Buktafestivalen 2010

Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til.

Dag 1:
Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-)
Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av å komme seg inn på festivalområdet, samt stå i kø for å få kjøpt bonger og drikkevarer.

Kråkesølv og Navigators var henholdsvis småsjarmerende og interessante, mens Disciplines framsto som mer anonyme og litt for heavy for meg. Da Sonics entret scenen var min første tanke at de gamle faktisk er eldst. Flott konsert, selv om også denne ble litt monoton i lengden. Hayseed Dxies var de eneste jeg ikke fikk med meg. Flyttet meg mot sola, og havnet i prat med med andre konsertgjengere i stedet. Det er slik det er å være på festival. Mew helt til slutt var det eneste bandet jeg hadde et forhold til fra før. Sisteplata deres er imidlertid langt fra så fengende som den forrige, og grenser mot litt sær, så jeg var spent på hvordan bandet ville framstå på scenen. Begge hitene fra forrige plate fikk vi ganske tidlig i settet, og etter det glimtet de riktignok til innimellom, blant annet i ekstranummeret, men synes ikke bandet var egnet til å avslutte konsertkvelden. De ble litt for introverte og burde ha kommet tidligere på kvelden. I tillegg begynte det etterhvert å bli ganske tynt foran scenen ettersom mange tok tidlig kveld denne torsdagen. Eventuelt dro inn til byen på jakt etter bedre underholdning? Arrangørene burde egentlig ha latt Sonics avslutte, spør du meg. Tror det hadde vært mer passende.

Dag 2:
Noen betraktninger om Buktamat:
Ja - de har te!
Ja - de har gode og tilsynelatende sunne retter å velge mellom.
Ja - bacalaoen var nokså god, men litt for salt og med litt for lite oliven. MEN - porsjonene var ALTFOR små! Ren skjær svindel. Skulle noen bli mett av dette? Ikke jeg! Kunne til nød gå som forrett.
Ja - min favoritt var "fesk og potetes", eller fish & chips som vi sier på landet. Det skal jeg sannelig spise i morra også!

Noen betraktninger om Buktafrivillige:
Med unntak av en grumpy dame eller to er de frivillige veldig hyggelige. Jeg er spesielt imponert over hvor flinke de er til å rydde opp etter idiotiske festivaldeltakere som slenger søppel rundt seg som om de var hjemme i bingen sin. Jeg har også sett flere eksempler på at frivillige har grepet inn når idiotiske festivaldeltakere har gått løs på trær og buskas på området. Veldig bra at de passer på :-) (PS: Skulle ønske disse unge menneskene var like hyggelige og serviceinnstilte når de er på jobb i byen, enten det er på Cubus eller på Kaffebønna eller hvor de nå enn har deltidsjobben sin ...)

Noen betraktninger om musikken så langt:
Buktapublikum viser stor lojalitet og strømmer til festivalen som bare det. Det bør festivalledelsen være glad for. Det trenger nemlig ikke vare evig. Omtrent absolutt alle jeg har snakket med synes årets program er usedvanlig kjedelig. I dag, fredag, var det kun Datarock som utmerket seg med moderne, fengende og karismatisk rock. En herlig konsert rett og slett, som godt kunne vart lenger. Tellusalie skal også nevnes for sin behagelige dylaneske musikk. Og ja, Danko Jones hadde trøkk, Jim Jones Revue hadde rockabilly-humør og John Olav Nilsen var småsjarmerende. Men alt i alt har disse to dagene vært prega av sidrompa, konservativ, monoton, øs-pøs-rock. Var virkelig dette det beste som var å få tak i? Det eneste man kunne se seg råd til? SKJERPINGS! Det går ikke an å bare booke så snevert som det er gjort i år. Og ja - jeg vet jeg ikke har stemmerett, ettersom jeg har en annen musikalsk legning enn arrangørene. Men jeg er publikum. Og det vil jeg gjerne fortsette å være.
(La dere merke til at jeg ikke nevnte Dinosaur Jr? Når selv Egon er enig med meg, trenger jeg ikke si noe mer ... )

Dag 3:
Og det ble lørdag tredje dag og det ble sol og varmegrader. Mitt umiddelbare problem ble da: Hva tar man på seg på musikkfestival i Tromsø når gradestokken viser rundt 20 og sola skinner? Man er nemlig gammel nok til å vite at slikt sjelden varer så lenge, og kvelden kan fort bli kald. Det ble et slags kompromiss og mens ullundertøyet ble hjemme kom solbrillene med. Men idet Sivert Høyem sa takk for seg og kvelden var over var jeg nokså kald og savnet ulltrøya. Neste år skal jeg ikke la meg lure! (Hahahaha....)

Men musikken da? Kveldens klare vinner for meg ble svenskene i Ingenting. Søt, litt skranglete popmusikk med grenseflate mot både Kent og Bo Kaspers og Håkan Hellström. I tillegg lot jeg meg faktisk rive litt med av Clutch. Det skulle man ikke trodd om meg. (Kanskje var det et anfall av solstikk???) Men de spilte litt for lenge, så jeg gikk lei etter en stund. Bad County sang pent og solid og har nok potensiale, men manglet de helt store melodiene. Juliette Lewis derimot skjønner jeg ikke helt vitsen med, bortsett fra at hun visstnok gjør seg bra på film. Har hun egentlig noen skikkelige låter i det hele tatt? Jeg hørte ikke noe som fenget meg i alle fall. Til slutt fikk vi Sivert og Sivert er Sivert og akkurat slik man har hørt ham så mange ganger før. Fantastisk stemme, og 4-5 gode låter og litt mindre grep om publikum i kveld enn sist jeg så ham. Men han klarte i det minste å holde på en nokså stor del av publikum, i motsetning til Mew og Dinosaurene de to andre dagene.


Konklusjonen er klar: Musikalsk sett var dette den dårligste Buktafestival jeg har vært på. Og det er ikke jeg som er gretten gammel dame. Jeg har snakket med folk som sverger til både rock og punk og hardere saker, og selv de synes årets program var lite interessant. Døgnvill framstår i år med et mye bedre program. Sånn er det bare. Stemninga i Bukta er imidlertid upåklagelig. Jeg elsker beliggenheten, tørrfisken, den berusende duften av salt sjø og den smilende atmosfæren. Det er en fantastisk ramme for en musikkfestival i byen vår. Måtte arrangørene ta godt vare på den og komme sterkere tilbake til neste år. PS. Om de skulle trenge tips til artister for 2011 kan jeg gjerne bistå :-)

Salisbury

Siste stoppested i vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury. På veien tok vi et obligatorisk stopp på en av Englands mest populære turistattraksjoner - Stonehenge! Her var det massevis av folk, men så snart man kom seg unna inngangspartiet og parkeringsplassen var det ikke så verst. Stonehenge var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig nok. Men likevel et fantastisk skue. Etter at turister blant annet har gått løs på steinene med hakker for å få en bit historie med seg hjem, får man ikke lenger gå rundt mellom steinene slik man kunne i de gode gamle dagene (i følge flere vi møtte), men dette er helt greit synes jeg. Utrolig at steinene fortsatt står etter så mange tusen år.

Etter at forrige B&B ikke var spesielt luksuriøs var det deilig å komme til lille Spire House med himmelseng, karnappvindu med sitteplasser og utsikt mot Englands høyeste kirkespir. Joda det var teppegulv og dårlig trykk i dusjen, men slik er det nå engang i dette landet! Spire House har bare 4 rom, og vi okkupperte 2 av dem. I de to andre rommene bodde det to pensjonistpar som var i byen i anledning en eller annen militær gjenforening. Dette fikk vi vite fordi frokostsalen bare hadde ett bord, og det dermed var umulig å ikke bli kjent med de andre gjestene! Frokosten utmerket seg forøvrig ved å blant annet inneholde en stor skål friske bær - bringebær, bjørnebær, blåbær (engelske blåbær riktignok ...). Nydelig start på dagen. Og etter 17 dager med egg og bacon har man jo behov for litt kalorifattig mat innimellom!

Også Salisbury var en trivelig liten by. England er rett og slett full av trivelige småbyer. Det første på vår agenda var selvsagt mat! Vi hadde akutt behov for en sen lunsj og stoppet på første og beste serveringssted, The White Hart Hotel. Nå pleier ikke hotell å utmerke seg med god mat, men sola skinte og dette hotellet hadde en liten bakhage der de serverte lunsj under åpen himmel og blomstrende trær. Her bestilte jeg feriens andre afternoon tea, og heldigvis kunne de sine saker her. Afternoon tea skal, i følge meg, ALLTID serveres på et 'etasjefat' og det fikk jeg her. Sandwichene øverst var nydelige, med laks på to av dem og agurk og kremost på de to andre. Akkurat slik det skal være. I midten var det selvsagt scones og clotted cream, og jeg som ikke er en spesielt stor tilhenger av denne typen krem syntes den var så god at jeg spise flere munnfuller bare krem rett fra skåla. (Helena hadde spist opp sconesen min!) Til slutt var det kake. Den så ganske anonym ut, men hadde en himmelsk sitronkrem i midten, så den gikk ned uten problemer. Etter denne sunne og gode lunsjen var vi klar for å tusle rundt i byen og nyte solskinnet før middag!

Salisbury Cathedral er et must for alle byens besøkende. Selv er jeg svært glad i å vandre rundt i flotte kirker og tvang resten av familien med. Det var for så vidt ikke så vanskelig :-) I kirka fikk ungene et ark med små oppgaver, så dermed fikk de noe å konsentrere seg om. Dessuten håpet vi å få et glimt av katta som holdt til i katedralens souvenirbutikk, men den var visst ute akkurat da. I tillegg hadde katedralen en utmerket kafe som serverte god mat! Det er det ikke ofte man finner på slike typiske turistattraksjoner. Alt i alt noen fortreffelige timer i Salisbury Cathedral. Men turen opp i tårnet sparte vi til en annen gang.

To dager i Salibury gikk fort. Og 17 dager i England gikk fort. Altfor fort. Langtidsvarselet for Tromsø var heller ikke spesielt forlokkende, men all good things must come to an end, og vi måtte sette kursen hjemover. Fortsatt like anglofile alle sammen. Kanskje enda mer. Neste Englandstur blir nok York igjen. Men Cornwall har nå klatret opp helt i toppskiktet av familiens favorittreisemål, sammen med Liguria-kysten i Italia og Yorkshire.

Lyme Regis

Polperro ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi kjørte til en annen liten landsby, Lyme Regis i Dorset. De fleste som hørte at vi skulle til Lyme Regis trodde vi hadde valgt stedet på grunn av de store fossilforekomstene, men sanneheten er at stedet ble valgt helt tilfeldig fordi navnet hørtes kjent ut. (Jeg hadde selvsagt lest om stedet i Jane Austens Persuasion!)

I Lyme Regis bodde vi på Albany House, et helt standard B&B (faktisk litt under vår standard), men med en svært hyggelig eier. Sue var akkurat slik man forventer en B&B-dame skal være, passelig gammel, veldig engelsk, og en smule snakkesalig :-) God frokost kunne hun også servere! Her hadde vi et familierom med køyeseng til ungene. Helt grei størresle, men jeg har en mistanke om at familierom generelt holder en lavere standard enn vanlige rom. De ligger ofte i første etasje, og er ofte de siste til å bli pusset opp. Det kan virke som om noen tror at bare fordi vi har barn, er vi ikke så nøye med hvordan det ser ut rundt oss. Eller kanskje de vet at fordi så mange B&B ikke tillater barn, er barnefamilier så desperate at de tar til takke med hva som helst! Anyway, helt greit sted å bo, men spesielt rent var det ikke...

Lyme Regis er som sagt kjent som en del av The Jurassic Coast, på samme måte som Whitby i nord. Her er haugevis med fossiler, særlig for den som har med seg hakke og spade. Vi meldte oss på en Fossil Walk, ledet av Brendan Lennon, en ung mann fra området med stor kjennskap til fossiler. Han viste og fortalte og tok oss med til en del av stranda der det var 'lett' å finne fossiler. I alle fall når du visste hva du skulle se etter. Vår fangst var ikke sensasjonell, men vi fant noen små ammonitter, en svamp, og en fossil kråkebolle. Slett ikke verst egentlig. Minst like fantastisk var å se de store mengdene fossiler som ligger i berget i bakken, synlig for alle og enhver. Disse er det imidlertid ikke lov å hakke løs og ta med seg hjem. Heldigvis.

Dette var noen av de varmeste dagene i løpet av ferien, og som ekte nordlendinger kaster man ikke bort en varm dag på museumsbesøk o.l. Da er det strand for alle pengene! Vår 'landlady' advarte oss mot strendene østover, ettersom det har gått mange jordskred i området, så vi holdt oss til trygge stier! Hele landsbyen er forøvrig under stort press fra jordsmonnet, og man ser tydelige tegn på flere av husene at bakken er i langsom bevegelse.

Lyme Regis har en fin steinstrand og en litt mindre sandstrand. Vi falt for steinstranda - her var det både god plass og man slapp å få sand overalt, hvilket jeg ikke kan fordra. Ved lavvann gikk dessuten stranda 'vår' over til sand i vannkanten, så ungene som oppholdt seg i vannet mesteparten av dagen var fornøyd. Selv jeg tok meg en liten svømmetur i det 'iskalde' vannet, men kom meg raskt opp på land igjen til deilig sol og varme. Ordentlig sydenfølelse! Dessverre varer ikke ferien evig, og hjemturen nærmer seg faretruende. Bare ett stopp igjen før Gatwick :-(

Polperro

På vei til neste stoppested kjørte vi innom The Eden Project, en slags miljøpark med to svære biomer, kuppelaktige drivhus som mest av alt ligner på gigantiske golfballer. Den ene var laget som en tropisk regnskog, den andre hadde Middelhavet som tema. Et flott prosjekt med fokus på klima og miljø, og jeg som elsker å gå rundt i varme, fuktige drivhus trivdes svært godt i tropeskogen under papayatrær og palmer. Vi var til og med fornøyd med maten vi kjøpte til lunsj der, og det er det ikke ofte man kan si på slike turistattraksjoner. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av befolkningstettheten i Legoland. For eksempel :-)

Så bar turen ned mot kysten igjen. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby (litt mindre enn Tromsø!) der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede 'cottages' på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Gjett om jeg har lyst på et lite feriehus her også! Det skjer ikke så mye her. De få butikkene inneholder stort sett souvenirer og søtsaker. De fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre her er de pågående måsene! Vi planla å innta middagen på The Three Pilchards, en pub med uteservering, men fant fort ut at det lureste var å spise inne. Vi spiste selvsagt en tradisjonell fish & chips (enda en gang!).

Dagen etter snublet vi imidlertid over en skikkelig god restaurant, Couch's Great House. Restaurantens kokk, Richard McGeown, var virkelig hyggelig, og skaffet alt vi ønsket, også til vår noe kresne (og en smule mat-bortskjemte) 8-åring. Hadde jeg visst bedre skulle jeg bestilt en 7-retter! Godt gjort å finne et så god restaurant i denne lille landsbyen.

I Polperro bodde vi på Penryn House, et lite B&B nokså sentralt beliggende. Våre rom var i 3 etasje (ikke noe for den som ikke liker trapper!) og holdt god standard. Men teppegulv var det selvsagt!

Ettersom det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. Jeg kan absolutt ikke fordra å trene, men jeg elsker å gå, i alle fall uten ryggsekk. England er et fabelaktig land for fotturister. Det er public footpaths overalt, og langs hele Cornwall-kysten (omtrent) går det en coastal path. Jeg la ut på tur mot øst og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot musikken få en pause.

Stiene er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit. Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder er det laget trappetrinn der bakkene er bratte, så det ligger nok helt klart en plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt. Det er et sjarmerende og 'endearing' trekk ved kulturen her.

The Lizard

Vi fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. Stedet heter The Lizard og er fastlandsenglands sydligste punkt. Selv om det føles litt rart å si 'fastlandsengland' - vi er jo tross alt på en øy!

På veien hit stoppet vi på Pendennis Castle i nærheten av Falmouth. Dette er et forholdsvis stort festningsverk, der deler er fra Henrik IIIVs tid. (Vi har kjøpt turistpass hos English Heritage, så vi må liksom utnytte mulighetene som finnes!) Sol og fint vær gjør alltid slike besøk vellykka. Kafeen var imidlertid ikke mye å skryte av. Freshly made sandwiches viste seg å være noe plastinnpakka smakløse greier. Men man drar vel ikke til slike steder på grunn av maten :-)

The Lizard er en bitte liten plass som tiltrekker seg folk som oss. Og slike som liker å gå på tur. Og noen andre. Stedet består av en håndfull souvenirbutikker med et utrolig stort utvalg krimskrams (se bildet!), de obligatorisk pubene samt noen smmå gjestehus. Vårt het The Caerthillian og var visstnok blant de bedre på stedet. Litt under vår standard, men tilsynelatende rent og pent, og med en hyggelig vert. Men altså. Tykt teppegulv. På badet!! Skjønner ikke at det går an!

Vi ble bare en natt her, men rakk å innta te og chips på Englands sydligste kafe. Været var nydelig og utsikten flott og teen varm. Middagen inntok vi på en av pubene like ved hotellet. Fish & chips selvsagt. Og en ale av et eller annet merke. Jeg er ikke den som går rundt og husker hvilket øl jeg drikker! Men det som gjorde kvelden ekstra trivelig var at vi hadde snublet over den lokale folkemusikkaftenen i bygda. I et hjørne av puben satt 3 musikere og sang og spilte keltisk folkemusikk. Jeg ble rent nostalgisk og mintes min grønne ungdom da jeg reiste på interrail og var hekta på irsk folkemusikk.

Etter vårt lille stoppested ute i havgapet gikk kursen vestover. Neste lille by er Polperro.