Mariann sin blogg

Måtte gi opp å skrive litt om hver bok jeg har lest, men en liste klarte jeg i alle fall å lage: Alle bøkene er lest på min Kindle, unntatt de merket med papirbok, derfor så mye på engelsk. Atkinson, Kate: Life after life Galbraith, Robert: Career of evil Lee, Harper: To kill a mockingbird Rowling,J. K.: The casual vacany Bryson, Bill: The mother tongue Franzen, Jonathan: The corrections St.Aubyn, Edward: Lost for words James, Christina: Sausage Hall Chandra, Vikram: Geek sublime: The beauty of code, the code of beauty Williams, Niall: History of the rain Hawks, Tony: Round Ireland with a fridge Broberg, Henrik: Da byen ble stille (papirbok) Renberg, Tore: Pixley Mapogo (papirbok) Pluss alle de jeg glemte å skrive ned ...

Det beste med juleferie er at kroppen får lov til å følge sin egen rytme. I mitt tilfelle betyr det alt annet enn å stå opp klokka 7 om morgenen. Noen ganger betyr det faktisk å gå og legge seg klokka 7 om morgen. For eksempel i natt, da jeg slett ikke fikk sove. Og da kan man for eksempel lese en bok. Ideelt sett bør det være en kjedelig bok, slik at man sovner, men det er det jo ikke alltid amn har for hånden. I går kveld plukket jeg ut en noe uvanlig bok. Den var a) på norsk og b) i papirformat. Hyggelig det. Men altså, selv om jeg liker Knausgårdske stilen til Renberg (eller var det omvendt!) klarer jeg ikke annet enn å irritere meg over denne boka. Den var altså god nok til at jeg leste hele på en natt, men som sagt - irriterende. Nå kjenner jeg ikke til universiet til hovedpersonen Jarle Klepp (som går igjen i flere av Renbergs bøker har jeg forstått), men jeg tror altså ikke på ham i denne boka. Hans reaksjonsmønster og "sammenbrudd" virker rett og slett ikke troverdig...

Jeg skal innrømme at jeg er svak for Ketil Bjørnstad. Jeg liker musikken hans. Og jeg liker bøkene hans. (Selv om jeg bare har lest en håndfull av dem.) I vår leste jeg Verdens ende . Egentlig helt tilfeldig, etter et tilbud i Bokklubben jeg ikke kunne motstå. Dette er min type litteratur. Om enn litt i tristeste laget. Dette handler om død og sorg og hevn og menneskets indre krefter - og mangel på krefter. Den havner likevel aldri i nærheten av Ørstavik-kjøret og kan derfor fullt ut leses uten en følelse av at verden går under. Hele utgangspunktet med romanen er et barns død. Og ettersom dette skjer helt tidlig i romanen, kan man puste normalt de resterende sidene. Handlingen dreier seg for det meste om foreldrenes sorg, og selv om dette høres fryktelig ut, blir det ikke oversentimentalt. Det pleier det heller ikke å bli i de av Bjørnstads romaner jeg har lest så langt. Men du skal ha et hjerte av stein om du ikke føler noe som helst når du leser. Selv synes jeg det aller verste v...

Der finnes søndager helt uten mål og mening. Søndager uten avtaler eller plikter eller utflukter eller andre aktiviteter. Slike søndager elsker jeg. En slik søndag dukket opp nå i juni. Grå og kjedelig og aldeles vidunderlig perfekt til å tilbringe i sofaen med en ukomplisert bok. Valget falt på en ekte papirbok - riktignok ikke helt tilpasset mitt alderssegment, men hva gjør vel det? Ild er en ungdomsbok skrevet av svenske Mats Strandberg og Sara B. Elfgren, og er del 2 i Engelsfors-trilogien. Jeg har ikke lest del 1 og kommer sikkert ikke til å lese del 3 heller, men det gjør absolutt ingenting. Boka havnet i hus fordi jeg på mine eldre dager er blitt enda mer glemsom enn tidligere, og til stadighet glemmer å avbestille bøker fra Bokklubben. (Skal melde meg ut snart...) Anyway, jeg kastet meg ut i et univers med utvalgte hekser og demoner og what not og la ikke fra meg boka før jeg var kommet til side 634. Da var det også slutt. Handlinga går i korte trekk ut på at en gjeng ungdomm...

Folk jeg stoler på (litterært sett) påstår at Knausgård skriver knakende godt. Jeg bestemte meg derfor tidlig til å lese salgssukessen Min kamp . Kom bare litt seint i gang. Som vanlig! 3600 sider tror jeg det et tilsammen. Et formidabelt verk i 6 bind. Om og med Karl Ove Knausgård og nærmeste familie og omgangskrets. Og ryktene stemte. Han skriver svært godt, selv om jeg irriterer meg over hans noe arkaiske språk. "... bølger, nesten fuktige i sin av kveldsunkletes frambrakte fargeintensitet ..." (bind 3), "... den tørre, av gatelykter opplyste asfalten ..." (bind 5), "... i dagene av skjebne tunge." (bind 6). Slik skriver han hele tiden. Men til tross for alle slike kronglete formuleringen skriver han forbausende lett. Du leser om hverdagsliv og annet liv og kjeder deg ikke. Hans store appell er nok at leseren vil kjenne seg igjen i mye av det han skriver. Kanskje særlig vi som tilhører Knausgårds generasjon. Hans tema er mennesket, og til tross for at h...