YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk.
MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia, som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjekket jeg en annen britisk TV-serie - det morsomste tv-programmet som noensinne er vist. I hele verden! Helt sikkert! Never Mind the Buzzcocks er en genial serie, og jeg, som har en ganske snever humoristisk sans, ler høyt. Hver gang! Og sannelig ligger det ikke masse NMTB på YouTube. Nok en gang - jeg har ikke sjekket lovligheten av dette. Men serien finnes ikke på DVD, og vises ikke på noen kanaler jeg har tilgang til i alle fall. Så her sitter jeg altså, med laptoppen i fanget (selvsagt - det heter jo ikke laptop for ingenting!) og ser på YouTube-videoer og ler høyt. (OK, om noen nå tenker: Kjære Mariann, get a life! så har de helt rett. Men for øyeblikket klarer jeg meg fint!)
fredag 13. november 2009
søndag 8. november 2009
Britisk aften
Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...)
Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)
Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...
Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.
Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)
Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...
Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.
torsdag 5. november 2009
Systematisk til verks
Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa.
Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!
De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!
Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!
De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!
lørdag 24. oktober 2009
The joy of music
Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg hva det vil si å la seg påvirke så sterkt av musikk. Som rus. Som forelskelse. Som terapi. Musikk som gjør at du glemmer alt annet og bare lar deg henføre til en annen verden. Slik har jeg det med mye musikk - helt fra U2 fanget meg i oktober 1984, via Smiths, Waterboys og Bel Canto på 80-tallet til Goldfrapp, Editors, Anna Ternheim og Röyksopp på 2000-tallet.
I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)
I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)
lørdag 17. oktober 2009
Internet Librarian International 2009
At the moment, I'm relaxing in my hotel room in Kensington, and decided to sum up this year's ILI while it's still fresh in my mind. I'll try to be as short as possible, but summing up a two-day conference in a few sentences isn't easy!
First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them.
After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'.
After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But we got quite a few questions afterwards, which is always good. After us, Davina Omar and Angela Horrocks talked about their library surveys. Then came Joanne Dunham and Rajen Munoo. I've met Rajen several times at ILI now, and really liked his talk about information literacy in Singapore.
The last presentations of the day introduced two very different worlds. Mark Douglas Frier talked about the challenges facing library instructors in South Africa. Then Jenny Evans and Lawrence Jones presented their 23 things process at Imperial College in London. I noticed that they ended up with many of the same conclusion we in Tromsø had last year. A good presentation, I think.
On Friday I mostly stayed on Track B: Search. Rurik Greenall from UBiT did a very good talk on mobile technologies. He was a good speaker, as always, but I must admit I'm a bit of a mobile phone illiterate ... (Don't even have an iPhone!!!)
Karen Blakeman was next. As always a very clear and enthusiastic presentation from her about social search. After Karen followed two more presentations, one by Carrie Forbes & Robert Monge, and one by Eamonn Neylon.
New this year was a so-called unconference where we, the delegates, got to set the agenda and decide what to discuss. More or less successfull, I'd say. We're not used to this kind of forum, and quite a few didn't say anyhting at all. Fortunately, my group on Web 2.0 had a handfull of people who weren't afraid to speak up. But the group was a bit too big, I think.
The last two presentations on Friday were refereshing and interesting, much thanks to the enthusiasm of the presenters, Helle Lauridsen and Lisa Charnock. The topic was user behaviour, which I hope we'll hear more about next year at ILI. (And other library conferences.) Not that they presented anyhting revolutionary new, but it's good to know that other libraries have the same experiences as us. To sum up their results: library web pages are too difficult (and thus irrelevant), everyone uses Google, and students don't want personalization, they want EASY!
To round off the conference, a panel consisting of Thomas Brevik, Åke Nygren, Phil Bradley and Brian Kelly, amongst others, talked about their top technology trends for libraries. What will the future bring? Who knows? Personally, I think the important thing is that libraries hire staff that are able to face whatever waits for us in ten years time or even next year. Or tomorrow!
ILI always has loads of interesting presentations - and a few boring ones, of course. AND librarians attending ILI are always fun to be with. Especially at the pub afterwards. This year I had the pleasure of spending Thursday evening with some of the Swedish and Norwegian delegates. (Only the Norwegians stayed all evening, by the way!) Had a lot of fun - even though the DJ played terribly awful music.
First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them.
After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'.
After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But we got quite a few questions afterwards, which is always good. After us, Davina Omar and Angela Horrocks talked about their library surveys. Then came Joanne Dunham and Rajen Munoo. I've met Rajen several times at ILI now, and really liked his talk about information literacy in Singapore.
The last presentations of the day introduced two very different worlds. Mark Douglas Frier talked about the challenges facing library instructors in South Africa. Then Jenny Evans and Lawrence Jones presented their 23 things process at Imperial College in London. I noticed that they ended up with many of the same conclusion we in Tromsø had last year. A good presentation, I think.
On Friday I mostly stayed on Track B: Search. Rurik Greenall from UBiT did a very good talk on mobile technologies. He was a good speaker, as always, but I must admit I'm a bit of a mobile phone illiterate ... (Don't even have an iPhone!!!)
Karen Blakeman was next. As always a very clear and enthusiastic presentation from her about social search. After Karen followed two more presentations, one by Carrie Forbes & Robert Monge, and one by Eamonn Neylon.
New this year was a so-called unconference where we, the delegates, got to set the agenda and decide what to discuss. More or less successfull, I'd say. We're not used to this kind of forum, and quite a few didn't say anyhting at all. Fortunately, my group on Web 2.0 had a handfull of people who weren't afraid to speak up. But the group was a bit too big, I think.
The last two presentations on Friday were refereshing and interesting, much thanks to the enthusiasm of the presenters, Helle Lauridsen and Lisa Charnock. The topic was user behaviour, which I hope we'll hear more about next year at ILI. (And other library conferences.) Not that they presented anyhting revolutionary new, but it's good to know that other libraries have the same experiences as us. To sum up their results: library web pages are too difficult (and thus irrelevant), everyone uses Google, and students don't want personalization, they want EASY!
To round off the conference, a panel consisting of Thomas Brevik, Åke Nygren, Phil Bradley and Brian Kelly, amongst others, talked about their top technology trends for libraries. What will the future bring? Who knows? Personally, I think the important thing is that libraries hire staff that are able to face whatever waits for us in ten years time or even next year. Or tomorrow!
ILI always has loads of interesting presentations - and a few boring ones, of course. AND librarians attending ILI are always fun to be with. Especially at the pub afterwards. This year I had the pleasure of spending Thursday evening with some of the Swedish and Norwegian delegates. (Only the Norwegians stayed all evening, by the way!) Had a lot of fun - even though the DJ played terribly awful music.
fredag 11. september 2009
Det vanskelige språket
Norsk er sannelig et vanskelig språk. Stadig vekk skriver man feil, og selv når man har lest korrektur på et dokument flere ganger kan det snike seg inn en trykkfeil her og der.
Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!
Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!
lørdag 22. august 2009
Sjokoladetrio
Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy!
Hvit sjokoladekrem
200 g hvit kokesjokolade
1 ½ dl kremfløte
Bunn
90 g smør
120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold)
2 egg
90 g hvetemel
225 g sukker
75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra)
1-2 ss hakket fersk ingefær
Sjokoladesaus
2 dl kremfløte
150 g melkesjokolade
***********************************
Fremgangsmåte:
Bunn:
Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Avkjøl kaken helt før den hvite sjokoladekremen smøres på. La kaken står kaldt i ca. 2-3 timer.
Mens bunnen stekes lager du hvit sjokoladekrem:
Varm fløten over vannbad. Ta bollen ut av vannbadet, bryt den hvite sjokoladen i biter og ha den i fløten. Rør til sjokoladen får en jevn og fin konsistens. Det er viktig at ikke fløten blir for varm. La kremen stå kaldt i ca. 1 time. Rør kremen forsiktig i kjøkkenmaskin (håndmikser går også bra), til den blir til en tykk og smørbar krem. NB. Røres den for lenge kan den lett skille seg.
Saus:
Varm 2 dl fløte i en kjele, ta kjelen av kokeplaten, bryt melkesjokoladen i biter og smelt den i fløten. Rør til sausen får en glatt og fin konsistens.
Kaken serveres med kald eller varm saus til. NB. Dersom sausen står i kjøleskapet en stund vil den tykne. Det kan være lurt å la den romtempereres før servering.
Oppskrifta er henta fra: Gudrun Runarsdottir: Kjendisenes beste kaker og andre favoritter. Oslo: Orion, 2004. (NH 641.5 Gud)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
