Mariann sin blogg

Tromsø internasjonale filmfestival er over for i år, og alle var enige om at det var en fin tur. Mye folk i kinosalene (stort sett) og genrelt god steming all over. Årets fangst ble på 7 filmer, inkludert visninga for UiT-ansatte. Med meget hektiske dager på jobb, føltes det som litt i overkant slitsomt å komme seg på film hver dag, men om det skyldes alder eller arbeid, er ikke godt å si. Høydepunktet var uansett hyggelige timer på byens utesteder sammen med gode venner! For at jeg skal huske hva jeg så denne gangen, kommer her en kjapp liste: 1. Hard Truths: En Mike Leigh film i sjangeren drama, der vi følger en kvinne med tydelige tegn på depresjon og antakelig flere diagnoser. Fin film, om ikke akkurat feelgood! 2. Holy Electricity: Georgisk film uten begynnelse, midte eller slutt! Med andre ord en typisk TIFF-film uten handling! 3. Holy Cow: Fin film fra den franske landsbygda, om menneskeskjebner som ikke akkurat har trukket vinnerloddet! 4. Kneecap: Irsk og strålende. En av mine...

Siste film ut på årets TIFF var en perle av en lett komedie. Dette er en ungarsk film, og det ser man jo ikke ofte. Her er også sterke innslag fra japansk kultur, blant annet i form av et (ikke så hyggelig) spøkelse i form av en japansk smørsanger. Selv kan jeg ikke fordra filmer der karakterene bryter ut i sang (jeg liker altså ikke musicals - at all!), men denne holder seg godt innafor min toleransegrense. Hovedpersonen, Liza, lider under en forbannelse som gjør at alle som forelsker seg i henne dør. Heldigvis er dette en komedie, så vi tåler fint rekken av døde friere. Hele filmen har noe tegneserieaktig over seg, med klare farger og noe karikerte figurer. En film som helt klart vil kunne slå an hos hvem som helst. I alle fall om man har litt humoristisk sans:)   https://trakt.tv/movies/liza-the-fox-fairy-2015

Hverdagsslit og fattigdom og en type film der vi mumler 'What a life' her vi sitter i vår velutdannede overflod. Men slett ingen trist film likevel. Filmen handler om Carmina og hennes måte å løse dagliglivets små og store utfordringer på. Ikke alltid i henhold til lover og regler, men likevel får vi en viss sympati med henne der hun sliter med en udugelig ektemann og en like udugelig datter. Selv om mye av filmen er sentrert rundt Carmina, har filmen også en konkret handling med begynnelse, midte og slutt - selv om det benyttes en 'spole-tilbake'-teknikk. Fin underholdning! http://www.filmlinc.org/films/carmina-or-blow-up/

Med en sånn tittel på en TIFF-film er det vel bare en ting å forvente: Tragedie! Merkelig nok klarer filmen å være både trist og semimorsom på samme tid. Så sikker var jeg på elendighet at jeg tok det for gitt at hovedpersonen kom til å hoppe ut et vindu mot slutten. Men det gjorde hun altså ikke! Filmens tema er psykisk sykdom. Vi møter Hedi, en noe hyper, men tilsynelatende sorgfri kvinne med mann og barn og jobb og hele pakken. En dag får hun et angstanfall, og derfra følger vi sykdommen hennes og dens påvirkning, ikke bare på henne, men også på familien hennes. Et bittersøtt og hjertevarmt portrett av det å leve med en psykisk lidelse - om det er mulig å bruke en sånn beskrivelse. Det er ikke gitt at de vil leve lykkelig alle sine dager ved filmens slutt. Det er heller ikke gitt at hun vil bli helt frisk. Men vi ble i alle fall vist en flik av håp om at dette kunne komme til å gå bra. Mer trenger jeg ikke. http://www.filmpressplus.com/wp-content/uploads/2015/01/HEDI-Still4...

Hurra! Endelig en tvers igjennom morsom film. Scott Pilgrim vs The World er rett og slett en kjærlighetshistorie fortalt med sterk inspirasjon fra tegneserier og videospill. Scot møter Ramona, forelsker seg, men må overvinne hennes 7 onde ekskjærester for å få henne. Noe han selvsagt klarer. Tynn historie, kanskje, men som vi lo! (Og jeg er ikke et leende menneske - sånn til vanlig!) Og humoren er verken platt eller barnslig (tror jeg), men forfriskende og smart. Og filmmusikken er slett ikke verst. Scott spiller i bandet Sex Bob-Omb, og noe av musikken er skrevet av Beck. Anyway - deilig med TIFF-filmer som ikke illustrerer verdens elendighet og det som verre er. Anbefales! "Scott Pilgrim vs. the World teaser" by Source. Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg#/media/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg

Endelig er jeg i gang med Tiffingen! Første 'ordentlige' film ble islandske Stabukker . Filmen ble presentert av fotograf Sturla B. Grøvlen, og en av hoverolleinnhaverne, Theodór Júlíusson, og hadde det ikke vært for den kjipe slutten, hadde jeg blitt sittende og høre på Q&A-delen etter filmen. Jeg liker islandsk film. Stort sett. Jeg liker filmer om gamle menn i et stort og værbitt landskap. Jeg likte denne filmen. Den viser et rørende portrett av to eldre brødre som av en eller annen grunn ikke har snakket med hverandre på 40 år, selv om de er naboer. Begge lever og ånder for sauegården sin, og viser stor omsorg for dyrene - om ikke for hverandre. Da det oppdages skrapesyke på en av gårdene, må alt av sauer i bygda slaktes. Den ene av brødrene bestemmer seg for å lure myndighetene, og gjemmer unna noen av sauene i kjelleren. Dette oppdages selvsagt og det hele ender Ørstavik-tragisk der de to brødrene søker tilflukt i en snøhule på fjellet midt i en snøstorm. Vi får a...

Siden jeg er så heldig å jobbe på UiT starter Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) alltid uka i forveien med ansattevisning for UiT-ansatte. Filmen er plukket ut av festivalfolkene og er som regel ikke altfor ekstrem. Heldigvis. Årets utvalgte var As I open my eyes , en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen! Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest. UiT-visninga under TIFF er im...

Hoi! Dette må være den sprøeste filmen jeg har sett på lenge! Vanvittig og absurd og fargerik og en dash Addams family. Jeg storkoste meg:) Handlingen (med alle sine forviklinger) går i korthet ut på følgende: Eierne av et lite hotell strever med å få endene til å møtes. I et fyrtårn like ved bor en gjeng merkelige skapninger som ønsker å overta hotellet og åpne et casino. De prøver dermed å skremme vekk hotellets gjenster, slik at eieren blir tvunget til å selge. I tillegg har vi en dose kjærlighet og sjalusi. For ikke å glemme et enormt tre, med en grønn sevje som har helt spesielle egneskaper. Hotellets gjester er er alle karikerte figurer, nærmest som tegneseriekarakterer. Her er en (erke)fransk kvinne som klager over manglende croissanter, en mor med angst for dyr og et engelsk par som snakker spansk med en sterk engelsk aksent og mest av alt er opptatt av hårsveisen sin. Blant annet. Antakelig ikke noe for den seriøse filmelsker, men har du sans for det rare, anbefaler jeg he...

Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film. Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.

Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:) Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste. Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de fors...

Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her. Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss. Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sin...

Åhhh for en fin film dette kunne vært. En roadmovie med gale mennesker gjennom vakre Yorkshire. Chris og Tina er nyforelsket og har bestemt seg for å dra på campingferie. Det viser seg kjapt at begge to har en noe alternativ virkelighetsoppfatning, noe som spesielt gjøre seg gjeldende i deres omgang med andre mennesker. Det blir mange lik på denne turen, for å si det sånn. For ikke å glemme en hel masse blod. Kjekt rammet inn i absurd humor. Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)

Festivalens morsomste film så langt. En film der fransk politikk og byrakrati framstilles som en farse. For oss ikke fullt så frankofile er det en fryd å se hvordan filmen bygger opp om alle fordommene man har om fransk byråkrati. Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater. Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)

Jeg er ikke så veldig hekta på fjerne og eksotiske himmelstrøk, men India har alltid fascinert meg. Dagens film foregikk i Mumbai, og presenterte oss for en ordning som gjør meg flau over mine daglige to brødskiver med leverpostein som jeg kaller lunsj: sentralt i filmen står en budtjeneste som leverer lunsjbokser til ansatte i byen. Lunsjboksene er enten laget av den ansattes egen kone/familie eller levert av en lunsjbedrift/-restaurant. Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.) Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn ko...

Ny dag - ny film, denne gang fra Østerrike. Også dette er en film uten de helt store hendelsene, men i motsetning til A Strange little Cat er The Shine of Day en film som det er vanskelig å ikke la seg røre av. Jeg skulle akkurat til å skrive at filmen handler om den grå hverdagn, men det gjør den i grunnen ikke. Det er bare omgivelsene som er grå. En av hovedpersonene, Philip, er skuespiller, og elsker å opptre i forskjellige roller på forskjellige steder i forskjellige land. En dag får han besøk av sin ukjente onkel, Walter, en tidligere sirkusartist - heller ikke han en grå person. Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!

Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer. Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't ge...

Hurra! Det er tid for TIFF- Tromsø Internasjonale Filmfestival. En tid da til og med filmanalfabeter som meg ser filmer i fleng. Noen ganger tror jeg faktisk jeg ser flere filmer denne uka enn resten av året til sammen. I år har jeg valgt ut hele 8 filmer, stort sett fra Europa. Men før jeg kaster meg inn i nærmeste kinosal skal jeg si to ord om forretten: The Rocket. Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret. Årets film var altså The Rocket , en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ...

Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011 er i gang. Jeg har så langt sikret meg hele 4 (fire!) billetter. Med bortreist mann, og til og med bortreist sønn (barnevakt) i helga, blir det ikke så mange muligheter til å gå på film. Men jeg akter å gjøre det beste ut av de filmene jeg får med meg, inkludert obligatoriske kafebesøk i helga. Første film ut var en italiensk komedie ved navn Basilicata Coast to Coast, en slags road movie. Fire menn i sin beste alder legger ut på tur til fots tvers over regionen Basilicata for å delta på en musikkfestival. Hele ideen med å gå er i utgangspunktet ment som et pr-triks, men pressedekningen er heller laber. De får imidlertid med seg en motvillig journalist på turen. Filmen er strålende! Helt klart i kategorien feelgood! Her er solsvidde italienske landskap, personligheter, humor og god musikk (nærmeste sjanger: jazz). Men musikken tar aldri overhånd, så de som har allergi mot musikaler (som jeg) har ingenting å frykte. Sitter faktisk her og lurer på ...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være. I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt...