinke og honning.
Byens store sønn var operastjernen Puccini (han med Madame Butterfly, Tosca, La Boheme osv.) Hver eneste dag kan man gå på Puccinin-konserter. Vi valgte onsdagen, og da er det en slags opera hit-parade, mest Puccini, men også litt Mozart og Rossini m.fl. Tror nok ikke artistene er i verdensstjerneklasse, men vel verdt å bruke en time av ferien på (+ 18 Euro per pers.). (Aller helst skulle jeg vært her 26. juli for da spiller The National, med Cat Power som oppvarming ... Ikke akkurat opera, men ... )
Mat er det nok av. Her er pizzeriaer og tavernaer og osteriaer og whatnot på hvert gatehjørne. Vi inntok lunsj en av dagene på Osteria Rosolo. Veldig trivelig betjening og god mat. Her klarte jeg å følge min intensjon om å bare spise salat i ferien:) (Den intensjonen ble brutt allerede noen timer etter ... ) Middagen var vi litt mer uheldig med. Vår utvalgte restaurant var stengt, og vi endte opp hos naborestauranten, Osteria Tosca. Der gikk alt sakte, og både service og mat var middels. Vi gidda ikke engang spise dessert!
Siste dagen klaffet imidlertid restaurantvalget, og vi kan helhjerta anbefale Canuleia Trattoria. Nydelig mat, god service (om enn ikke superkvikk) og koselig bakgård der vi satt og observerte flaggermus og en og annen firfirlse mens vi håpet det ikke ville regne. Og det gjorde det heller ikke:)
Til og med Helena spiste nesten hele porsjonen med ravioli.
Fin by. Følte vi fikk gjort mye på kort tid. Var til og med oppe i Torre Guinigi (tårn med trær på toppen) - mange trappetrinn, men god utsikt! I morgen forlater vi Toscana og setter kursen mot kysten. Og krysser fingrene for at værvarselet for den neste uken er fullstedig på villspor!
Hotellet vårt heter San Luca Palace og er absolutt fortreffelig. Vi har et familierom med grei plass til alle 4. Martin sover i en egen liten alkove, og Helena på ekstraseng. Alt er rent og pent, og dusjen er fabelaktig! (Dvs. den har godt trykk og nok varmtvann, hvilket er alt jeg krever av en dusj!) Frokosten er super, særlig om du er glad i det søte. Her er nemlig flust med kaker, frukt og frokostblandinger og yoghurt. Ikke fullt så mye pølser, egg og bacon, selv om det også finnes. Selv valgte jeg rundstykker, brie, skinke, bakt eple, melon, nektarin og kake. Servicen overalt er veldig god, og hotellet er såpass lite at du føler at du blir en stamgjest med en gang. Hotellet har ingen utendørs terrasse eller svømmebasseng og slike ting, men en liten, trivelig bar der du kan nye et glass limoncello eller prosecco på fortauet eller innendørs. Det eneste jeg savner på hotellrommet er en vannkoker.
Lucca er omringet av en stor og bred bymur, der folk enten sykler eller går tur. Det tar visstnok 45 minutter å gå rundt hele, men det prøvde vi ikke. For mye annet å gjøre på kort tid. Byen har (i mitt hode) et sammensurium av gater, men er heldigvis ganske liten, så det er vanskelig å gå seg vill. Her er en god håndfull butikker for den som liker å shoppe. Selv var jeg mest fascinert av alle delikatessebutikkene, men man kan jo ikke akkurat fyllle opp kofferten med skinke og honning.
Byens store sønn var operastjernen Puccini (han med Madame Butterfly, Tosca, La Boheme osv.) Hver eneste dag kan man gå på Puccinin-konserter. Vi valgte onsdagen, og da er det en slags opera hit-parade, mest Puccini, men også litt Mozart og Rossini m.fl. Tror nok ikke artistene er i verdensstjerneklasse, men vel verdt å bruke en time av ferien på (+ 18 Euro per pers.). (Aller helst skulle jeg vært her 26. juli for da spiller The National, med Cat Power som oppvarming ... Ikke akkurat opera, men ... )
Mat er det nok av. Her er pizzeriaer og tavernaer og osteriaer og whatnot på hvert gatehjørne. Vi inntok lunsj en av dagene på Osteria Rosolo. Veldig trivelig betjening og god mat. Her klarte jeg å følge min intensjon om å bare spise salat i ferien:) (Den intensjonen ble brutt allerede noen timer etter ... ) Middagen var vi litt mer uheldig med. Vår utvalgte restaurant var stengt, og vi endte opp hos naborestauranten, Osteria Tosca. Der gikk alt sakte, og både service og mat var middels. Vi gidda ikke engang spise dessert!
Siste dagen klaffet imidlertid restaurantvalget, og vi kan helhjerta anbefale Canuleia Trattoria. Nydelig mat, god service (om enn ikke superkvikk) og koselig bakgård der vi satt og observerte flaggermus og en og annen firfirlse mens vi håpet det ikke ville regne. Og det gjorde det heller ikke:)
Til og med Helena spiste nesten hele porsjonen med ravioli.
Fin by. Følte vi fikk gjort mye på kort tid. Var til og med oppe i Torre Guinigi (tårn med trær på toppen) - mange trappetrinn, men god utsikt! I morgen forlater vi Toscana og setter kursen mot kysten. Og krysser fingrene for at værvarselet for den neste uken er fullstedig på villspor!
Saturday 21 June 2014
Gamle flammer blir som nye!
Det siste halvåret har jeg vært som en av disse nyforelska menneskene som ikke har vett til å begrense utlegningene om sin
utkårede, selv om alle rundt meg har minimal interesse av å høre på. Jeg har nemlig vekket til
liv en gammel flamme.
Det er så mye som er rart her i livet. For eksempel at man ikke vet hva man savner før man savner det … Noen er skikkelig glad i å trene og kan bli tilnærmet avhengig av det. Det sies at man får en eller annen lykkerus eller endorfinkick av det. Ikke vet jeg. Det virket aldri på meg. Men jeg skjønner hva de mener, de som sier slikt. Jeg har det nemlig på samme måte. Det har bare ikke sammenheng med fysisk aktivitet. Snarere tvert i mot.
I hele dette semesteret har jeg lekt student, nærmere bestemt BED-2011-student. (For de av dere som ikke er inne på kurskodene til UiT, dreier det seg om et kurs i statistikk og metode.) Det har vært ganske interessant på så mange vis. Blant annet syntes jeg det faktisk ikke var spesielt ukomplisert å registrere seg som student og melde seg opp til eksamen og levere inn arbeidskrav og alt det der som er en del av moderne studenters hverdag. For meg som har passert yngre ungdomstid for lengst var det mye nytt på den praktiske sida. Men studeringen var like morsom som før. Det er herlig å lære nye ting, spesielt når det blir godt formidlet. Men tilbake til min gamle flamme. Det handler nemlig ikke om å sitte på forelesninger.
Jeg har dette semesteret blitt minnet på hvor artig det er med regnestykker. Jeg hadde helt glemt av den deilige følelsen av å nesten høre hjernen arbeide med en håndfull tall for så å pønske ut (ved hjelp av kalkulatoren) det riktige svaret. For noe av det som gir meg aller mest glede er at det faktisk finnes et svar. Etter alle mine studieår fordypet i humaniora-fag der det aldri finnes svar, bare tolkninger, er det helt fantastisk at det finnes en verden der svaret er svaret og ingen kan komme her og si noe annet, for eksempel at den som laget oppgaven kanskje hadde en annen mening med den enn vi tror og at det kan ligge skjult symbolikk bak annen hver busk.
Det andre fine med matematikk er at man må tenke på en helt annen måte enn man (i alle fall jeg) gjør til daglig. Nå merket jeg dette ekstra godt siden det har gått over 25 år siden sist jeg brukte en kalkulator til annet enn å regne ut moms på e-bokpakker. Matematikkmuskelen i hjernen har rett og slett ligget slapp og ubrukt et kvart århundre. Skandaløst, i grunnen. For jeg elsker å kjenne at den brukes. Jeg elsker å trene den. For, i motsetning til fysisk trening, merker jeg kjapt at det går bedre og bedre dag for dag. Jeg kan uten problemer sitte i timevis og regne oppgaver. Utregningene trenger ikke å brukes til noe fornuftig. Jeg liker bare å gjøre det. Ja, liker er ikke et sterkt nok ord. Jeg nyter det. På en nærmest fysisk måte. Pur glede!
Men nå er eksamen over og læreboka er rydda vekk. Jeg trenger ikke lenger sitte til klokka 2 hver natt og klimpre på kalkulatoren. Jeg kjenner savnet allerede. Tomrommet og rastløsheten. Og vissheten om at om man ikke trener regnemuskelen svinner den hen og blir like slapp som bicepsene mine. Men det var flott så lenge det varte. Og hvem vet, kanskje tar jeg meg en liten økt med kalkulatoren fra tid til annen. Men ingen flere eksamener på en stund, det sier jeg bare.
Det er så mye som er rart her i livet. For eksempel at man ikke vet hva man savner før man savner det … Noen er skikkelig glad i å trene og kan bli tilnærmet avhengig av det. Det sies at man får en eller annen lykkerus eller endorfinkick av det. Ikke vet jeg. Det virket aldri på meg. Men jeg skjønner hva de mener, de som sier slikt. Jeg har det nemlig på samme måte. Det har bare ikke sammenheng med fysisk aktivitet. Snarere tvert i mot.
I hele dette semesteret har jeg lekt student, nærmere bestemt BED-2011-student. (For de av dere som ikke er inne på kurskodene til UiT, dreier det seg om et kurs i statistikk og metode.) Det har vært ganske interessant på så mange vis. Blant annet syntes jeg det faktisk ikke var spesielt ukomplisert å registrere seg som student og melde seg opp til eksamen og levere inn arbeidskrav og alt det der som er en del av moderne studenters hverdag. For meg som har passert yngre ungdomstid for lengst var det mye nytt på den praktiske sida. Men studeringen var like morsom som før. Det er herlig å lære nye ting, spesielt når det blir godt formidlet. Men tilbake til min gamle flamme. Det handler nemlig ikke om å sitte på forelesninger.
Jeg har dette semesteret blitt minnet på hvor artig det er med regnestykker. Jeg hadde helt glemt av den deilige følelsen av å nesten høre hjernen arbeide med en håndfull tall for så å pønske ut (ved hjelp av kalkulatoren) det riktige svaret. For noe av det som gir meg aller mest glede er at det faktisk finnes et svar. Etter alle mine studieår fordypet i humaniora-fag der det aldri finnes svar, bare tolkninger, er det helt fantastisk at det finnes en verden der svaret er svaret og ingen kan komme her og si noe annet, for eksempel at den som laget oppgaven kanskje hadde en annen mening med den enn vi tror og at det kan ligge skjult symbolikk bak annen hver busk.
Det andre fine med matematikk er at man må tenke på en helt annen måte enn man (i alle fall jeg) gjør til daglig. Nå merket jeg dette ekstra godt siden det har gått over 25 år siden sist jeg brukte en kalkulator til annet enn å regne ut moms på e-bokpakker. Matematikkmuskelen i hjernen har rett og slett ligget slapp og ubrukt et kvart århundre. Skandaløst, i grunnen. For jeg elsker å kjenne at den brukes. Jeg elsker å trene den. For, i motsetning til fysisk trening, merker jeg kjapt at det går bedre og bedre dag for dag. Jeg kan uten problemer sitte i timevis og regne oppgaver. Utregningene trenger ikke å brukes til noe fornuftig. Jeg liker bare å gjøre det. Ja, liker er ikke et sterkt nok ord. Jeg nyter det. På en nærmest fysisk måte. Pur glede!
Men nå er eksamen over og læreboka er rydda vekk. Jeg trenger ikke lenger sitte til klokka 2 hver natt og klimpre på kalkulatoren. Jeg kjenner savnet allerede. Tomrommet og rastløsheten. Og vissheten om at om man ikke trener regnemuskelen svinner den hen og blir like slapp som bicepsene mine. Men det var flott så lenge det varte. Og hvem vet, kanskje tar jeg meg en liten økt med kalkulatoren fra tid til annen. Men ingen flere eksamener på en stund, det sier jeg bare.
Subscribe to:
Posts (Atom)