Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film.
Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.
Sunday 19 January 2014
Books 2014: Bridget Jones: Mad About the Boy
From crime to chick lit:) My second book this year was the third Bridget Jones-book. Helen Fielding was met with a lot of criticism when it became known that Mark Darcy died sometime between book 2 and 3. This doesn't really matter much for the book, it will have a far stronger impact on the film. IF there will be a film. Rumours have it that Zellwegger isn't too keen on doing a third movie and that she and Fielding doesn't really get along. Or something like that.
Anyway. I really wanted the book to be great. And I really feared the book would be horrible. It is neither. It is simply funny and good entertainment, written in the same style as the previous two novels. Bridget has turned 50 and is now a widow with to smallish children. Still obsessed with her weight (though probably not more than any other women out there) and still as able to create chaos and mess wherever she goes. Which we of course love about her.
The main goal of the book is of course to find a new man for Bridget. There are not really a lot of candidates here: There's Daniel who is now godfather to her children and still part of her life, there's Roxter, a 30 year old she meets on Twitter, and there's Mr. Wallaker, a teacher at her kids' school. (By the way, if this is ever made into a film, Daniel Craig is the perfect man for the Wallaker-role). I won't reveal too much, but this is of course chick lit, there is a happy ending, and it is what you thought it would be.
I must admit I have a weak spot for the Bridget-books. They are actually quite well written, and I admire Fieldings abilty to display wit and humour in almost every scene. There's a few cliches here that should have been edited out, especially in her dealings with the children, but I can live with that. A feelgood-book, in all aspects.
Anyway. I really wanted the book to be great. And I really feared the book would be horrible. It is neither. It is simply funny and good entertainment, written in the same style as the previous two novels. Bridget has turned 50 and is now a widow with to smallish children. Still obsessed with her weight (though probably not more than any other women out there) and still as able to create chaos and mess wherever she goes. Which we of course love about her.
The main goal of the book is of course to find a new man for Bridget. There are not really a lot of candidates here: There's Daniel who is now godfather to her children and still part of her life, there's Roxter, a 30 year old she meets on Twitter, and there's Mr. Wallaker, a teacher at her kids' school. (By the way, if this is ever made into a film, Daniel Craig is the perfect man for the Wallaker-role). I won't reveal too much, but this is of course chick lit, there is a happy ending, and it is what you thought it would be.
I must admit I have a weak spot for the Bridget-books. They are actually quite well written, and I admire Fieldings abilty to display wit and humour in almost every scene. There's a few cliches here that should have been edited out, especially in her dealings with the children, but I can live with that. A feelgood-book, in all aspects.
Books 2014: Almost Love
New year, new books to read! I started out with a bit of light reading with Christina James' second novel about DI Yates, Almost Love. This is a far better book than the first one. The story is more solid and engages the reader early on. I was hooked after a few pages at least. I don't read a lot of crime, mostly because so many of them are horribly violent. That's why I prefer the more 'cosy' stories of Agatha Christie for instance. Almost love steers far away from the typical crime novel cliches and gives us a truly good and original story, involving archeologists and links to far right extremist movements in Norway. I was so fascinated by the story that I spoke to a few colleagues about it, and was told that there actually used to be links between archeology and far rigth-thinking. Not very PC these days, of course, but this was pre WW2.
An old lady, a well-known veteran archeologist, disappears from her home, and DI Yates tries to find out what happened to her. At the time of her disappearance, The Spalding Archaeological Society is holding their annual conference nearby, organised by their secretary Alex Tarrant, one of the main charachters. It seems obvious that one or more of the participants might be involved. Other suspects are the old woman's newphew Guy Maichment (Have no idea how to pronounce his name! This troubles me!) and her help and companion, Jane Halliwell. There are a couple of 'side-stories' which are all woven togehter in the end, for instance Mrs. Tarrant's affair with one of the archeologists, and her husband's work with juvenile crime offenders.
The only criticism I have is about the ending. It was too long, and not as strong as the rest of the book. The excitement reaches its climax with a kidnapping incident and an attempt to set fire to a childrens' home. But after this is prevented, there's still 10 % of the book left, used to summing up and gathering all the different threads.
Still, a book to be recommended! I promise you a good read!
An old lady, a well-known veteran archeologist, disappears from her home, and DI Yates tries to find out what happened to her. At the time of her disappearance, The Spalding Archaeological Society is holding their annual conference nearby, organised by their secretary Alex Tarrant, one of the main charachters. It seems obvious that one or more of the participants might be involved. Other suspects are the old woman's newphew Guy Maichment (Have no idea how to pronounce his name! This troubles me!) and her help and companion, Jane Halliwell. There are a couple of 'side-stories' which are all woven togehter in the end, for instance Mrs. Tarrant's affair with one of the archeologists, and her husband's work with juvenile crime offenders.
The only criticism I have is about the ending. It was too long, and not as strong as the rest of the book. The excitement reaches its climax with a kidnapping incident and an attempt to set fire to a childrens' home. But after this is prevented, there's still 10 % of the book left, used to summing up and gathering all the different threads.
Still, a book to be recommended! I promise you a good read!
TIFF 2014: La maison de la radio
Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:)
Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste.
Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de forskjellige redaksjonenes arbeid og journalistenes telefonsamtaler. Det er mye morsommere å jobbe i radio enn dette.
Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste.
Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de forskjellige redaksjonenes arbeid og journalistenes telefonsamtaler. Det er mye morsommere å jobbe i radio enn dette.
TIFF 2014: Om hester og menn
Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her.
Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss.
Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sine fire dødsfall (to menn og to hester). Her er til og med en slags kjærlighetshistorie, der tre kvinner ønsker seg samme mann:)
Som en ekstra bonus var regisssør, Benedikt Erlingsson, til stede for å fortelle om filmen og svare på spørsmål. Noe som slo meg da jeg så filmen er parallelen til debatten som nylig har versert i lokalavisene om hvordan TV/film/media framstiller Nord-Norge som et lite urbant sted, fullt av "bygdetullinger". Jeg vil påstå at Island lider under samme skjebne: Som i så mange andre islandske filmer møter vi sex, vold, alkoholisme og underlige skruer i fleng. Lurer på om de har samme debatte på Island som her i Tromsø?
Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss.
Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sine fire dødsfall (to menn og to hester). Her er til og med en slags kjærlighetshistorie, der tre kvinner ønsker seg samme mann:)
Som en ekstra bonus var regisssør, Benedikt Erlingsson, til stede for å fortelle om filmen og svare på spørsmål. Noe som slo meg da jeg så filmen er parallelen til debatten som nylig har versert i lokalavisene om hvordan TV/film/media framstiller Nord-Norge som et lite urbant sted, fullt av "bygdetullinger". Jeg vil påstå at Island lider under samme skjebne: Som i så mange andre islandske filmer møter vi sex, vold, alkoholisme og underlige skruer i fleng. Lurer på om de har samme debatte på Island som her i Tromsø?
Saturday 18 January 2014
TIFF 2014: Sightseers
Åhhh for en fin film dette kunne vært. En roadmovie med gale mennesker gjennom vakre Yorkshire. Chris og Tina er nyforelsket og har bestemt seg for å dra på campingferie. Det viser seg kjapt at begge to har en noe alternativ virkelighetsoppfatning, noe som spesielt gjøre seg gjeldende i deres omgang med andre mennesker. Det blir mange lik på denne turen, for å si det sånn. For ikke å glemme en hel masse blod. Kjekt rammet inn i absurd humor.
Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)
Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)
Thursday 16 January 2014
TIFF 2014: Quai D'Orsay
Festivalens morsomste film så langt. En film der fransk politikk og byrakrati framstilles som en farse. For oss ikke fullt så frankofile er det en fryd å se hvordan filmen bygger opp om alle fordommene man har om fransk byråkrati.
Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater.
Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)
Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater.
Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)
Wednesday 15 January 2014
TIFF 2014: The Lunchbox
Jeg er ikke så veldig hekta på fjerne og eksotiske himmelstrøk, men India har alltid fascinert meg. Dagens film foregikk i Mumbai, og presenterte oss for en ordning som gjør meg flau over mine daglige to brødskiver med leverpostein som jeg kaller lunsj: sentralt i filmen står en budtjeneste som leverer lunsjbokser til ansatte i byen. Lunsjboksene er enten laget av den ansattes egen kone/familie eller levert av en lunsjbedrift/-restaurant.
Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.)
Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn kommunikasjon via SMS/chat:) De utvikler på kort tid en slags vennskap, kanskje på grensen til en romanse, selv om de aldri har truffet hverandre.
Lun humor og flinke skuespillere, samt en god historie blir tilsammen en sikker vinner. Skulle nok ønsket meg en enda tydeligere happy ending, men man kan jo ikke få alt her i verden! Men jeg ønsker meg altså en slik lunsj levert til jobb hver dag. Kan noen ordne det?
Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.)
Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn kommunikasjon via SMS/chat:) De utvikler på kort tid en slags vennskap, kanskje på grensen til en romanse, selv om de aldri har truffet hverandre.
Lun humor og flinke skuespillere, samt en god historie blir tilsammen en sikker vinner. Skulle nok ønsket meg en enda tydeligere happy ending, men man kan jo ikke få alt her i verden! Men jeg ønsker meg altså en slik lunsj levert til jobb hver dag. Kan noen ordne det?
TIFF 2014: The Shine of Day
Ny dag - ny film, denne gang fra Østerrike. Også dette er en film uten de helt store hendelsene, men i motsetning til A Strange little Cat er The Shine of Day en film som det er vanskelig å ikke la seg røre av. Jeg skulle akkurat til å skrive at filmen handler om den grå hverdagn, men det gjør den i grunnen ikke. Det er bare omgivelsene som er grå. En av hovedpersonene, Philip, er skuespiller, og elsker å opptre i forskjellige roller på forskjellige steder i forskjellige land. En dag får han besøk av sin ukjente onkel, Walter, en tidligere sirkusartist - heller ikke han en grå person.
Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!
Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!
Monday 13 January 2014
TIFF 2014: The Strange Little Cat
Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer.
Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't get it!
TIFF 2014: The Rocket
Hurra! Det er tid for TIFF- Tromsø Internasjonale Filmfestival. En tid da til og med filmanalfabeter som meg ser filmer i fleng. Noen ganger tror jeg faktisk jeg ser flere filmer denne uka enn resten av året til sammen. I år har jeg valgt ut hele 8 filmer, stort sett fra Europa. Men før jeg kaster meg inn i nærmeste kinosal skal jeg si to ord om forretten: The Rocket.
Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret.
Årets film var altså The Rocket, en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ble gleddelig overrasket. Det var en vakker historie om 10 år gamle Ahlo som på grunn av myter og overtro blir forbundet med ulykke. På sin vandring sammen med familien kommer de en dag til en landsby der det arrangeres en konkurranse om hvem som kan lage den beste raketten - og dermed få det til å regne ... Premien er selvsagt det som lokker, og for Ahlo er drømmen å skaffe familien et sted å bo. Skal ikke si hvordan det ender. Gå og se selv:)
Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret.
Årets film var altså The Rocket, en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ble gleddelig overrasket. Det var en vakker historie om 10 år gamle Ahlo som på grunn av myter og overtro blir forbundet med ulykke. På sin vandring sammen med familien kommer de en dag til en landsby der det arrangeres en konkurranse om hvem som kan lage den beste raketten - og dermed få det til å regne ... Premien er selvsagt det som lokker, og for Ahlo er drømmen å skaffe familien et sted å bo. Skal ikke si hvordan det ender. Gå og se selv:)
Saturday 11 January 2014
Tromsø Proms 2014
Har sett utallige Last night of the proms-konserter fra Royal Albert Hall. (Jeg har selvsagt sett dette på TV, og ikke live.) Jeg elsker det pompøse og storslåtte ved konserten og feststemningen i salen. Dette er rockekonserter for de som liker klassisk musikk, tenker jeg. Og oss andre, som liker litt klassisk:)
Jeg vet ikke hvor mange ganger Tromsø Proms har vært arrangert, men heretter skal jeg følge bedre med. Dette var mye morsommere enn en standard rockekonsert. (Muligens er det jeg som begynner å bli eldre ...) Foreslår at Buktafestivalen booker litt pomp and circumstance til sommeren!
For de som ikke helt vet hva dette med proms (forkortelse for promenade concerts) er for noe, er det kort fortalt en serie konserter med klassisk musikk. Til forskjell fra ordinære klassiske konserter er snippen betraktelig løsere her og både dirigent, orkester og publikum bidrar til høy partyfaktor. Det er også vanlig at mesteparten av publikum står. Akkurat dette kunne jeg klart meg foruten. Med lavt blodtrykk og dårlig rygg, samt høye hæler, ville jeg gitt mye for å kunne sette meg ned. Kulturhuset kunne med fordel ha beholdt flere stoler. Det er uansett bare de som står fremst som er mest ivrig med knebøy og hopping:)
På Kulturhuset i kveld fikk vi en rekke glansnumer for kor og orkester. Deltakere i år var for øvrig Ultima Thule, Samklang, Tromsø Sangforening m.fl., i tillegg til Tromsø Orkesterforening. Konfransier var (noe overraskende) Ingrid Evertsen. Et aldri så lite stilbrudd, vil jeg si, men jeg synes hun klarte seg godt.
Åpningen var Dies Irae fra Verdis Requiem. Deretter fikk vi blant annet Champagnegaloppen, mer Verdi, Ouverture fra Carmen, Kalinka og selvsagt glansnummeret, Elgars Pomp and Circumstance. (Land of hope and glory, vet du!)
Jeg har bare en eneste ting å klage på (foruten manglende stoler). Og det er valg av solist. Eller rettere sagt hennes repertoar. Helene Bøksle har en feiende flott stemme og vakre tenner (i følge Evertsen), men hun var bare helt malplassert med sin versjon av Tir na noir og Gje meg handa (de to sangene er jo nesten kliss like, dessuten!)og what not. Det ble platt og søvndyssende og energiløst, og ville passet bedre inn på grillfesten til Høyres pensjonistforening. I tillegg måtte vi lide oss gjennom pratinga hennes mellom sangene, som mest av alt minnet om morgenandakten på P1. Kontrasten til den storslåtte musikken til kor og orkester ble bare altfor stor. Jeg er klar over at 'svisker' gjerne hører med til The Proms, men da må man hente svisker fra eliteserien, ikke fra 8. divisjon.
Så altså - til neste år forventer jeg en solist med puls og trestjerners repertoar. Eller ingen solist i det hele tatt - jeg ville klart meg utmerket med bare kor og orkester de drøye 90 minuttene konserten varte.
Jeg vet ikke hvor mange ganger Tromsø Proms har vært arrangert, men heretter skal jeg følge bedre med. Dette var mye morsommere enn en standard rockekonsert. (Muligens er det jeg som begynner å bli eldre ...) Foreslår at Buktafestivalen booker litt pomp and circumstance til sommeren!
For de som ikke helt vet hva dette med proms (forkortelse for promenade concerts) er for noe, er det kort fortalt en serie konserter med klassisk musikk. Til forskjell fra ordinære klassiske konserter er snippen betraktelig løsere her og både dirigent, orkester og publikum bidrar til høy partyfaktor. Det er også vanlig at mesteparten av publikum står. Akkurat dette kunne jeg klart meg foruten. Med lavt blodtrykk og dårlig rygg, samt høye hæler, ville jeg gitt mye for å kunne sette meg ned. Kulturhuset kunne med fordel ha beholdt flere stoler. Det er uansett bare de som står fremst som er mest ivrig med knebøy og hopping:)
På Kulturhuset i kveld fikk vi en rekke glansnumer for kor og orkester. Deltakere i år var for øvrig Ultima Thule, Samklang, Tromsø Sangforening m.fl., i tillegg til Tromsø Orkesterforening. Konfransier var (noe overraskende) Ingrid Evertsen. Et aldri så lite stilbrudd, vil jeg si, men jeg synes hun klarte seg godt.
Åpningen var Dies Irae fra Verdis Requiem. Deretter fikk vi blant annet Champagnegaloppen, mer Verdi, Ouverture fra Carmen, Kalinka og selvsagt glansnummeret, Elgars Pomp and Circumstance. (Land of hope and glory, vet du!)
Jeg har bare en eneste ting å klage på (foruten manglende stoler). Og det er valg av solist. Eller rettere sagt hennes repertoar. Helene Bøksle har en feiende flott stemme og vakre tenner (i følge Evertsen), men hun var bare helt malplassert med sin versjon av Tir na noir og Gje meg handa (de to sangene er jo nesten kliss like, dessuten!)og what not. Det ble platt og søvndyssende og energiløst, og ville passet bedre inn på grillfesten til Høyres pensjonistforening. I tillegg måtte vi lide oss gjennom pratinga hennes mellom sangene, som mest av alt minnet om morgenandakten på P1. Kontrasten til den storslåtte musikken til kor og orkester ble bare altfor stor. Jeg er klar over at 'svisker' gjerne hører med til The Proms, men da må man hente svisker fra eliteserien, ikke fra 8. divisjon.
Så altså - til neste år forventer jeg en solist med puls og trestjerners repertoar. Eller ingen solist i det hele tatt - jeg ville klart meg utmerket med bare kor og orkester de drøye 90 minuttene konserten varte.
Saturday 4 January 2014
My favourite music 2013
I usually wait until Christmas before starting to assemble my lists of favourite music. Throughout the year I add music to various playlist on Spotify, which I listen to every day when walking to work. Still, when the time comes for me to sit down and sort the good from the boring, it takes me a lot of time. So much brilliant music to listen to, so many choices to make. But I love it of course.
As usual, my inspiration comes from BBC 6Music. But also from Spotify, that keeps sending me e-mails with recommended music, based on what I'm listening to. This actually works very well, and I've discovered a handful of new names though this method.
What can I say in general about 2013? Well, a few of my old "heroes" released an album in 2013: Goldfrapp, Editors, The National and Johnny Marr, to mention a few. Not all of them very successful.
I've tried to put them in some sort of order, but their ranging could almost equally be random. Anyway, here it is - my top 20 of 2013: (I've made a playlist on Spotify and Wimp with my favourite two tracks from each album. 3 of the songs are not available on WImp.)
20. The Love Language (USA): Ruby Red
New to me in 2013. Lots of good pop songs, but a bit lacking in originality. Not sure how long they will last, though. The songs, I mean.
19. Daft Punk (France): Random Access Memories
They almost didn't make it, but there are too many good songs here to ignore the album. There's a lot of good French electronica out there waiting to be discovered, by the way. Most of the very far from the success of Daft Punk.
18. Braids (CAN): Flourish//Perish
This is dream pop and electronica, sometimes a bit similar to Grimes, but with a softer voice. New band to me.
17. The Leisure Society (UK): Alone Aboard the Ark
This is old fashioned pop music with a hint of the 60s. In my ears they sound more American than British. Not that it matters. Another new band for me.
16. Tomorrow's World (France/UK): Tomorrow's world
Dreamy pop and electronica in a mesmerising blend. Sometimes verging on the monotonous, but still well worth a listen. New to me in 2013.
15.The National (USA): Trouble will find me
Not as "catchy" as the previous album, but still beautiful, especially because of Matt Berninger's fantastic voice.
14. Editors (UK): The Weight of your Love
I love Editors. Their first three albums were superb. But this is a bit disappointing. Four of the songs are ballads, two of which are simply mediocre. There is no edge anymore, only in the song "Sugar" are they close to what I like them to be. Still - I would really really really want them to come and play in Tromsø at Bukta Open Air Festival! Can somebody fix that for me?
13. Ed Harcourt ((UK): Back into the Woods
Music for quiet winter evenings. Lovely voice, piano based music. Put the kettle on and curl up in the sofa.
12. Outfit (UK): Performance
New to me in 2013 thanks to the (should have been massive) hit, "House on Fire". Some dream pop elements, but mainly just good pop music.
11. James Blake (UK): Overgrown
I'm a bit surprised here, actually, since I don't really like his way of singing. But it is simply so beautiful that I can't resist it. He could make a stone weep. And the music dresses his naked voice perfectly.
10. Juana Molina (Argentina): Wed 21
I think the reason she ended up on my top 10 is because she is refreshingly different from the other music I usually listen to. Quirky electronica meets folk.
9. Johnny Marr (UK): The Messenger
This is much better than I thought. Here are good pop songs all the way through, many of such a quality that probably makes Morrisesy weep himself to sleep. Clever man, apparently, this Mr. Marr. At least when it comes to the craft of making pop songs. He looks very Manchester/Gallagher on the cover, by the way. No offense meant!
8. Depeche Mode (UK): Delta Machine
I was never a hardcore fan of Depeche Mode when I was young, and didn't really start to like them until the late eighties. I like them best when they sound heavy and desperate and melodic, like they do these days. And Dave Gahan has one of the best voices in pop!
7. Daughter (UK): If you leave
Daughter was on my list of favourite songs from 2012. Strangely enough, the song "Home" is not included in this, their debut album. Anyway, plenty of other good songs here, all quiet and beautiful. Reminds of artists like Sarah Blasko and Anna Ternheim. (One of Daughter's songs is used in an airline commercial in Norway, by the way!)
6. Nadine Shah (UK): Love your Dum and Mad
Another new acquaintance. The album opens with a really cool song, and the rest follows on with the same high quality. She has a deep and dramatic voice, well suited to the music. Truly recommended.
5. Elvis Costello and the Roots (UK): Wise up Ghosts
It's been a while since Costello caused a "scandal" on American TV in 1977, but he is still delivering fine pop music. I think this is a really cool album. It's modern and bluesy at the same time, and it works very well, for instance in the song "Walk us uptown".. I'm a bit irritated however at whoever decided that the album can not be played in its entirety on Spotify. That is just stupid, if you ask me. All or nothing, please!
4. Goldfrapp (UK): Tales of us.
Calm, quiet, folksy tunes, almost all with women's names. Simply beautiful.
3. John Grant (USA): Pale Green Ghosts
Another surprise to me. I thought Grant was more of a country/roots-artist, but I was clearly wrong. Here are a number of genres mixed together perfectly. Some of the songs give clear evidence of his cooperation with Midlake, but most of them are much better.
2. Agnes Obel (Denmark): Aventine
Last year there was Rachel Zeffira. This year it is Agnes Obel. I don't even know if she belongs to the pop category, but let's just say she does. This is piano music that sometimes sounds inspired by Erik Satie. A bit like Norwegian artist Susanne Sundfør, but without the edge. "Dorian" is a divine song. I listen to it every time I need to think divine thoughts:) I forced some of my colleagues to listen to it towards the end of our Christmas party. I don't think they cared:)
1. Arcade Fire (CAN): Reflektor
They get the top spot because of the superb title track. I'm usually not a fan of long pop songs, but this is 7 minutes of pure joy. Or something similar ... This is an even better album than Neon Bible from a few years back. The extra electronica suits them well.
And all the ones that didn't make it to the top 20: Arctic Monkeys, Still Corners, Crystal Fighters, Merchandise, Mazes, Dutch Uncles, The Phoenix Foundation, The Joy Formidable, Adam Green & Bikini Shapiro, Veronica Falls, College, Yeah Yeah Yeahs, Primal Scream, Kavinsky etc.
And all the ones I forgot.
And all the ones I never got to hear about.
And lovely Melody's Echo Chamber that should have been on last year's list with their utterly wonderful eponymous debut album from 2012.
As usual, my inspiration comes from BBC 6Music. But also from Spotify, that keeps sending me e-mails with recommended music, based on what I'm listening to. This actually works very well, and I've discovered a handful of new names though this method.
What can I say in general about 2013? Well, a few of my old "heroes" released an album in 2013: Goldfrapp, Editors, The National and Johnny Marr, to mention a few. Not all of them very successful.
I've tried to put them in some sort of order, but their ranging could almost equally be random. Anyway, here it is - my top 20 of 2013: (I've made a playlist on Spotify and Wimp with my favourite two tracks from each album. 3 of the songs are not available on WImp.)
20. The Love Language (USA): Ruby Red
New to me in 2013. Lots of good pop songs, but a bit lacking in originality. Not sure how long they will last, though. The songs, I mean.
19. Daft Punk (France): Random Access Memories
They almost didn't make it, but there are too many good songs here to ignore the album. There's a lot of good French electronica out there waiting to be discovered, by the way. Most of the very far from the success of Daft Punk.
18. Braids (CAN): Flourish//Perish
This is dream pop and electronica, sometimes a bit similar to Grimes, but with a softer voice. New band to me.
17. The Leisure Society (UK): Alone Aboard the Ark
This is old fashioned pop music with a hint of the 60s. In my ears they sound more American than British. Not that it matters. Another new band for me.
16. Tomorrow's World (France/UK): Tomorrow's world
Dreamy pop and electronica in a mesmerising blend. Sometimes verging on the monotonous, but still well worth a listen. New to me in 2013.
15.The National (USA): Trouble will find me
Not as "catchy" as the previous album, but still beautiful, especially because of Matt Berninger's fantastic voice.
14. Editors (UK): The Weight of your Love
I love Editors. Their first three albums were superb. But this is a bit disappointing. Four of the songs are ballads, two of which are simply mediocre. There is no edge anymore, only in the song "Sugar" are they close to what I like them to be. Still - I would really really really want them to come and play in Tromsø at Bukta Open Air Festival! Can somebody fix that for me?
13. Ed Harcourt ((UK): Back into the Woods
Music for quiet winter evenings. Lovely voice, piano based music. Put the kettle on and curl up in the sofa.
12. Outfit (UK): Performance
New to me in 2013 thanks to the (should have been massive) hit, "House on Fire". Some dream pop elements, but mainly just good pop music.
11. James Blake (UK): Overgrown
I'm a bit surprised here, actually, since I don't really like his way of singing. But it is simply so beautiful that I can't resist it. He could make a stone weep. And the music dresses his naked voice perfectly.
10. Juana Molina (Argentina): Wed 21
I think the reason she ended up on my top 10 is because she is refreshingly different from the other music I usually listen to. Quirky electronica meets folk.
9. Johnny Marr (UK): The Messenger
This is much better than I thought. Here are good pop songs all the way through, many of such a quality that probably makes Morrisesy weep himself to sleep. Clever man, apparently, this Mr. Marr. At least when it comes to the craft of making pop songs. He looks very Manchester/Gallagher on the cover, by the way. No offense meant!
8. Depeche Mode (UK): Delta Machine
I was never a hardcore fan of Depeche Mode when I was young, and didn't really start to like them until the late eighties. I like them best when they sound heavy and desperate and melodic, like they do these days. And Dave Gahan has one of the best voices in pop!
7. Daughter (UK): If you leave
Daughter was on my list of favourite songs from 2012. Strangely enough, the song "Home" is not included in this, their debut album. Anyway, plenty of other good songs here, all quiet and beautiful. Reminds of artists like Sarah Blasko and Anna Ternheim. (One of Daughter's songs is used in an airline commercial in Norway, by the way!)
6. Nadine Shah (UK): Love your Dum and Mad
Another new acquaintance. The album opens with a really cool song, and the rest follows on with the same high quality. She has a deep and dramatic voice, well suited to the music. Truly recommended.
5. Elvis Costello and the Roots (UK): Wise up Ghosts
It's been a while since Costello caused a "scandal" on American TV in 1977, but he is still delivering fine pop music. I think this is a really cool album. It's modern and bluesy at the same time, and it works very well, for instance in the song "Walk us uptown".. I'm a bit irritated however at whoever decided that the album can not be played in its entirety on Spotify. That is just stupid, if you ask me. All or nothing, please!
4. Goldfrapp (UK): Tales of us.
Calm, quiet, folksy tunes, almost all with women's names. Simply beautiful.
3. John Grant (USA): Pale Green Ghosts
Another surprise to me. I thought Grant was more of a country/roots-artist, but I was clearly wrong. Here are a number of genres mixed together perfectly. Some of the songs give clear evidence of his cooperation with Midlake, but most of them are much better.
2. Agnes Obel (Denmark): Aventine
Last year there was Rachel Zeffira. This year it is Agnes Obel. I don't even know if she belongs to the pop category, but let's just say she does. This is piano music that sometimes sounds inspired by Erik Satie. A bit like Norwegian artist Susanne Sundfør, but without the edge. "Dorian" is a divine song. I listen to it every time I need to think divine thoughts:) I forced some of my colleagues to listen to it towards the end of our Christmas party. I don't think they cared:)
1. Arcade Fire (CAN): Reflektor
They get the top spot because of the superb title track. I'm usually not a fan of long pop songs, but this is 7 minutes of pure joy. Or something similar ... This is an even better album than Neon Bible from a few years back. The extra electronica suits them well.
And all the ones that didn't make it to the top 20: Arctic Monkeys, Still Corners, Crystal Fighters, Merchandise, Mazes, Dutch Uncles, The Phoenix Foundation, The Joy Formidable, Adam Green & Bikini Shapiro, Veronica Falls, College, Yeah Yeah Yeahs, Primal Scream, Kavinsky etc.
And all the ones I forgot.
And all the ones I never got to hear about.
And lovely Melody's Echo Chamber that should have been on last year's list with their utterly wonderful eponymous debut album from 2012.
Subscribe to:
Posts (Atom)