Bukta dag 3 og oppsummering

Trodde aldri jeg skulle si dette, men Åge Aleksandersen ruler! For å si det på godt norsk. Hadde ikke tenkt å bli imponert. Det bare ble sånn. Har aldri vært fan, og kommer nok aldri til å kjøpe en Åge-plate, men du verden for en konsert! Han hadde publikum i sin hule hånd. Folk jubla og tørrfisken fløy av seg selv.
Svenske Hellsongs var neste band ut. Lounge-metal kalte de musikken sin. Visepopvervsjoner av metal-slagere. Det funket som bare det! Bandet sjarmerte Paradisbukta i senk. Slikt som dette vil vi ha mer av på Bukta. Variasjon. Band som skiller seg ut. Musikkopplevelser vi husker dagen derpå. Er det ikke det en musikkfestival burde handle om?

Etter en grå og regntung start på dagen forsvant alle skyer, og innen Hellsongs var ferdige var det på tide å kaste minst to lag klær. Mens Fuckemos (utrolig teit navn - antakelig noe for pubertale guttunger), Bigton Gulch Town Orchestra og Th' Legendary Shack Shakers spilte nøt jeg festivalstemingen i sola, med utsikt både til hav og fjell og sol og fornøyde festivaldeltakere. Ingen av de tre bandene var interessante nok til at jeg stormet ned til sceneområdet. Etter 15 minutter med Cyaneed var det på tide å posisjonere seg til Kent-konserten. Jeg sikret meg en utmerket plass, rett foran scenen og ganske langt fram. En del knuffing under konserten ble det, men jeg overlevde. Mye takket være høye, men høflige unge menn som valgte å ikke stille seg rett foran meg. Jeg er dem dypt takknemlig!

Kent var fantasktisk. Mye bedre enn forventet faktisk. Jeg hadde trodd Joakim Berg skulle være litt mer dyster og innadvent, men han så ut til å ha det kjempegøy, og jeg lot meg sjarmere som bare det. De får en klar femmer på terningen hos meg. Savnet noen av mine favorittsanger, men skjønner jo at det er grenser for hvor mye de rekker på 90 minutter.

Oppsummering: Kent var best av alle, deretter Raga og Hellsongs. Og Patti Smith. Stjerne til Åge og Leningrad Cowboys for gode og stemingsskapende show. For meg var festivalen musikalsk sett litt for anonym. Bandene lignet for mye på hverandre. Det var som å høre variasjoner over et tema, som de sier i klassisk musikk, nemlig A4 amerikansk rock. Kjedelig. Håper Dyrnes tar signalene etter sukssessen med Kent. Buktafolket er ikke redd for melodier. Både pop- og folksjangeren passer utmerket inn i Buktakonseptet. Og jeg etterlyser flere britiske band.
Utover dette har jeg bare godord å komme med til arrangørene. Det var dopapir på doene (meget viktig!), vaktene var effektive og ga kjapt beskjed til alle stupide hønsehjerner som insiterte på å sitte på skuldrene til nærmeste mann, køene var vennlige og de aller fleste blide og glade. Og været gjorde sitt til at det hele fikk noen ekstra poeng. Men 'potedesen' (chipsen) var soggy. Det kan man ikke ha noe av;-)