Hu hei, hvor det går! Her sitter jeg og skal oppsummere musikkåret 2019, og føler meg som en skoleelev som ikke har gjort leksene sine. Jeg har rett og slett ikke rukket og høre på all den fantastiske musikken som kom ut i år. Gudene må vite hva jeg har brukt tida mi til, men jeg har tydeligvis skulket litt for mange musikktimer. Her jeg sitter og skriver og prøver å stable på beina en topp 10-liste, må jeg stadig vekk notere meg at jeg har hørt for lite på plata til å ha gjort meg opp en mening.Tragisk! Noe av skylda kan jeg gi til det faktum at store deler av sommeren gikk med til å forberede meg til Buktafestivalen og Rakettnatt, samt forberede soundtracket til livet mitt i forbindelse med min nå vel overståtte 50-årsdag. Well, forhåpentligvis har jeg fått meg en lærepenge, og jobber hardere til neste år.
Siste del av året ble tilbragt under dyna med sammen med et illsint virus, så heller ikke romjula ble utnytta fullt ut. Men her er jeg altså i gang, mens kattene maler og nyttårsrakettene smeller rundt ørene på meg. Ikke så mange wow-øyeblikk i år heller. Men førsteplassen var kjærlighet ved første lytt. (Rekkefølgen videre i lista er en smule tilfeldig!)
1. ISÁK: Ealán
Herlig elektronika, ekte Mariann-musikk. Originalt, men med gjenklang til 80-tallets synthguder (Jarre, Vangelis). Det eneste negative jeg kan si om denne plata er at den er for kort. Og mangler en sang. Minst. Hvorfor er ikke fabelaktige "Čurves Munnje" med på plata, for eksempel?
2. Aldous Harding: Designer
New Zealandske Aldous Harding har en helt spesiell stemme og noe veldig avslappende over musikken sin. Man får lyst til å slentre av gårde uten mål og mening og bare nyte livet.
3. Michael Kiwanuka: Kiwanuka
Kiwanuka har vært på listene mine før, men nådde bare en 14. plass i 2016. Denne gangen har han klatret seg gradvis oppover med sine flotte melodier. Jeg liker at man ofte ikke vet hva som venter seg rundt neste sving i hver sang. Og så faller jeg pladask for den komplette tristheten som står så sterkt i mange av sangene.
4. IRAH: Diamond grid
Danskene er slett ikke kjent for å lage god musikk, men IRAH er et vakkert unntak. (Også Trentemøller selvsagt, som i 2016 ga ut den beste plata så langt dette årtusenet!) IRAH har noe eksotisk over seg som på ingen måte vekker assosiasjoner til Danmark, snarere fjernere steder og tider. Forrige plate (2016) nådde en tredjeplass hos meg, så et eller annet har de som slår an.
5. Lamb: The secret of letting go
Lamb har aldri før havnet på listene mine. Nå gjør de på grunn av sangen "Illumina" som jeg ble hekta på en stund. Manchester-trip hop på sitt beste.
6. James Blake: Assume form
Min venn Blake lot oss jobbe litt mer for saken denne gangen. Plata er ikke fullt så iørefallende som Overgrown, men full av godbiter, noen litt særere enn andre. Flere gjestevokalister, blant annet Andre 3000 fra OutKast, er med på plata, uten at det ødelegger det minste.
7. Richard Hawley: Further
Heller ikke Hawley er en nykommer på listene mine. I 2012 havnet han på en hederlig sølvplass. Årets plate er ikke fullt så genial som den, men stemmen hans er fortsatt både fløyel og rock 'n' roll. PS. er det bare jeg som synes han høres ut som Morrissey på sangen "Alone"? Ikke at jeg bruker det mot han, altså.
8. Cigarettes after sex: Cry
Og mens vi snakker om fløyel. Det blir ikke fløyelere enn dette. Svakere enn forrige album, men perfekt til sene søndager eller sene torsdager eller når som helst. Og ja, jeg synes fortsatt navnet er teit.
9. Fieh: Cold water burning skin
Her begår jeg antakelig et listelovbrudd, ettersom Fieh antakelig skulle vært på lista mi over årets beste jazzalbum. Men ettersom den lista ikke eksisterer får de plass her. Jeg synes "Glu" er en strålende popsang. Skjønner ikke hvorfor ikke tenåringen i huset er enig ... Forfriskende for en kronisk poptilhenger som meg.
10. Ladytron: Ladytron
Om jeg sier at Ladytron skjøv Mark Lanegan ut fra lista tør jeg vel ikke vise meg offentlig mer. Derfor sier jeg det ikke. Men altså - Ladytron høres akkurat ut som de gjorde den gangen i 2001 eller noe sånt da de platedebuterte. Tida har stått stille i nesten 20 år og det er helt i orden. Vi eldre må få lov til å mimre litt. Og "The Animals" er allerede en klassiker!
Så var det alle som ikke kom med. Hovedsaklig fordi de ikke var gode nok i mine ører for øyeblikket. Eller at jeg aldri rakk å høre nok på dem.
Vi nevner i fleng: Andrew Bird, Bat for Lashes, Big Thief, Brolin, Chemical Brothers, Chromatics, Crooked Colours, Foals, The Golden Filter, Hælos, I Was King, Jay-Jay Johansen, Jesca Hoop, Josefin Öhrn & The Liberation, Keane, Kishi Bashi, Liam Gallagher, Lucy Rose, Mac DeMarco, Marika Hackman, Marina, Mark Lanegan, Moon Duo, The National, Of Monsters and Men, Paul Kelly, Piroshka, Ride, Sault, Sgrow, The Soft Cavalry, Steve Mason, Temples, Trentemøller (ja, litt skuffet!), Two Door Cinema Club, Unloved, White Lies. Minst.
(La du merke til at disse kom alfabetisk? Jeg elsker Excel!)
Topp 10-lista finner du på Spotify:
Top 10 2019: The short list
Top 10 2019: The long list
Der finner du også en resteliste med litt av hver fra 2019:
The best of the rest 2019
(Her finner du blant annet "Violence" av og med Grimes, som jeg synes er fabelaktig for tida!)
