Neida, jeg har overhodet ingen problemer med å velge hvilket parti jeg skal stemme på. Det er selve valgkampen jeg virkelig misliker. Leste et sted at ordet kvaler visstnok er beslektet med kvalme, så jeg finner det ytters dekkende for politiske valgkamper. Og før noen misforstår: Jeg setter stor pris på å leve i et fritt og demokratisk samfunn der folket kan velge sine styrere. Jeg synes bare det er større fokus på kamp enn akkurat valg for tida. Og jeg synes ikke at valgkampen trekker fram det beste i folk - verken hos politikere eller Folk Flest. (Dette er faktisk en av hovedgrunnene til at jeg foretrekker monarki framfor republikk - jeg orker ikke tanken på presidentvalg!)
Det som bekymrer meg aller mest er den tilsynelatende mangelen på perspektiv hos folk. Og den tilsynelatende manglende evnen til å tenke framover og til å tenke på konsekvensene av de valgene man gjør.
I Troms, for eksempel, synes fryktelig mange å være opptatt av veiene våre. Her om dagen var det intervju med en rekke politikere, der flertallet hadde samferdsel (=bedre veier) som hjertesak. Hvordan er det mulig å la veistandarden være avgjørende for hvem som skal styre landet? Jeg skjønner det bare ikke. Omtrent hver eneste lille bygd og avkrok i Norge har veisamband med resten av landet. Når man tenker på hvor få mennesker det bor i dette landet, hvor spredt vi bor, og hvor dyrt det er å bygge veier i et land som består av fjell og fjorder, er dette en bragd. Ta en tur til Storbritannia sier jeg bare. DER er det dårlige veier - i disktriktene.
Men poenget mitt er ikke at veiene våre er nokså gode - selvsagt kan de bli bedre. Poenget mitt er at det skremmer meg at det er det første folk tenker på når de blir spurt om hva som er viktig i valgkampen. Det må da være MYE viktigere at alle i landet får en god utdannelse og at barna våre får lov til å vokse opp i trygge omgivelser og får utvikle seg til å bli gode mennesker. Det må da være mye viktigere at vi i Norge bruker vår velstand til å sørge for kvalitet i velferdstilbudet og til omtanke for de i verden som ikke er like priviligerte som oss selv. Hvorfor er det ikke populært å stå fram og si at solidaritet, omsorg og rettferdighet er viktig? Er det blitt sånn i landet vårt at vi har det så godt at vi ikke finner noe annet å irritere oss over enn hull i veien? Er vi mer opptatt av bilene våre enn hodningene og verdiene våre?
For meg har stortingsvalg alltid dreid seg om å velge hvilke verdier jeg vil at landet vårt skal forbindes med. For det meste er jeg stolt over at landet vårt i så mange år har prioritert å være et inkluderende samfunn og sørge for en rettferdig fordeling av godene, og ikke er et land der bankkontoen din har betydning for hvordan du blir ansett som menneske. Jeg vet at ungene mine slipper å betale for skolegangen sin. En skolegang som faktisk er VELDIG god, til tross for at noen mener det motsatte. Jeg vet at hvis mine barn en gang ønsker å studere, har vi i Norge en god låneordning som gjør at alle som vil i dette landet kan skaffe seg høyere utdanning, uavhengig av foreldrenes inntekt. (Joda, jeg synes det er hardt å betale tilbake på studielånet, men alternativet er enda verre - uten Lånekassen ville jeg ikke hatt råd til å studere.) Jeg vet at dersom jeg blir syk får jeg gratis legebehandling av høy
kvalitet. (Jeg har tidligere rost de ansatte på UNN i denne bloggen.) Jeg vet med andre ord at skattekronene jeg med glede bidrar med blir brukt godt og fornuftig. Jeg vet at det kunne vært langt verre. Mitt utopiske ønske for dette valget er at flere kunne sette seg ned og faktisk tenke over hvor heldige vi er i dette landet. Jeg skulle ønske at dette Stortingsvalget blir et veivalg som ikke har noe med asfalt å gjøre.
Saturday 24 August 2013
Saturday 17 August 2013
Tickets - Barcelona
Om jeg skal trekke ut en opplevelse fra Barcelona-oppholdet i sommer må det bli besøket på tapasbaren Tickets. Restauranten er meget populær og det skulle ikke forundre meg om den ganske snart hanker inn noen Michelin-stjerner. Det er absolutt nødvendig å bestille bord i god tid i forveien. Vi bestilte ca 2 måneder i forveien - takket være gode venner:)
Tilsammen var vi 16 tromsøværinger, i alderen 5 til voksen, som satte osstil bords en vakker julikveld. På grunn av populariteten har de flere bordsettinger, så ikke regn med å kunne bli værende hele kvelden:) De er visstnok også strenge på at man skal møte presis til bordsettingen. Siden vi var så mange bestilte vi ikke hver våre retter, men lot i stedet restauranten plukke ut maten for oss. Det gikk supert og for hver rett som var unnagjort satt vi spente og ventet på hva neste rett ville bli.
Jeg mistet etter hvert tellingen på hvor mange retter vi ble servert. Det var i alle fall svært mange. Mye sjømat. Vi fikk en rekke forskjellige skjell, blant annet knivskjell og østers. Dette var min østersdebut, og selv om det smakte godt (mest saltvann i grunnen) har jeg ikke helt teket på å svelge dem hele. Vi fikk noen merkelige 'fylte oliven' (her dreier det seg om kjøkken-kjemi), spekeskinke, ansjos, tomatbrød, fois gras, makrell, kylling, diverse grønnsaker forkledd som andre vesen og retter jeg ikke aner hva var. Bare to desserter fikk vi. Den ene en sjokoladesak servert på en stein, den andre noen skumaktige 'kålormer' servert på en plante. Genialt.
Etter maten hadde vi brukt opp vår tilmålte tid, og flyttet oss utendørs for te og kaffe (til og med jeg drakk espresso!), mens vi diskuterte maten og livet generelt. Regninga kom på 963 Euro. Fordelt på 13 voksne/tenåringer og 3 barn ble det slett ikke så mye på hver. Spesielt ikke når regninga inkluderte 4 flasker god cava.
Hele besøket var som en kulinarisk fornøyelsespark der man fikk den ene gourmetopplevelsen etter den andre. Sammen med det hyggelige selskapet ble dette et virkelig høydepunkt. Den eneste som kanskje ikke var så veldig imponert var 5-åringen, som nok synes brødet var det mest spiselige hele kvelden:)
På vei hjem fikk vi i tillegg med oss det flotte fontenelysshowet Font Magica i den varme sommerkvelden. En utmerket avslutning på en strålende aften.
Mat med stjerner
San Sebastian i Nord-Spania er kjent for minst en ting: høy tetthet av Michelinstjernerestauranter! Da blir man jo fristet til å prøve. Og når man først sitter der holder det jo ikke med en eller to eller tre retter. Det blir gjerne 8. Vi klarte å få bord på to av de bestjernede spisestedene: Arzak og Akelare. Bordbestilling på forhånd er som regel nødvendig, men man kan ha flaks å få bord på dagen. Saærlig til lunsj.
Arzak:
Arzak ligger i et ganske anonymt utkantstrøk av San Sebastian. Vi tok taxi - det virket litt for langt å gå. Servicen var ypperlig fra start til slutt. Både Arzak himself og datteren Elena tok seg en tur i lokalet og hilste på gjestene. Kelnerne var hyggelige og oppmerksomme og det virket ikke som noe problem at vår 11-åring ikke var spesielt imponert over menyen de hadde å tilby. De fikset en enkel pastarett til forrett og biff med chips til hovedrett - uten skummelt tilbehør.
Vi andre tre valgte en 8-retters tasting menu. Det hele startet med en liten oppvarmer i form av et brett med 5 små smaksbomber. Jeg er ikke sikker på hva det var alt sammen, men jeg kan for eksempel nevne sardin med jordbær, chorizo med tonic, rød torsk (?) og en eller annen bringebærsak. Små munnfuller som får oss til å ønske mer mat umiddelbart!
Så kom rettene på rekke og rad. Foies gras (tør ikke krangle med kelnerne om dyrevern på slike steder, særlig ikke når jeg ikke snakker språket!), hummer, egg og grønnsaker i de mest fantasifulle fasonger og kombinasjoner. Foies gras er og blir noe jeg fint klarer med uten, by the way.
Første hovedrett var breiflabb, servert i en merkelig og veldig grønn 'boble'. Smaken var ypperlig. Deretter fikk vi skogsdue med sitrussaus. Også denne nydelig. På dette tidspunktet begynte jeg å blir skikkelig mett, så jeg var meget glad for at vi nærmet oss slutten på måltidet:)
Dessertene var et eventyr i seg selv, og hovedgrunnen til at jeg gjerne drar tilbake:) De var rett og slett helt himmelske. Vi fikk forskjellige desserter alle sammen. Av en eller annen grunn traff de perfekt med det de satte foran meg. (Enten har jeg typisk smak for en kvinne i 40-åra, eller så ses det på meg at jeg foretrekker fruktdesserter foran sjokolade. Høydepunktet var forøvrig en sjokoladekule fylt med pasjonsfruktsaus. Ganske enkelt genialt. Jeg tror vi tilsammen fikk 8 desserter (altså 2 hver), alle like fantastiske. Og når alt det var fortært fikk vi sannelig et brett med petit fours - små kaker/konfektbiter - for å toppe det hele.
Er det dyrt å besøke en 3-stjerners Michelin-restaurant i Spania? For oss nordmenn vil jeg si at prisen slett ikke var avskrekkende. Vi betalte 785 Euro for 3 åtterettere, samt 11-åringens noe enklere mat. Det skulle bli 1500 kr per snute. Inkludert vin. Det kan man lett unne seg en gang i blant. Om ikke akkurat hver uke:)
Akelare:
Akelare ligger langt unna sentrum av San Sebastian, og man er avhengig av bil/taxi for å komme seg dit. Restauranten ligger på en høyde med fantastisk utsikt over havet. Vi fikk bord til lunsj, og var heldige og fikk et vindusbord. Vår opprinnelige plan var å ta en enkel tre-retters lunsj, men da vi så menyen klarte vi ikke å la være å velge 8-retteren:) 11-åringen var fortsatt ikke blitt fan av spansk "rar" mat, og fikk lagt inn en spesialbestilling på pasta. 15-åringen og jeg valgte samme meny (Aranori), mens min mann valgte en annen (classics of Akelare). Dermed fikk vi smakt på litt av hvert.
De tre forrettene besto blant annet av kongereker, en eller annen form for blekksprut og en morsom pastarett der pastaen så ut som carpaccio. Maten både her og på Akelare, og Tickets (i Barceona) var ikke bare utsøkt, men også preget av stor fantasi og eksperimentering med smaker, former og uvanlige kombinasjoner av ulike ingredienser. Dette gjør måltidet mer enn noe annet til en opplevelse i seg selv. Som å sende smaksløkene på en kunstutstilling.
De to hovedrettene besto av fisk i forskjellige varianter (husker faktisk ikke helt) og pattegris. Helt perfekt! Vet ikke om det var fodi mengden mat var litt mindre enn på Arzak, eller at jeg var mer sulten, men 8 retter gikk lett som bare det. Dessertene var absolutt fabelaktige her også. Den ene inkluderte kokosis-skum. Den andre skulle forestille ferskenskall, men var laget av noe helt annet. Noe jeg rett og slett ikke skjønte før jeg smakte:)
Prisen var litt lavere her enn på Arzak, samt at vi naturlig nok drakk mindre vin enn vil ville gjort på kvelden. Tilsammen kom regninga på 630 Euro, inkludert 6 glass vin. Det var det absolutt verdt. Lokalet var lyst og luftig og servicen ypperlig. Det var ikke fullt da vi spiste, så det er nok absolutt muligheter for de som får akutt behov for å spise 3-stjerners mat:) Vi la også merke til at det var flere barnefamilier, både her og på Arzak, noe jeg ser på som positivt. Det skal dog sies at alle barna satt i ro gjennom HELE måltidet og ingen drev og sprang mellom bordene slik vi dessverre ofte opplever i Norge.
Når maten er av et slikt kaliber som vi opplevde her i San Sebastian har jeg ingen skrupler med å betale en hel masse for et godt måltid. Jeg ofrer heller et par nye sko eller en ny bukse eller to. Livet er for kort til å ikke unne seg slike øyeblikk av nytelse:)
Arzak:
Arzak ligger i et ganske anonymt utkantstrøk av San Sebastian. Vi tok taxi - det virket litt for langt å gå. Servicen var ypperlig fra start til slutt. Både Arzak himself og datteren Elena tok seg en tur i lokalet og hilste på gjestene. Kelnerne var hyggelige og oppmerksomme og det virket ikke som noe problem at vår 11-åring ikke var spesielt imponert over menyen de hadde å tilby. De fikset en enkel pastarett til forrett og biff med chips til hovedrett - uten skummelt tilbehør.
Vi andre tre valgte en 8-retters tasting menu. Det hele startet med en liten oppvarmer i form av et brett med 5 små smaksbomber. Jeg er ikke sikker på hva det var alt sammen, men jeg kan for eksempel nevne sardin med jordbær, chorizo med tonic, rød torsk (?) og en eller annen bringebærsak. Små munnfuller som får oss til å ønske mer mat umiddelbart!
Så kom rettene på rekke og rad. Foies gras (tør ikke krangle med kelnerne om dyrevern på slike steder, særlig ikke når jeg ikke snakker språket!), hummer, egg og grønnsaker i de mest fantasifulle fasonger og kombinasjoner. Foies gras er og blir noe jeg fint klarer med uten, by the way.
Første hovedrett var breiflabb, servert i en merkelig og veldig grønn 'boble'. Smaken var ypperlig. Deretter fikk vi skogsdue med sitrussaus. Også denne nydelig. På dette tidspunktet begynte jeg å blir skikkelig mett, så jeg var meget glad for at vi nærmet oss slutten på måltidet:)
Dessertene var et eventyr i seg selv, og hovedgrunnen til at jeg gjerne drar tilbake:) De var rett og slett helt himmelske. Vi fikk forskjellige desserter alle sammen. Av en eller annen grunn traff de perfekt med det de satte foran meg. (Enten har jeg typisk smak for en kvinne i 40-åra, eller så ses det på meg at jeg foretrekker fruktdesserter foran sjokolade. Høydepunktet var forøvrig en sjokoladekule fylt med pasjonsfruktsaus. Ganske enkelt genialt. Jeg tror vi tilsammen fikk 8 desserter (altså 2 hver), alle like fantastiske. Og når alt det var fortært fikk vi sannelig et brett med petit fours - små kaker/konfektbiter - for å toppe det hele.
Er det dyrt å besøke en 3-stjerners Michelin-restaurant i Spania? For oss nordmenn vil jeg si at prisen slett ikke var avskrekkende. Vi betalte 785 Euro for 3 åtterettere, samt 11-åringens noe enklere mat. Det skulle bli 1500 kr per snute. Inkludert vin. Det kan man lett unne seg en gang i blant. Om ikke akkurat hver uke:)
Akelare:
Akelare ligger langt unna sentrum av San Sebastian, og man er avhengig av bil/taxi for å komme seg dit. Restauranten ligger på en høyde med fantastisk utsikt over havet. Vi fikk bord til lunsj, og var heldige og fikk et vindusbord. Vår opprinnelige plan var å ta en enkel tre-retters lunsj, men da vi så menyen klarte vi ikke å la være å velge 8-retteren:) 11-åringen var fortsatt ikke blitt fan av spansk "rar" mat, og fikk lagt inn en spesialbestilling på pasta. 15-åringen og jeg valgte samme meny (Aranori), mens min mann valgte en annen (classics of Akelare). Dermed fikk vi smakt på litt av hvert.
De tre forrettene besto blant annet av kongereker, en eller annen form for blekksprut og en morsom pastarett der pastaen så ut som carpaccio. Maten både her og på Akelare, og Tickets (i Barceona) var ikke bare utsøkt, men også preget av stor fantasi og eksperimentering med smaker, former og uvanlige kombinasjoner av ulike ingredienser. Dette gjør måltidet mer enn noe annet til en opplevelse i seg selv. Som å sende smaksløkene på en kunstutstilling.
De to hovedrettene besto av fisk i forskjellige varianter (husker faktisk ikke helt) og pattegris. Helt perfekt! Vet ikke om det var fodi mengden mat var litt mindre enn på Arzak, eller at jeg var mer sulten, men 8 retter gikk lett som bare det. Dessertene var absolutt fabelaktige her også. Den ene inkluderte kokosis-skum. Den andre skulle forestille ferskenskall, men var laget av noe helt annet. Noe jeg rett og slett ikke skjønte før jeg smakte:)
Prisen var litt lavere her enn på Arzak, samt at vi naturlig nok drakk mindre vin enn vil ville gjort på kvelden. Tilsammen kom regninga på 630 Euro, inkludert 6 glass vin. Det var det absolutt verdt. Lokalet var lyst og luftig og servicen ypperlig. Det var ikke fullt da vi spiste, så det er nok absolutt muligheter for de som får akutt behov for å spise 3-stjerners mat:) Vi la også merke til at det var flere barnefamilier, både her og på Arzak, noe jeg ser på som positivt. Det skal dog sies at alle barna satt i ro gjennom HELE måltidet og ingen drev og sprang mellom bordene slik vi dessverre ofte opplever i Norge.
Når maten er av et slikt kaliber som vi opplevde her i San Sebastian har jeg ingen skrupler med å betale en hel masse for et godt måltid. Jeg ofrer heller et par nye sko eller en ny bukse eller to. Livet er for kort til å ikke unne seg slike øyeblikk av nytelse:)
Wednesday 14 August 2013
Sommerferie 2013: Frankrike
Jeg driver og maser på ungene at de må huske å skrive i feriedagbøkene sine, men glemmer selv å skrive. Så ettersom resten av familien ennå ligger og sover og vi ennå ikke har handlet inn noe mat til frokost, passer det i grunnen bra å oppsummere første etappe av årets europeiske rundreise.
Årets hoved-destinasjon er Spania. Det er første gang vi ferierer her, så vi er veldig spente på om landet kan måle seg med Storbritannia og Italia. Men vi tok ikke akkurat snarveien. Første reise var Tromsø-London. Vi er utrolig glad i denne direkteruta til Norwegian og prøver derfor å bruke den så ofte vi kan. Siden flyet gikk seint onsdag kveld, valgte vi å overnatte på et av hotellene på Gatwick. Hilton ligger svært nært og var et helt ok sted å tilbringe natta.
Neste reise var London - Toulouse. Toulouse er ikke en spesielt stor turistmagnet, men siden vi bodde der størstedelen av 1998 tenkte vi de ville bli kjekt å gå litt på gjengrodde stier. Denne gang reiste vi med beryktede Easy Jet. Med unntak av laaaaaang kø i innsjekkingen gikk turen fullstendig smertefritt. Vi krysser fingrene for at det går like greit de neste turene også:)
Toulouse er en stor, flat by med et lite definert sentrum. Her er ikke så mye å se i grunnen, og heller ikke noen utpregede bra shoppingområder. Kort sagt - ikke en by som kommer høyt opp på lista over reisemål. Men vi gikk rundt og fant fram til noen av favorittstedene våre. Restaurant Emile, for eksempel, var fortsatt fortreffelig. Det samme var isbaren på Place Capitol. Vi gikk dessuten tilbake til Rue Laganne 37 der vi bodde en gang i tiden. Martin kjente seg ikke igjen:) Mens gutta dro for å se Tour de France i Albi, dro Helena og jeg til en park og tilbrakte dagen der i varmen. Det aller fineste med Toulouse var hotellet vi bodde på, Novotel Wilson, som både lå sentralt til og holdt moderne og god standard.
Mens vi var der leide vi bil og dro til Carcassonne, en flott middelalderby ikke så langt unna. Absolutt verdt et besøk, men vær forberedt på horder av turister nå på sommeren. Her spiste vi lunsj på La Courtine. Salat for min del - etter å ha lovet meg selv å unngå to trerettere hver dag i ferien. Salaten inneholdt forøvrig en calzone-lignende sak med smeltet chevre og honning på, så jeg er ikke så sikker på om den var spesielt kalorifattig. Det hjalp vel heller ikke at jeg også bestilte en porsjon chips:)
Før vi ankom Carcassonne stoppet vi imidlertid på Cite de L'Espace, et museum/vitensenter for romfart. Dette er virkelig en flott attraksjon. Ganske lite folk og mye å se og gjøre. Vi hoppet over filmvisningene og ruslet rundt på egen hånd. Kjempemorsomt for både store og små. Mye interaktiv teknologi som vi ikke klarte å gå forbi:) Absolutt anbefalt om man er i nærheten.
Etter tre dager pakket vi sammen og satte kursen mot Barcelona i leiebilen. På veien invilget vi oss et stopp i Collioure, en idyllisk landsby ved Middelhavet. Antakelig den mest idylliske landsbyen jeg har sett i Frankrike. Også denne er full av turister på denne tida, og det var omtrent bare ståplass på stranda, men Helena benyttet likevel sjansen til et bad, mens vi andre holdt oss i vannkanten. Lunsjen ble inntatt på L'Ambroisie, som vi fant takket være Trip Advisor. Salat også her - med bacon og chevre-fylte profiteroles:)
Veiene er fine og farta høy, så det går egentlig kjapt å komme seg fra A - B, men når alle andre også prøver å komme seg fra A - B går det i sneglefart. Like før Barcelona stoppet vi i Santa Susanna og hilste på noen venner som ferierte der, før vi tok fatt på de siste 5 milene. Her var det omtrent trafikk-kork hele veien og vi ankom vår destinasjon mye senere enn planlagt. Ikke at det utgjorde noe problem. I Barcelona leier vi en leilighet gjennom Feelathome apartments. Leiligheta er utmerket. 1 soverom, 1 bad (med altfor liten varmtvannstank) og kombinert stue og kjøkken. Ungene sover på sovesofa i stua. Det aller beste er den store terrassen der jeg nå sitter og skriver med morgensola sakte tørker håret mitt. Snart fyller den hele terrassen med sol og jeg må slutte å skrive, ettersom iPad og sol er en dårlig kombinasjon. Heldigvis har jeg Kindelen med. Og en kopp te. Te må man ha på morgenen, til tross for at gradestokken viser 26 grader.
PS. Frankrike er fortsatt milelangt fra å havne på lista over feriefavoritter. Både mat og service varierer altfor mye. Men musikken på radio er blitt litt bedre siden sist:)
Årets hoved-destinasjon er Spania. Det er første gang vi ferierer her, så vi er veldig spente på om landet kan måle seg med Storbritannia og Italia. Men vi tok ikke akkurat snarveien. Første reise var Tromsø-London. Vi er utrolig glad i denne direkteruta til Norwegian og prøver derfor å bruke den så ofte vi kan. Siden flyet gikk seint onsdag kveld, valgte vi å overnatte på et av hotellene på Gatwick. Hilton ligger svært nært og var et helt ok sted å tilbringe natta.
Neste reise var London - Toulouse. Toulouse er ikke en spesielt stor turistmagnet, men siden vi bodde der størstedelen av 1998 tenkte vi de ville bli kjekt å gå litt på gjengrodde stier. Denne gang reiste vi med beryktede Easy Jet. Med unntak av laaaaaang kø i innsjekkingen gikk turen fullstendig smertefritt. Vi krysser fingrene for at det går like greit de neste turene også:)
Toulouse er en stor, flat by med et lite definert sentrum. Her er ikke så mye å se i grunnen, og heller ikke noen utpregede bra shoppingområder. Kort sagt - ikke en by som kommer høyt opp på lista over reisemål. Men vi gikk rundt og fant fram til noen av favorittstedene våre. Restaurant Emile, for eksempel, var fortsatt fortreffelig. Det samme var isbaren på Place Capitol. Vi gikk dessuten tilbake til Rue Laganne 37 der vi bodde en gang i tiden. Martin kjente seg ikke igjen:) Mens gutta dro for å se Tour de France i Albi, dro Helena og jeg til en park og tilbrakte dagen der i varmen. Det aller fineste med Toulouse var hotellet vi bodde på, Novotel Wilson, som både lå sentralt til og holdt moderne og god standard.
Mens vi var der leide vi bil og dro til Carcassonne, en flott middelalderby ikke så langt unna. Absolutt verdt et besøk, men vær forberedt på horder av turister nå på sommeren. Her spiste vi lunsj på La Courtine. Salat for min del - etter å ha lovet meg selv å unngå to trerettere hver dag i ferien. Salaten inneholdt forøvrig en calzone-lignende sak med smeltet chevre og honning på, så jeg er ikke så sikker på om den var spesielt kalorifattig. Det hjalp vel heller ikke at jeg også bestilte en porsjon chips:)
Før vi ankom Carcassonne stoppet vi imidlertid på Cite de L'Espace, et museum/vitensenter for romfart. Dette er virkelig en flott attraksjon. Ganske lite folk og mye å se og gjøre. Vi hoppet over filmvisningene og ruslet rundt på egen hånd. Kjempemorsomt for både store og små. Mye interaktiv teknologi som vi ikke klarte å gå forbi:) Absolutt anbefalt om man er i nærheten.
Etter tre dager pakket vi sammen og satte kursen mot Barcelona i leiebilen. På veien invilget vi oss et stopp i Collioure, en idyllisk landsby ved Middelhavet. Antakelig den mest idylliske landsbyen jeg har sett i Frankrike. Også denne er full av turister på denne tida, og det var omtrent bare ståplass på stranda, men Helena benyttet likevel sjansen til et bad, mens vi andre holdt oss i vannkanten. Lunsjen ble inntatt på L'Ambroisie, som vi fant takket være Trip Advisor. Salat også her - med bacon og chevre-fylte profiteroles:)
Veiene er fine og farta høy, så det går egentlig kjapt å komme seg fra A - B, men når alle andre også prøver å komme seg fra A - B går det i sneglefart. Like før Barcelona stoppet vi i Santa Susanna og hilste på noen venner som ferierte der, før vi tok fatt på de siste 5 milene. Her var det omtrent trafikk-kork hele veien og vi ankom vår destinasjon mye senere enn planlagt. Ikke at det utgjorde noe problem. I Barcelona leier vi en leilighet gjennom Feelathome apartments. Leiligheta er utmerket. 1 soverom, 1 bad (med altfor liten varmtvannstank) og kombinert stue og kjøkken. Ungene sover på sovesofa i stua. Det aller beste er den store terrassen der jeg nå sitter og skriver med morgensola sakte tørker håret mitt. Snart fyller den hele terrassen med sol og jeg må slutte å skrive, ettersom iPad og sol er en dårlig kombinasjon. Heldigvis har jeg Kindelen med. Og en kopp te. Te må man ha på morgenen, til tross for at gradestokken viser 26 grader.
PS. Frankrike er fortsatt milelangt fra å havne på lista over feriefavoritter. Både mat og service varierer altfor mye. Men musikken på radio er blitt litt bedre siden sist:)
Sunday 11 August 2013
Vår monsternatur
Jeg vet det er agurktid, men jeg undrer meg likevel over vår (og spesielt medienes) økende fokusering på vår skumle natur. Vi omgir oss tilsynelatende med terroriserende sauer, med mordersnegler og monsterveps og alskens fryktelige saker. Og da gidder jeg ikke engang nevne flåtten. Her om dagen fant en familie noen saksedyr i kjernen på en frukt. Det er overhodet ikke sensasjonelt, all den tid en rekke insekter lever av frukt og bær. Har selv funnet både det ene og det andre i fersken, moreller etc. That's life. Og man kan jo trøste seg med at akkurat disse fruktene kanskje ikke er fulle av sprøytemidler!
Det jeg egentlig reagerer på er hvor stor avstand vi har klart å bygge mellom oss selv, menneskene, og naturen. Ikke misforstå - jeg elsker det urbane liv, og synes ikke noe om frilufstlivgærningene som skal ut på tur til enhver pris. Men på en eller annen måte må det da være mulig for journalister og folk flest å forstå at frukt og grønnsaker ikke skapes i laboratorium (ennå). De fleste epletrær står fortsatt utendørs og der ferdes også insektene. Så enkelt er det bare. Hvorfor man begynner å skrike og bære seg over at disse insektene faktisk befinner seg der ute er meg et mysterium. Særlig når det finnes så mange andre viktigere ting å skrike og bære seg over på denne kloden. I artikkelen der det skrives om saksedyr i frukten står det om mor i huset: "mamma bestemte seg umiddelbart at hun ikke engang vil se insektene". Hva er dette for noe? Man sitter foran tv-skjermen og sluker vold og elendighet, men insekter tåler man ikke å se?
Avisene har også en tendens til å tillegge dyrene menneskelige egenskaper. Man skulle tro en "mordersnegle" er en snegle som med våpen i handa går til angrep på alt som rører seg. (Nei, det gjør den ikke!) Eller at de terroriserende sauene samler seg i flokk i nattens mulm og mørke for å planlegge hvordan de skal bli kvitt alle de irriterende menneskene rundt seg! (Nei, det gjør de ikke!) Det er bare menneskene som driver med terrorisme. Og det er ytterst får dyr som dreper for moro skyld. Selv ikke flåtten, så utrolig det enn høres ut. Det er rett ut flaut å observere vårt hysteri for småkryp, rovdyr, bakterier, insekter osv. Verken flått eller ulv tar spesielt mange liv. Bilister og miljøsvin derimot - der har vi god grunn til å være bekymret.
Det jeg egentlig reagerer på er hvor stor avstand vi har klart å bygge mellom oss selv, menneskene, og naturen. Ikke misforstå - jeg elsker det urbane liv, og synes ikke noe om frilufstlivgærningene som skal ut på tur til enhver pris. Men på en eller annen måte må det da være mulig for journalister og folk flest å forstå at frukt og grønnsaker ikke skapes i laboratorium (ennå). De fleste epletrær står fortsatt utendørs og der ferdes også insektene. Så enkelt er det bare. Hvorfor man begynner å skrike og bære seg over at disse insektene faktisk befinner seg der ute er meg et mysterium. Særlig når det finnes så mange andre viktigere ting å skrike og bære seg over på denne kloden. I artikkelen der det skrives om saksedyr i frukten står det om mor i huset: "mamma bestemte seg umiddelbart at hun ikke engang vil se insektene". Hva er dette for noe? Man sitter foran tv-skjermen og sluker vold og elendighet, men insekter tåler man ikke å se?
Avisene har også en tendens til å tillegge dyrene menneskelige egenskaper. Man skulle tro en "mordersnegle" er en snegle som med våpen i handa går til angrep på alt som rører seg. (Nei, det gjør den ikke!) Eller at de terroriserende sauene samler seg i flokk i nattens mulm og mørke for å planlegge hvordan de skal bli kvitt alle de irriterende menneskene rundt seg! (Nei, det gjør de ikke!) Det er bare menneskene som driver med terrorisme. Og det er ytterst får dyr som dreper for moro skyld. Selv ikke flåtten, så utrolig det enn høres ut. Det er rett ut flaut å observere vårt hysteri for småkryp, rovdyr, bakterier, insekter osv. Verken flått eller ulv tar spesielt mange liv. Bilister og miljøsvin derimot - der har vi god grunn til å være bekymret.
Subscribe to:
Posts (Atom)