Mariann sin blogg

Tromsø internasjonale filmfestival er over for i år, og alle var enige om at det var en fin tur. Mye folk i kinosalene (stort sett) og genrelt god steming all over. Årets fangst ble på 7 filmer, inkludert visninga for UiT-ansatte. Med meget hektiske dager på jobb, føltes det som litt i overkant slitsomt å komme seg på film hver dag, men om det skyldes alder eller arbeid, er ikke godt å si. Høydepunktet var uansett hyggelige timer på byens utesteder sammen med gode venner! For at jeg skal huske hva jeg så denne gangen, kommer her en kjapp liste: 1. Hard Truths: En Mike Leigh film i sjangeren drama, der vi følger en kvinne med tydelige tegn på depresjon og antakelig flere diagnoser. Fin film, om ikke akkurat feelgood! 2. Holy Electricity: Georgisk film uten begynnelse, midte eller slutt! Med andre ord en typisk TIFF-film uten handling! 3. Holy Cow: Fin film fra den franske landsbygda, om menneskeskjebner som ikke akkurat har trukket vinnerloddet! 4. Kneecap: Irsk og strålende. En av mine...

 Som forventet ble Tromsø Internasjonale Filmfestival en digital hendelse i år. Trist, men nødvendig. Halve poenget med TIFF er jo det sosiale! Det yrende livet i byen og pausene på kafe mellom filmene, der man utveksler erfaringer, opplevelser, eller bare helt enkelt er sammen. I stedet ble det TIFF digital, med visning hjemme i stua. Det ble selvsagt ikke helt det samme, men vissheten om at mange av de man vanligvis ville delt en flaske vin med under TIFF også satt hjemme og så på film skapte jo et slags felleskap. Til tross for hjemmekino klarte jeg å styre meg og ikke bestille flere billetter enn det jeg klarte å se. Tilsammen 7 stykker i år. En til hver dag er akkurat passe. Og det beste med digital TIFF er jo at man kan se filmene når det passer, og ikke trenger å unngå filmer som er satt opp på dagtid. Det ble dermed plass til følgende filmer: Cat in the wall (2019): Ikke en kattefilm, om noen trodde det, snarere et slags kort glimt inn i tilværelsen i en sliten boligblokk ...

Siste film ut på årets TIFF var en perle av en lett komedie. Dette er en ungarsk film, og det ser man jo ikke ofte. Her er også sterke innslag fra japansk kultur, blant annet i form av et (ikke så hyggelig) spøkelse i form av en japansk smørsanger. Selv kan jeg ikke fordra filmer der karakterene bryter ut i sang (jeg liker altså ikke musicals - at all!), men denne holder seg godt innafor min toleransegrense. Hovedpersonen, Liza, lider under en forbannelse som gjør at alle som forelsker seg i henne dør. Heldigvis er dette en komedie, så vi tåler fint rekken av døde friere. Hele filmen har noe tegneserieaktig over seg, med klare farger og noe karikerte figurer. En film som helt klart vil kunne slå an hos hvem som helst. I alle fall om man har litt humoristisk sans:)   https://trakt.tv/movies/liza-the-fox-fairy-2015

Det er alltid en handfull filmer som denne på TIFF: Store landskap, lite dialog, mennesker uten relasjoner, mennesker i ødeleggende relasjoner, en verden i grått og lysegrått. The Gulls er en slik film. Det mest interessante med filmen er at den foregår i en liten landsby i Kalmykia - en russisk republikk jeg virkelig aldri har hørt om - og det til tross for at jeg har en kollega som er derfra! Jeg sovnet ikke akkurat, men ikke akkurat en strålende film for en lørdagskveld. Kan minne om Fjernsynsteateret på 70-tallet, i grunnen. Noe av handlingen var også noe vanskelig å få med seg. Jeg var i alle fall litt spørsmålstegn, til tider.   https://vimeo.com/116666065

Hverdagsslit og fattigdom og en type film der vi mumler 'What a life' her vi sitter i vår velutdannede overflod. Men slett ingen trist film likevel. Filmen handler om Carmina og hennes måte å løse dagliglivets små og store utfordringer på. Ikke alltid i henhold til lover og regler, men likevel får vi en viss sympati med henne der hun sliter med en udugelig ektemann og en like udugelig datter. Selv om mye av filmen er sentrert rundt Carmina, har filmen også en konkret handling med begynnelse, midte og slutt - selv om det benyttes en 'spole-tilbake'-teknikk. Fin underholdning! http://www.filmlinc.org/films/carmina-or-blow-up/

Siden jeg er så heldig å jobbe på UiT starter Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) alltid uka i forveien med ansattevisning for UiT-ansatte. Filmen er plukket ut av festivalfolkene og er som regel ikke altfor ekstrem. Heldigvis. Årets utvalgte var As I open my eyes , en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen! Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest. UiT-visninga under TIFF er im...

Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film. Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.

Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:) Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste. Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de fors...

Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her. Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss. Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sin...

Åhhh for en fin film dette kunne vært. En roadmovie med gale mennesker gjennom vakre Yorkshire. Chris og Tina er nyforelsket og har bestemt seg for å dra på campingferie. Det viser seg kjapt at begge to har en noe alternativ virkelighetsoppfatning, noe som spesielt gjøre seg gjeldende i deres omgang med andre mennesker. Det blir mange lik på denne turen, for å si det sånn. For ikke å glemme en hel masse blod. Kjekt rammet inn i absurd humor. Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)

Festivalens morsomste film så langt. En film der fransk politikk og byrakrati framstilles som en farse. For oss ikke fullt så frankofile er det en fryd å se hvordan filmen bygger opp om alle fordommene man har om fransk byråkrati. Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater. Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)

Jeg er ikke så veldig hekta på fjerne og eksotiske himmelstrøk, men India har alltid fascinert meg. Dagens film foregikk i Mumbai, og presenterte oss for en ordning som gjør meg flau over mine daglige to brødskiver med leverpostein som jeg kaller lunsj: sentralt i filmen står en budtjeneste som leverer lunsjbokser til ansatte i byen. Lunsjboksene er enten laget av den ansattes egen kone/familie eller levert av en lunsjbedrift/-restaurant. Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.) Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn ko...

Ny dag - ny film, denne gang fra Østerrike. Også dette er en film uten de helt store hendelsene, men i motsetning til A Strange little Cat er The Shine of Day en film som det er vanskelig å ikke la seg røre av. Jeg skulle akkurat til å skrive at filmen handler om den grå hverdagn, men det gjør den i grunnen ikke. Det er bare omgivelsene som er grå. En av hovedpersonene, Philip, er skuespiller, og elsker å opptre i forskjellige roller på forskjellige steder i forskjellige land. En dag får han besøk av sin ukjente onkel, Walter, en tidligere sirkusartist - heller ikke han en grå person. Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!

Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer. Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't ge...

Så var det over. 10 filmer rakk jeg å få med meg. Ikke siden før jeg fikk barn har jeg fått med meg så mye. Så nå sitter jeg her i sofaen og gumler nybakt brød og er meget fornøyd med helga, som i tillegg til filmer har bydd på latter og vin og kafe og gode venner og samtaler om alt fra stedsnavn til Marsboere. Akkurat slik en ekte filmfestival skal være. Min favorittfilm ble franske The Dandelions. Lørdagens eneste film for meg var indiske Filmistaan . En alvorlig film med mye humor, med grensekonflikten mellom Pakistan og India som tema, akkompagnert av et skrått blikk mot Bollywood og filmens gleder. Hovedrolleinnhaveren blir ved en feiltakelse tatt som gissel og fraktet over grensa til Pakistan. Han blir holdt fanget i en liten landsby, der han, med god hjelp av sin filmentusiasme, gjør inntrykk på både voksne og barn og til og med en av fangevokterne. Dette var en strålende film, selv om jeg kunne ønsket meg en annen slutt. Og jeg gikk ut fra filmen, skremt over min egen uviten...

Innspurten er i gang. 5 filmer i løpet av helga gir passelig dose film og kafeliv. Fredagen viste seg å bli en middels filmopplevelse med to lange filmer og en litt trøtt meg. Kveldens vinner var timene på kafe med gode kolleger. Først ut var japanske The Woodsman and the Rain. En koselig og munter film som var en smule for lang. En skogsarbeider som mer eller mindre ufrivillig ender opp i en zombie-filminnspilling er slett ikke noe dårlig utgangspunkt. Og jeg falt absolutt for sjarmen. Det urbane møter landsbygda og omvendt er jo et alment tema som treffer på tvers av kulturer og landegrenser. Jeg ble faktisk overrasket av hvor mye i filmen som like gjerne kunne foregått i Norge eller Europa generelt. Det eneste som skilte seg svært ut var måltidene! Anbefales! @@@@ @@ Fredagens siste film var portugisisk og het Tabu . Sort-hvitt og sakte film, uten alt for mye dialog. Første del var etter min mening ikke så vellykket. Den foregår i nåtiden, og hadde litt for mange elementer...

Det er alltid et sjansespill å plukke filmer til TIFF-uka. Jeg prøver alltid å holde antallet nede, samt at jeg helst ikke vil bruke noe av arbeidsdagen til film. Dermed plukker jeg ut filmer, delvivs ut fra skumlesing av programmet, og delvis ut fra hva som passer inn med timeplanen min. Etter tre filmer var jeg svært fornøyd. Men fjerde film ut, den østerrikske Museum Hours , klaffet ikke helt. For det første savnet jeg teksting, også på de delene der skuespillerne snakket engelsk. Hadde problemer med å få med meg deler av dialogen, særlig den som foregikk på tysk-engelsk. For det andre ble dette for stillestående for meg. Kjedelig, for å si det rett ut. Dama som satt ved siden av meg sovna etter 10 minutter, og fikk seg en fin middagshvil. For meg var det ikke helt klart hva filmen ønsker å formidle. En ting er sikkert - du får ikke lyst til å legge ferien til Wien i alle fall. @@ @@@@ Torsdagens film var den tyske Oh Boy. I korte trekk om en ung mann som sliter med å få tak...

Kort rapport fra årets TIFF! Jeg tjuvstartet på torsdag med UiT-visninga av Camille Rewinds - en finurlig, fransk film som var en perfekt oppvarming til selve festivalen, ettersom jeg forlot Verdensteateret sulten på mer. I filmen møter vi en eldre dame som svimer av og våkner opp som 16-åring. Dvs. egentlig er vel dama på min alder, ettersom det var et svært gjenkjennelig 80-tall hun våknet opp i. En film å bli glad av. @@@@ @@ På åpningsdagen, mandag, valgte jeg meg ut In the house , en annen fransk film. Salen var langt fra fullsatt, så det kan virke som om folk ikke har kommet helt i festivalmodus ennå. Jeg tiltrekkes mot koselig filmer med happy ending, men denne hadde en undertone av noe mørkt man bare kunne ane lurte i kulissene. Handlingen dreier seg om en lærer og en elev som bindes sammen av tekster, skrevet av eleven. Skal ikke avsløre om det mørke fikk slippe til eller ikke. Anbefaler i stedet at du går og ser den selv. Jeg likte den godt:) @@@@ @@ Tirsdagens ...