Valgets kvaler

Neida, jeg har overhodet ingen problemer med å velge hvilket parti jeg skal stemme på. Det er selve valgkampen jeg virkelig misliker. Leste et sted at ordet kvaler visstnok er beslektet med kvalme, så jeg finner det ytters dekkende for politiske valgkamper. Og før noen misforstår: Jeg setter stor pris på å leve i et fritt og demokratisk samfunn der folket kan velge sine styrere. Jeg synes bare det er større fokus på kamp enn akkurat valg for tida. Og jeg synes ikke at valgkampen trekker fram det beste i folk - verken hos politikere eller Folk Flest. (Dette er faktisk en av hovedgrunnene til at jeg foretrekker monarki framfor republikk - jeg orker ikke tanken på presidentvalg!)

Det som bekymrer meg aller mest er den tilsynelatende mangelen på perspektiv hos folk. Og den tilsynelatende manglende evnen til å tenke framover og til å tenke på konsekvensene av de valgene man gjør.
I Troms, for eksempel, synes fryktelig mange å være opptatt av veiene våre. Her om dagen var det intervju med en rekke politikere, der flertallet hadde samferdsel (=bedre veier) som hjertesak. Hvordan er det mulig å la veistandarden være avgjørende for hvem som skal styre landet? Jeg skjønner det bare ikke. Omtrent hver eneste lille bygd og avkrok i Norge har veisamband med resten av landet. Når man tenker på hvor få mennesker det bor i dette landet, hvor spredt vi bor, og hvor dyrt det er å bygge veier i et land som består av fjell og fjorder, er dette en bragd. Ta en tur til Storbritannia sier jeg bare. DER er det dårlige veier - i disktriktene.

Men poenget mitt er ikke at veiene våre er nokså gode - selvsagt kan de bli bedre. Poenget mitt er at det skremmer meg at det er det første folk tenker på når de blir spurt om hva som er viktig i valgkampen. Det må da være MYE viktigere at alle i landet får en god utdannelse og at barna våre får lov til å vokse opp i trygge omgivelser og får utvikle seg til å bli gode mennesker. Det må da være mye viktigere at vi i Norge bruker vår velstand til å sørge for kvalitet i velferdstilbudet og til omtanke for de i verden som ikke er like priviligerte som oss selv. Hvorfor er det ikke populært å stå fram og si at solidaritet, omsorg og rettferdighet er viktig? Er det blitt sånn i landet vårt at vi har det så godt at vi ikke finner noe annet å irritere oss over enn hull i veien? Er vi mer opptatt av bilene våre enn hodningene og verdiene våre?

For meg har stortingsvalg alltid dreid seg om å velge hvilke verdier jeg vil at landet vårt skal forbindes med. For det meste er jeg stolt over at landet vårt i så mange år har prioritert å være et inkluderende samfunn og sørge for en rettferdig fordeling av godene, og ikke er et land der bankkontoen din har betydning for hvordan du blir ansett som menneske. Jeg vet at ungene mine slipper å betale for skolegangen sin. En skolegang som faktisk er VELDIG god, til tross for at noen mener det motsatte. Jeg vet at hvis mine barn en gang ønsker å studere, har vi i Norge en god låneordning som gjør at alle som vil i dette landet kan skaffe seg høyere utdanning, uavhengig av foreldrenes inntekt. (Joda, jeg synes det er hardt å betale tilbake på studielånet, men alternativet er enda verre - uten Lånekassen ville jeg ikke hatt råd til å studere.) Jeg vet at dersom jeg blir syk får jeg gratis legebehandling av høy kvalitet. (Jeg har tidligere rost de ansatte på UNN i denne bloggen.)  Jeg vet med andre ord at skattekronene jeg med glede bidrar med blir brukt godt og fornuftig. Jeg vet at det kunne vært langt verre. Mitt utopiske ønske for dette valget er at flere kunne sette seg ned og faktisk tenke over hvor heldige vi er i dette landet. Jeg skulle ønske at dette Stortingsvalget blir et veivalg som ikke har noe med asfalt å gjøre.