Musikkåret 2010 according to Mariann

Noe har skjedd de siste årene. I større grad enn noensinne er det enkeltmelodier og ikke hele album (heter det fortsatt det?) som preger min musikkhverdag. Det er ikke lenger slik at jeg kjøper en CD og hører intenst på den en gitt periode. Faktisk er 2010 det første året der jeg overhodet ikke har kjøpt musikk i 'fysisk' format, kun digitalt. Hvilket fungerer utmerket for meg. Jeg laster musikken over på telefonen slik at jeg har noe å høre på når jeg går på jobb. Uten musikk på øret spørs det om jeg ville kommet meg avgårde hver morgen ...

Anyway - 2010 har vært preget av spesielt 4 enkeltlåter som jeg fikk fullstendig på hjernen i ukesvis. (Selvsagt har jeg kjøpt hele albumene etter en stund.) Det gjør det vanskelig å rangere min Topp 10. Men rangering må til, så jeg kaster meg ut i det.

10. Best Coast(USA): Crazy for you
Med en slager som "Boyfriend" kan man ikke motstå dette bandet. California-pop uten å bli helt Beach Boys! Søt og skranglete musikk, hverken mer eller mindre. Og man rekker ikke å gå lei: Den lengste sangen er på hele 3.02 minutt! Og katt på coveret! Men man tåler ikke for store doser! Og jeg lurer egentlig på om jeg ikke liker Beach House sin Teen Dream bedre.
Anbefalte spor:
Boyfriend
Crazy for you
Summer mood

9. Broken Bells (USA): Broken Bells
Lenge var jeg overbevist om at det kun var den geniale "The high road" som var verdt en investering, men etter noen runder oppdaget jeg flere gode melodier. Variert, men likevel gjenkjennelig stil. Og slikt liker jeg.
Anbefalte spor:
The High Road
Vaporize
Mongrel heart

8. Holly Miranda (USA): The Magican's Private Library
Denne er kun med fordi den har Library i tittelen! Neida, bare tuller. Søt, drømmende og rar pop fra en amerikansk singer-songwriter-dame jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om før. Den havner såpass langt ned på lista fordi jeg først kjøpte albumet i desember og ikke har rukket å høre tilstrekeklig på det.
Anbefalte spor:
Forest green oh forest green (Hvem kan motstå slik en poetisk sangtittel?)
Waves
Everytime I go to sleep

7. Goldfrapp(UK): Head First
Endelig litt engelsk musikk, tenker kanskje de som kjenner anglofile meg! Goldfrapp er et av mine yndlingsband, og kan ikke unngås, selv om Head First er litt for monoton for meg, og litt for langt unna genistrekene Felt Mountain(2000) og Seventh Tree(2008). Men jeg er fan. Og plata er utmerket til så mangt - blant annet husvask :-)
Anbefalte spor:
Believer
Dreaming
Hunt

6. Crystal Castles(CAN): Crystal Castles (II)
Her kommer den første sangen som virkelig traff meg rett i sjela. Blant mer eller mindre sær støy-elektronika finner man "Celestica" som jeg omtrent hadde på repeat i flere uker våren/forsommeren 2010. Ikke at jeg liker hele plata like godt. Mye blir rett og slett for sært. Men jeg merker at jeg av og til setter pris på noen av de litt rarere sangene også, særlig etter en overdose søt pop :) I ettertid har de også utgitt singelen "Not in Love" sammen med Robert Smith. Absolutt verdt å høre på.
Anbefalte spor:
Celestica
Baptism
Suffocation

5. Ellie Goulding(UK): Lights
Kommersielt som bare det! Er klar over at jeg nå beveger meg ut i farlig farvann. Mulig jeg mister all kredibilitet etter dette. Men jeg liker denne uendelig mye bedre enn annen listepop man kan sammenligne frøken Goulding med. Det er håp for den kommende generasjon engelske syngedamer, om flere klarer å snekre sammen pop som Ellie Goulding.
Anbefalte spor:
Starry eyed
Under the sheets
Salt skin

4. The National (USA): High Violet
Matt Berninger i amerikanske The National har denne listas flotteste stemme. Derfor en soleklar høy plassering. "Conversation 16" er den andre av mine 4 favorittsanger i 2010. En perfekt sang. Hele albumet preges av en mørk og dyster stemning som går rett inn i mitt melankolske musikkhjerte. Blir myk som softis og glad som sjokolade når jeg hører sangen! (Takk til Trond som tipset meg om bandet!)
Anbefalte spor:
Conversation 16
Bloodbuzz Ohio
Anyone's ghost


3. Massive Attack (UK): Heligoland
Velkommen til atmosfæriske stemninger med mørke undertoner. Kan ikke egentlig påberope meg å være god gammel Massive Attack-fan (det overlater jeg til min mann!), men innbiller meg at jeg liker Heligoland bedre enn mye av det de har gjort tidligere. Platas store spor i mine ører er "Girl I love you", som er den tredje av de 4 sangene som definerer 2010 for meg. Den egner seg meget godt til å spilles på høyt volum. Hele plata er herlig og fandenivoldsk og mystisk og listende tungt på tå.
Anbefalte spor: (meget vanskelig å bare velge 3)
Girl I love you
Paradise circus
Atlas air

2. Marina & The Diamonds (UK): The Family Jewels
Hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke likte denne dama, men musikken fester seg enten jeg vil det eller ikke, og hun seiler dermed opp på en andreplass. Hun har en stemme jeg vil karakterisere som hard og stygg, men den funker likevel meget godt sammen med fengende popmusikk som aldri kommer i nærheten av å bli kjedelig eller sukkersøt.
Anbefalte spor:
I am not a robot
Hollywood
Mowgli's road

1. School of Seven Bells (USA): Disconnect from Desire
Dette blir kanskje en smule urettferdig overfor de andre på lista, ettersom jeg mistenker at hoveårsaken til at dette ble førsteplassen er at den kom sent på høsten og er fersk i hodet mitt. Pluss - perlen på plata er "ILU" som åpenbarte seg som den perfekte mariannsang i 2010, og som var den fjerde sangen jeg fikk fallt fullstendig for dette året (selv om en kollega påstår den er til å sovne av). Blir salig og glad når jeg hører den. Hver gang! I følge Wikipedia tilhører de sjangeren 'dream pop', og det slår meg at det er en sjanger jeg liker godt :-)
Anbefalte spor:
ILU
Bye bye bye
Babelonia

Dett var dett! For første gang i historien har jeg levert en liste med bare 4 britiske artister/band. Hvordan skal dette gå? Er det meg eller den britiske popverden som er i endring. Eller er det USA om endelig er begynt å lage god britpop (i min betynings av ordet!)?

Her er lista på Spotify!

Jeg har sikkert glemt en hel del viktig. Og om noen uker vil jeg sikkert bytte litt om på plasseringen blant de ti utkårede. Men akkurat nuh er det slik lista mi er. I tillegg nevner jeg i fleng - i uprioritert rekkefølge: Serena Maneesh, Beach House, Yeasayer, Hot Chip, Darwin Deez (for låten "Constellations"), Danger Mouse & Sparklehorse (for låten "Little girl"), The Black Keys (for låten "Tighten up"), Everything Everything (for låten "My kz, ur bf"), Caribou (for låten "Odessa"), Summer Camp (for låten "Ghost train"), Hurts (for låten "Wonderful life"). Og så videre. (Reservelista på Spotify.)

To musikkfestivaler fikk jeg dessuten med meg i år - begge tidligere omtalt her på bloggen: Bukta og Døgnvill, hvorav den første vinner stort på atmosfære og stemning, men som hadde et katastrofalt dårlig og kjedelig musikalsk program, mens det var omvendt med Døgnvill.

Ha et godt musikkår i 2011 også!

On my mind 2010

Enspora jeg? Jeg tenker jo på både mat og musikk! I alle fall om man skal stole på hva jeg har skrevet på Facebook det siste året!

Tilhørighet

For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang.

Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte lynne som passer meg. (At jeg samtidig trives sammen med bergensere er kanskje litt rart, men slik er det!) Jeg føler en tilhørighet jeg aldri følte i hjembygda mi, eller bygdene/tettstedene i nærheten (Rossfjordstraumen og Finnsnes).

Både når det gjelder York og Bergen stemte alt fra første minutt. Det var forelskelse ved første blikk. For Tromsø var det litt annerledes. Her hadde jeg vært en rekke ganger, før jeg flyttet hit. Planen var å bli et halvt år, og så fortest mulig komme meg sørover (Trondheim var planen!). Men merkelig nok, allerede første kveld alene på hybelen i Langsundveien begynte jeg å trives. Og da jeg etter noen uker rotet meg borti noen fantastisk hyggelige mennesker i byens nærradiomiljø var jeg hekta. Patriot ever since!

Det er rart hvordan noen byer bare stemmer. Det er som med mennesker. Noen ganger er kjemien riktig. Det kan nok stemme at byer har sjel. Noen i alle fall.