Dette er sikker kjente scener for katte-elskere! Slik har jeg det i alle fall stadig vekk når Tasso ønsker oppmerksomhet. (Videoen fant jeg på Eirik Newths blogg.)
Monday 28 July 2008
Sunday 20 July 2008
Bukta dag 3 og oppsummering
Trodde aldri jeg skulle si dette, men Åge Aleksandersen ruler! For å si det på godt norsk. Hadde ikke tenkt å bli imponert. Det bare ble sånn. Har aldri vært fan, og kommer nok aldri til å kjøpe en Åge-plate, men du verden for en konsert! Han hadde publikum i sin hule hånd. Folk jubla og tørrfisken fløy av seg selv.
Svenske Hellsongs var neste band ut. Lounge-metal kalte de musikken sin. Visepopvervsjoner av metal-slagere. Det funket som bare det! Bandet sjarmerte Paradisbukta i senk. Slikt som dette vil vi ha mer av på Bukta. Variasjon. Band som skiller seg ut. Musikkopplevelser vi husker dagen derpå. Er det ikke det en musikkfestival burde handle om?
Etter en grå og regntung start på dagen forsvant alle skyer, og innen Hellsongs var ferdige var det på tide å kaste minst to lag klær. Mens Fuckemos (utrolig teit navn - antakelig noe for pubertale guttunger), Bigton Gulch Town Orchestra og Th' Legendary Shack Shakers spilte nøt jeg festivalstemingen i sola, med utsikt både til hav og fjell og sol og fornøyde festivaldeltakere. Ingen av de tre bandene var interessante nok til at jeg stormet ned til sceneområdet. Etter 15 minutter med Cyaneed var det på tide å posisjonere seg til Kent-konserten. Jeg sikret meg en utmerket plass, rett foran scenen og ganske langt fram. En del knuffing under konserten ble det, men jeg overlevde. Mye takket være høye, men høflige unge menn som valgte å ikke stille seg rett foran meg. Jeg er dem dypt takknemlig!
Kent var fantasktisk. Mye bedre enn forventet faktisk. Jeg hadde trodd Joakim Berg skulle være litt mer dyster og innadvent, men han så ut til å ha det kjempegøy, og jeg lot meg sjarmere som bare det. De får en klar femmer på terningen hos meg. Savnet noen av mine favorittsanger, men skjønner jo at det er grenser for hvor mye de rekker på 90 minutter.
Oppsummering: Kent var best av alle, deretter Raga og Hellsongs. Og Patti Smith. Stjerne til Åge og Leningrad Cowboys for gode og stemingsskapende show. For meg var festivalen musikalsk sett litt for anonym. Bandene lignet for mye på hverandre. Det var som å høre variasjoner over et tema, som de sier i klassisk musikk, nemlig A4 amerikansk rock. Kjedelig. Håper Dyrnes tar signalene etter sukssessen med Kent. Buktafolket er ikke redd for melodier. Både pop- og folksjangeren passer utmerket inn i Buktakonseptet. Og jeg etterlyser flere britiske band.
Utover dette har jeg bare godord å komme med til arrangørene. Det var dopapir på doene (meget viktig!), vaktene var effektive og ga kjapt beskjed til alle stupide hønsehjerner som insiterte på å sitte på skuldrene til nærmeste mann, køene var vennlige og de aller fleste blide og glade. Og været gjorde sitt til at det hele fikk noen ekstra poeng. Men 'potedesen' (chipsen) var soggy. Det kan man ikke ha noe av;-)
Svenske Hellsongs var neste band ut. Lounge-metal kalte de musikken sin. Visepopvervsjoner av metal-slagere. Det funket som bare det! Bandet sjarmerte Paradisbukta i senk. Slikt som dette vil vi ha mer av på Bukta. Variasjon. Band som skiller seg ut. Musikkopplevelser vi husker dagen derpå. Er det ikke det en musikkfestival burde handle om?
Etter en grå og regntung start på dagen forsvant alle skyer, og innen Hellsongs var ferdige var det på tide å kaste minst to lag klær. Mens Fuckemos (utrolig teit navn - antakelig noe for pubertale guttunger), Bigton Gulch Town Orchestra og Th' Legendary Shack Shakers spilte nøt jeg festivalstemingen i sola, med utsikt både til hav og fjell og sol og fornøyde festivaldeltakere. Ingen av de tre bandene var interessante nok til at jeg stormet ned til sceneområdet. Etter 15 minutter med Cyaneed var det på tide å posisjonere seg til Kent-konserten. Jeg sikret meg en utmerket plass, rett foran scenen og ganske langt fram. En del knuffing under konserten ble det, men jeg overlevde. Mye takket være høye, men høflige unge menn som valgte å ikke stille seg rett foran meg. Jeg er dem dypt takknemlig!
Kent var fantasktisk. Mye bedre enn forventet faktisk. Jeg hadde trodd Joakim Berg skulle være litt mer dyster og innadvent, men han så ut til å ha det kjempegøy, og jeg lot meg sjarmere som bare det. De får en klar femmer på terningen hos meg. Savnet noen av mine favorittsanger, men skjønner jo at det er grenser for hvor mye de rekker på 90 minutter.
Oppsummering: Kent var best av alle, deretter Raga og Hellsongs. Og Patti Smith. Stjerne til Åge og Leningrad Cowboys for gode og stemingsskapende show. For meg var festivalen musikalsk sett litt for anonym. Bandene lignet for mye på hverandre. Det var som å høre variasjoner over et tema, som de sier i klassisk musikk, nemlig A4 amerikansk rock. Kjedelig. Håper Dyrnes tar signalene etter sukssessen med Kent. Buktafolket er ikke redd for melodier. Både pop- og folksjangeren passer utmerket inn i Buktakonseptet. Og jeg etterlyser flere britiske band.
Utover dette har jeg bare godord å komme med til arrangørene. Det var dopapir på doene (meget viktig!), vaktene var effektive og ga kjapt beskjed til alle stupide hønsehjerner som insiterte på å sitte på skuldrene til nærmeste mann, køene var vennlige og de aller fleste blide og glade. Og været gjorde sitt til at det hele fikk noen ekstra poeng. Men 'potedesen' (chipsen) var soggy. Det kan man ikke ha noe av;-)
Saturday 19 July 2008
Bukta dag 2
Kom nesten for seint til Raga, men rakk akkurat å komme inn på festivalområdet idet tonene fra åpningslåten "Slakt" satte i gang. En kjempekonsert og mye bedre enn Dum Dum Boys på torsdag. Raga Rockers holder stilen og beviser nok en gang at de er et av norges beste rockeband. Synes Krohn har en fabelaktig stemme, og med gode, fengende låter kan det ikke bli dårlig. Må med skam innrømme at jeg ikke har kjøpt den siste plata deres - det må jeg ordne snarest!
Etter Raga var det strake veien over til Paradisbukta for å høre på Tim Scott. Var fan av Havalinas i mine yngre dager og håpet nok innerst inne på noen av slagerne fra debutplata(?)som kom i 1990, men det viste seg at Tim Scott klarer seg godt uten 20 år gamle slagere. En kort, men forrykende konsert, og jeg lovte meg selv at jeg skal sjekke ut hans nyere materiale så snart jeg får tid.
Men klokka 18.30 var de musikalske høydepunktene over. Etter det kom en lang rekke band som i mine ører tilhørte samme sjanger og jeg ble etter hvert litt lei. The Grand ble altfor tunge for min smak og klarte ikke å engasjere. The Sixtyniners ble ofret til fordel for mat- og pratepause, det samme ble Los Plantronics. Gammelpunkerne i The Vibrators var befriende lite selvhøytidelige og jeg fikk opp temperaturen igjen etter at jeg hadde sittet stille under forrige konsert. Noen stor musikalsk opplevelse var det ikke, men det gjør ingenting så lenge man har det gøy.
Så var det Danko Jones. Jeg skjønner hvorfor han/bandet er populær. Sikkelig driv og skikkelig trøkk. Men det appellerer ikke til meg. Sorry. Og Madrugada - med Høyems fantastiske stemme - synes jeg dessverre ble litt for kjedelig. De har altså en håndfull gode melodier, men i lengden holder det ikke for meg. Jeg vet det er som å banne i kirka, men jeg stiller litt høyere krav til god musikk enn det de klarte å levere den knappe timen jeg hørte på. Jeg stakk av kvart på tolv, tok bussen inntil byen og tilbrakte de neste 3 timene på Verdensteateret. Der ble det servert utmerket medisin mot overdose av amerikansk rock. Ypperlig dansemusikk - helt klart byens beste dansested. Kvelden fikk med andre ord en meget lykkelig slutt.
Etter Raga var det strake veien over til Paradisbukta for å høre på Tim Scott. Var fan av Havalinas i mine yngre dager og håpet nok innerst inne på noen av slagerne fra debutplata(?)som kom i 1990, men det viste seg at Tim Scott klarer seg godt uten 20 år gamle slagere. En kort, men forrykende konsert, og jeg lovte meg selv at jeg skal sjekke ut hans nyere materiale så snart jeg får tid.
Men klokka 18.30 var de musikalske høydepunktene over. Etter det kom en lang rekke band som i mine ører tilhørte samme sjanger og jeg ble etter hvert litt lei. The Grand ble altfor tunge for min smak og klarte ikke å engasjere. The Sixtyniners ble ofret til fordel for mat- og pratepause, det samme ble Los Plantronics. Gammelpunkerne i The Vibrators var befriende lite selvhøytidelige og jeg fikk opp temperaturen igjen etter at jeg hadde sittet stille under forrige konsert. Noen stor musikalsk opplevelse var det ikke, men det gjør ingenting så lenge man har det gøy.
Så var det Danko Jones. Jeg skjønner hvorfor han/bandet er populær. Sikkelig driv og skikkelig trøkk. Men det appellerer ikke til meg. Sorry. Og Madrugada - med Høyems fantastiske stemme - synes jeg dessverre ble litt for kjedelig. De har altså en håndfull gode melodier, men i lengden holder det ikke for meg. Jeg vet det er som å banne i kirka, men jeg stiller litt høyere krav til god musikk enn det de klarte å levere den knappe timen jeg hørte på. Jeg stakk av kvart på tolv, tok bussen inntil byen og tilbrakte de neste 3 timene på Verdensteateret. Der ble det servert utmerket medisin mot overdose av amerikansk rock. Ypperlig dansemusikk - helt klart byens beste dansested. Kvelden fikk med andre ord en meget lykkelig slutt.
Friday 18 July 2008
Bukta dag 1
Fantastisk vær - og da mener jeg ikke fantastisk sånn helt bokstavelig, men fantastisk i forhold til hvordan været pleier å være på festivaler i Nord-Norge om sommeren. Torsdagskvelden var fylt av rock 'n' roll og strålende solskinn. Det varmet sjela. Jeg ble såpass nasjonalromantisk at jeg valgte å stille meg med utsikt til hav og fjell og sol i stedet for Dum Dum Boys, som jeg tross alt har sett mange ganger før. Musikken hørte jeg likevel. Er ingen stor fan av gruppa, og har heller aldri vært det. Foretrekker Raga. Men det var morsomt å kaste et blikk ut over folkehavet og høre den store massen synge med.
Festivalen ble åpnet av Leningrad Cowboys. Et godt trekk. De holdt et underholdende show og fikk opp humøret og feststemninga hos folk. Jeg synes det er godt med litt pause mellom konsertene, så The Mojomatics og The Box of mothers ble ofret til fordel for andre viktige ting - mat og drikke, prate med venner, banke tørrfisk osv.
Woven Hand imponerte ikke. Synes ikke det var passende festivalmusikk. Kjedelig og tungt.
Patti Smith imponerte imidlertid. Har ikke noe forhold til henne fra før av, utover de mest kjente låtene som f.eks. Springsteens "Because the Night". Ble skikkelig trollbundet og synes det var både driv og intensitet over konserten. Er ikke enig med anmelderen i Nordlys, som blant annet var misfornøyd med at Smith ikke spilte mer enn en time. Dette er vel noe anmelderen bør ta opp med festivalledelsen, ikke kritisere Patti Smith for.
The Disciplines var det eneste bandet jeg så i idylliske Paradisbukta, altså den minste scenenen. Her kjedet jeg meg såpass etter to låter at jeg gikk og kjøpte meg et glass vin i stedet.
Dum Dum avslutta kvelden, og etterpå gikk vi hjem. Det tok 55 minutter for å være helt nøyaktig, og jeg var totalt utslitt etterpå. Not good for knean mine, og jeg var sjeleglad jeg ikke skulle på jobb fredag.
Festivalen ble åpnet av Leningrad Cowboys. Et godt trekk. De holdt et underholdende show og fikk opp humøret og feststemninga hos folk. Jeg synes det er godt med litt pause mellom konsertene, så The Mojomatics og The Box of mothers ble ofret til fordel for andre viktige ting - mat og drikke, prate med venner, banke tørrfisk osv.
Woven Hand imponerte ikke. Synes ikke det var passende festivalmusikk. Kjedelig og tungt.
Patti Smith imponerte imidlertid. Har ikke noe forhold til henne fra før av, utover de mest kjente låtene som f.eks. Springsteens "Because the Night". Ble skikkelig trollbundet og synes det var både driv og intensitet over konserten. Er ikke enig med anmelderen i Nordlys, som blant annet var misfornøyd med at Smith ikke spilte mer enn en time. Dette er vel noe anmelderen bør ta opp med festivalledelsen, ikke kritisere Patti Smith for.
The Disciplines var det eneste bandet jeg så i idylliske Paradisbukta, altså den minste scenenen. Her kjedet jeg meg såpass etter to låter at jeg gikk og kjøpte meg et glass vin i stedet.
Dum Dum avslutta kvelden, og etterpå gikk vi hjem. Det tok 55 minutter for å være helt nøyaktig, og jeg var totalt utslitt etterpå. Not good for knean mine, og jeg var sjeleglad jeg ikke skulle på jobb fredag.
Subscribe to:
Posts (Atom)