Jeg
kunne funnet på flere andre passende overskrifter. 17 dager på teppegulv ville
for eksempel også vært svært dekkende. Som den observante leser kanskje
skjønner har jeg vært på bilferie i England. Med meg hadde jeg mann og to barn.
Og for å ta konklusjonen med en gang: Det er deilig å være norsk i England. Til
tross for teppegulvene!
Hva
pakker man for to ukers bilferie i England? Ganske mye, kan jeg fortelle deg.
Her må man tenke all slags vær, og haugen som skal presses ned i kofferten blir
dermed altfor stor! For sikkerhets skyld lot jeg både regntøy og solbriller bli
igjen hjemme. Da vi landet på Gatwick slo varmen mot oss som en vegg og det
viste seg at det faktisk var sommer i England! Solbriller ble sporenstreks
innkjøpt! Litt senere i ferien ble også en lett regnjakke kjøpt. Og jeg vet nå
at man rett og slett alltid må ta med seg en allværsjakke når man besøker denne
øya.
Etter
laaang ventetid hos Avis fikk vi endelig tildelt leiebilen og suste mot
Somerset og Bath. I deilig sol og varme tok vi aller først en guidet busstur.
En utmerket måte å få oversikt over byen på. Et museumsbesøk eller to er heller
ikke å forakte. The Roman Baths Museum var vel verdt pengene. Her var det mye å
se og lære, og hadde det ikke vært så strålende godt vær ute, kunne vi fort ha
brukt noen timer ekstra her. Og ja - vi smakte på det helsebringende
kildevannet! Og nei - det smakte ikke godt! Engelsk mat er for øvrig langt
bedre enn sitt rykte. Vi benyttet sjansen til å besøke Jamie Olivers restaurant
i byen, Jamie's Italian. Navnet
hans er nok et trekkplaster i seg selv, men både maten og servicen var
utmerket. Nyyydelig ravioli. Og rask servering. Ikke noe dill dall der i
gården.
Fra
semi-urbane og siviliserte Bath var overgangen stor til Tintagel, en liten
landsby ute i havgapet nord i Cornwall. Av en eller annen grunn har jeg begynt
å sette mer og mer pris på steder som dette, der mulighetene for shopping og
andre kulturelle opplevelser er minimale. I alle fall når sola skinner og man
kan tusle rundt i öppna landskap og studere en og annen ku og bølger som slår
mot bratte klipper jeg ikke helt tør å bevege meg ut på.
Tintagel
har en hovedattraksjon: Kong Arthur. Man prøver å innbille turister og
resten av verden at det var akkurat her at sagnkongen hadde slottet sitt. Her
er det Arthur og Merlin og Camelot hvor du enn snur deg. Vårt utmerkede
gjestehus het for eksempel Avalon, også det navnet hentet fra Arthurlegendene.
Av en eller annen grunn så vi også flust med alternative greier her - tarot,
krystaller og magiske dingser i fleng. Ikke min kopp te, men ingen grunn til å
holde seg borte fra Tintagel!
Like
ved Tintagel ligger Trebarwith Strand, og her finnes det, selvsagt, en
fantastisk sandstrand. Problemet er at den bare kan nytes ved lavvann.
Tidevannet hører ikke på verken bønner eller bestikkelser og jager deg hjem
akkurat når du gjerne skulle blitt litt lenger. Heldigvis hadde vi sjekket
tidevannstabellen og rakk noen deilige timer på stranda. Ungene kastet seg ut i
Atlanterhavet uten å blunke og koste seg med skikkelig svære bølger. Selv holdt
jeg trygg avstand fra det kalde vannet og inntok et bedre måltid bestående av
en porsjon chips og en kopp te, og leste videre i boka jeg hadde med meg.
Tintagel
er ikke et kulinarisk senter. Men du kan leve lenge på fudge og iskrem her! Det
er imidlertid et sted for sjelefred og harmoni og fotturer langs klippene i all
slags vær. Her skulle vi gjerne blitt noen dager til, men Cornwall har mye å by
på, og vi fortsatte vestover, til et bittelite sted ved navn Carbis Bay. Her
hadde vi lagt inn fem netter og en håndfull luksus. Boskerris Hotel var lyst og
luftig og like ved ligger det en aldeles nydelig sandstrand. Med god plass!
Helt klart den fineste stranda i området! Det føles rett og slett som i Syden,
bare med bedre mat og høfligere mennesker!
Carbis
Bay ligger litt utenfor St Ives, og på solfylte dager har man absolutt ikke
behov for å være noe annet sted i verden. Vi er imidlertid i England, så et par
dager med regn må man jo regne med! Den første regndagen benyttet vi til å
besøke Tate St Ives, et lite galleri med kjente og mindre kjente kunstverk.
Ungene var særdeles fornøyd med at det var såpass lite - akkurat passe til at
man ikke rakk å bli sliten og lei!
Oppholdet
vårt her i Carbis Bay ble ellers preget av utrolig mye god mat, og særlig mye
god fiskemat. Vår store favoritt ble Porthminster Cafe på en av strendene i St
Ives. Maten var fabelaktig og desserten direkte himmelsk! Så fornøyd var vi at
vi dro dit to ganger i løpet av fem dager. Desserten min (som jeg spiste begge
gangene) besto av kanelmarengs, cinder toffee, karamellisert banan, glaserte
pistasjnøtter og en slags karamellis. Sukk! Vidunderlig! Fryktelig sørgelig å
måtte dra videre!
Vi
fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste
stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. The
Lizard er en bitte liten plass. Stedet består av et par suvenirbutikker med et
utrolig stort utvalg krimskrams, de obligatoriske pubene, samt noen små
gjestehus. Vårt het The Caerthillian og var visstnok blant de bedre på stedet.
Litt under vår standard, men tilsynelatende rent og pent, og med en hyggelig
vert. Men altså. Tykt teppegulv. På badet!! Skjønner ikke at det går an!
Vi
ble bare en natt her, men rakk å innta te og chips på Englands sydligste kafé.
Været var nydelig og utsikten flott og teen varm. Middagen spiste vi på en av
pubene like ved hotellet. Ekstra
trivelig var det at vi hadde snublet over den lokale folkemusikk-kvelden i
bygda. I et hjørne av puben satt 3 musikere og sang og spilte keltisk
folkemusikk. Jeg ble rent nostalgisk og mintes min grønne ungdom da jeg reiste
på interrail og var hekta på irsk folkemusikk.
Så
bar turen videre. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby der
det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede ”cottages” på rekke og
rad, mange til utleie i sommermånedene. Det skjer ikke så mye her heller. De
fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den
rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre
her er de pågående måsene!
Ettersom
det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte
jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. England er et fabelaktig land for
fotturister, og langs omtrent hele Cornwall-kysten går det en flott sti
(coastal path). Jeg la ut på tur mot øst
og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg
hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt
av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot
musikken få en pause.
Stiene
er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde
seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit.
Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være
gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til
av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan
puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder, der
bakkene er bratte, er det laget trappetrinn, så det ligger nok helt klart en
plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt
fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg
så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner
snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt.
Det er et sjarmerende og koselig trekk ved kulturen her.
Polperro
ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi
kjørte til en liten landsby i Dorset. Lyme Regis er kjent som en del av The
Jurassic Coast, på samme måte som Whitby i nord. Her er haugevis med fossiler,
særlig for den som har med seg hakke og spade. Vi meldte oss på en fossil-tur,
og fant noen små ammonitter, en svamp, og en fossil kråkebolle. Slett ikke
verst egentlig. Minst like fantastisk var det å se de store mengdene fossiler
som ligger i berget i bakken, synlig for alle og enhver. Disse er det
imidlertid ikke lov å hakke løs og ta med seg hjem. Heldigvis.
Siste
stoppested på vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury, også dette en
trivelig liten by. England er rett og slett full av trivelige småbyer. Det
første på vår agenda var selvsagt mat! Vi hadde akutt behov for en sen lunsj og
stoppet på første og beste serveringssted, et hotell like ved der vi bodde. Nå
pleier ikke hotell å utmerke seg med god mat, men sola skinte og dette hotellet
hadde en liten bakhage der de serverte lunsj under åpen himmel og blomstrende
trær. Her bestilte jeg afternoon tea, og heldigvis kunne de sine saker.
Sandwichene øverst var nydelige. Akkurat slik de skal være. I midten var det
selvsagt scones og clotted cream, og jeg som ikke er en spesielt stor tilhenger
av denne typen krem syntes den var så god at jeg spiste flere munnfuller med
krem rett fra skåla. Til slutt var det kake. Den så ganske anonym ut, men hadde
en himmelsk sitronkrem i midten, så den gikk ned uten problemer. Etter denne
sunne og gode lunsjen var vi klare for å tusle rundt i byen og nyte solskinnet
før middag!
To
dager i Salisbury gikk fort. Og 17 dager i England gikk fort. Altfor fort.
Langtidsvarselet for Tromsø var heller ikke spesielt forlokkende, men ingenting
varer evig, slett ikke ferier, og vi måtte sette kursen hjemover. Fortsatt like
anglofile alle sammen. Kanskje enda mer. Om man takler å kjøre på venstresida
(og det gjør man egentlig uten problemer), og trives i små idylliske landsbyer
med forholdsvis begrenset tilbud av fart og spenning, er Storbritannia rett og
slett et fabelaktig reisemål for bilferier. Utenom de store byene er det
fredelig på veiene, og det er aldri langt mellom fristende steder å stoppe. En
ferie der man selv bestemmer tempoet og med utallige muligheter til å utforske
kunst, kultur og historiske severdigheter, som Stonehenge eller The Eden
Project. Eller sitte på kafé og nyte et kakestykke. Eller bare ligge på
stranda. Eller gå en tur. Eller en kombinasjon av alt dette. Men husk
regnjakken!
