Grumpy old women heter et morsomt tv-program jeg har sett noen ganger. Forrige gang jeg så det, slo det meg. Jeg er så enig, så enig med disse damene. Jeg er en av dem. Jeg er en gretten gammel dame. Ikke så fryktelig gammel, tenker jeg selv. Og det var ikke disse damene på TV heller. Men likevel. Jeg er der. Grumpy old woman. Som synes så mye er galt rundt meg. Og jeg synes ikke det er skolene, eller kommunen, eller regjeringen eller Jens (ville aldri falt meg inn å klage på Jens, hadde han bare stoppet tullet med oljeboring i Lofoten!) det er noe galt med. Jeg sparker ikke oppover. Bare til siden. Altså til Folk Flest. For det er de som irriterer meg mest. Og barna til Folk Flest. Og hundene til Folk Flest. Men de kan jo ikke noe for det. Barna og hundene altså.
Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står og går.
Jeg irriterer meg over at årets skoletog på 17. mai hadde altfor mange voksne med. Hva er det med foreldre som ikke klarer å la barna gå alene i tog gjennom sentrum. Jeg mistenker dem for å ville vise fram sin nye kjole eller veske eller sin søte unge. Spar oss! (Joda, jeg skjønner at noen 6-åringer er engstelige, og ikke tør å gå alene, men så fryktelig mange tror jeg faktisk ikke det er snakk om.)
Og mens jeg er inne på foreldre... LA UNGENE VÆRE! La ungene oppleve virkeligheta. Slutt med det tullet at de aldri skal møte motgang, aldri skal høre voksne si "Nei, beklager det gidder jeg ikke", aldri skal oppleve å være litt kald og våt, aldri være litt sulten, aldri måtte gjøre noe de ikke har lyst til, aldri måtte ta ansvar for seg selv. Det skaper ufordragelige, hjelpeløse unger med altfor stor selvtillit! (Og nei! Jeg er ikke et monster. Jeg snakker selvsagt ikke om babyer eller 2-åringer eller at mishandling/forsømmelse er OK.) Unger er også mennesker. De må lære seg å tåle litt. De må lære seg at noen ganger er det faktisk de voksne som er sjefen.
Jeg irriterer meg over at folk ikke liker skatter og avgifter, SAMTIDIG som de klager på at veiene er for dårlige. Hadde flere betalt skatt med glede, i stedet for å gjøre alt de kan for å slippe billig unna, hadde kanskje kommunen hatt mer penger til nettopp veier. Og helse. Og skole. For det er faktisk det skattepengene våre går til. Men det skjønner visst ikke Folk Flest og Sivs Disipler.
Jeg irriterer meg over dårlig service (sørvis?) i Tromsø, både på kafeer og butikker. Hva med å gjøre en god jobb, uansett hvor kjedelig du måtte synes det er? Det koster så lite å late som du er interessert i å selge noe. Prøv!
Jeg irriterer meg over at det ikke finnes en indisk restaurant i Tromsø.
Jeg irriterer meg over løse hunder. Eller kanskje over hunde-eiere som lar hundene gå løse i tettbygde strøk. Og som ikke engang gidder å ta opp hundebæsjen. Og verst av alle er de som slenger små svarte hundebæsjposer etter seg i naturen.
Jeg irriterer meg over de som skriver inn til avisene og klager over smått og stort - og som skriver elendig norsk. (Jada, jada, jada, jeg vet at man ikke skal behøve doktorgrad i norsk grammatikk for å kunne uttale seg, men man kan i det minste slutte med den elendige ORDDELINGA! For eksempel!)
Jeg irriterer meg over det enorme fokuset på sport i media.
Jeg irriterer meg over at jo lenger jeg sitter her og skriver, jo mer kommer jeg på å være irritert over. Og det er irriterende. For jeg vil ikke være en irritert person. Men så er jeg blitt det likevel. Eller kanskje jeg er født sånn? Kan jeg skylde på genene her? Eller er det miljøet som må ta skylda?
Best å stoppe nå. Vil liksom ikke ha for mange uvenner! Hilsen Grumpy Old Me :-)
