Så ligger man der og tenker at heller ikke i morgen skal jeg gå på kontoret. Det ordentlige kontoret, altså. Mitt korona-kontor befinner seg ved kjøkkenbordet. I nær tilknytning til te og sjokolade - og resten av husstanden som har hjemmeskole, lager lunsj eller rydder (!!!) midt i mine utallige Teams-møter. Ikke at jeg klager, altså. Jeg trives utmerket i semi-isolasjon, og har det minst like hektisk på jobb nå som tidligere. Ingen overraskelse der, i alle fall. Med mitt grunnleggende naturlige syn på fysisk aktivitet, savner jeg heller ikke treningssentrene. Jeg savner ikke heller min daglige spasertur til og fra jobb - og min eneste form for trim. Bortsett fra at de to daglige halvtimene ble brukt til å lytte til ny musikk, i tillegg til å transportere meg til og fra kontoret. Det blir ikke så mange muligheter til å høre på musikk når man sitter i online-møter hele dagen.
Som sagt, jeg har det utmerket! Men så er det det med denne merkelige hjernen da. Eller er det viljestyrken? Men den sitter jo i hjernen, den også ... Det skjer noe med meg når klokka nærmer seg midnatt. Det er nesten som noe magisk som skjer - ikke akkurat i Askepott-stil, med vogner som blir til gresskar og slikt, men nesten. Kanskje hjernen min blir til et gresskar hver dag kl 24? For dette er ikke noe nytt, utløst av korona-viruset. Men det har en forsterkende effekt. For når det nærmer seg leggetid begynner det å plinge i hodet mitt. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal bake en kake. Eller vaske noen skap. Eller rydde i godteriskuffa. (Det gjorde jeg forrige uke!) Saker og ting man skulle gjort tidligere på dagen. Men for å ikke skryte på meg for mye husarbeid, får jeg også en intens trang til å se 'bare en ekstra' episode av en (britisk) serie. Eller ta en runde til med gigant-sudoku, som minimum tar 45 minutter å løse. Eller jeg 'skal bare' lese ferdig boka jeg begynte på forleden. Eller jeg roter meg inn på Spotify og da går timene fort, kan jeg fortelle deg. I min verden, i hvert fall.
Det som skjer nå er altså at jeg tenker på at jeg bør legge meg. For å arbeide hjemmefra betyr fortsatt normal arbeidstid. Jeg må med andre ord være våken og nydusja og klar til dyst seinest klokka 9. Og likevel er det en stemme som hvisker til meg hver kveld at jeg godt kan sitte oppe litt til, for jeg skal jo ingen steder neste dag. Og jeg lar meg overtale nesten hver eneste kveld. Og døgnet forskyves sakte med sikkert til juleferienivå. Mitt mål om å være i seng ved midnatt blir til senest 1, deretter senest 2 ... Og jeg fatter ikke hvorfor jeg er så ufattelig dum. For hver eneste morgen når klokka ringer (alt for tidlig) har jeg det grusomt. Hele meg protesterer der jeg sliter meg ut av senga og går i halvsøvne inn i dusjen. Jeg hater å stå opp tidlig (alltid!), men jeg vet også at det hjelper å sove om natta. Men etter 50 år med denne trangen til å ikke legge seg når man skal, begynner jeg nesten å tvile på at jeg noensinne vil klare å våkne uthvilt klokka 7 om morgenen. Tror aldri det har skjedd til nå.
Jeg har heldigvis en morsom jobb som gjør det uproblematisk å holde seg våken i 8 timer foran laptopen på kjøkkenbordet. Men så - når ettermiddagen senker seg, senker også jeg meg ned - gjerne på sofaen. Og forvandles til et amøbeliknende vesen uten evner til verken kommunikasjon eller bevegelse. Og sånn blir jeg liggende til jeg har samlet nok energi til å gjøre noe fornuftig resten av kvelden, før jeg plutselig blir meg selv igjen når klokka nærmer seg natt. Jeg føler nå at dette korona-viruset jobber hardt og intenst med å ta fra meg siste rest av viljestyrke, slik at jeg bare gir etter for min naturlige døgnrytme. Så takk til mine kolleger, som holder daglige 9-møter og hjelper meg å overvinne en tilsynelatende uovervinnelig trang til å starte dagen klokka 12:)
