Mariann sin blogg

Det er valgkamptid i Norge og Folket skal velge hvem de vil skal styre landet de neste 4 årene. Jeg er en av mange politisk passive mennesker med sterke og inderlige meninger og noe uklare argumenter. Unntatt når jeg får tenkt meg om noen dager. Jeg holder meg egentlig unna politiske debatter fordi jeg synes de likner mer på sirkus enn opplysende samtaler. Og jeg blir oppriktig trist av å lese all uvitenhet og alle fordommene som florerer blant «folket» i kommentarfeltene. Men noe siver inn. Blant annet har jeg lagt merke til den sterke, og for meg helt merkelige, kritikken mot Arbeiderpartiet fordi de visstnok ikke lenger representerer «arbeiderne». Og da spør jeg meg – hva er en arbeider i 2017? Nesten alle i landet er i arbeid. Arbeidsledigheten er på knappe 3 %. (Den burde selvsagt vært enda lavere, men vi klarer oss tross alt bra her i landet sammenliknet med andre land.) Det er godt å være arbeider i Norge. De fleste av oss har (forholdsvis) god lønn og sikre jobber. Folk...

Neida, jeg har overhodet ingen problemer med å velge hvilket parti jeg skal stemme på. Det er selve valgkampen jeg virkelig misliker. Leste et sted at ordet kvaler visstnok er beslektet med kvalme, så jeg finner det ytters dekkende for politiske valgkamper. Og før noen misforstår: Jeg setter stor pris på å leve i et fritt og demokratisk samfunn der folket kan velge sine styrere. Jeg synes bare det er større fokus på kamp enn akkurat valg for tida. Og jeg synes ikke at valgkampen trekker fram det beste i folk - verken hos politikere eller Folk Flest. (Dette er faktisk en av hovedgrunnene til at jeg foretrekker monarki framfor republikk - jeg orker ikke tanken på presidentvalg!) Det som bekymrer meg aller mest er den tilsynelatende mangelen på perspektiv hos folk. Og den tilsynelatende manglende evnen til å tenke framover og til å tenke på konsekvensene av de valgene man gjør. I Troms, for eksempel, synes fryktelig mange å være opptatt av veiene våre. Her om dagen var det intervju med...