Bukta 2026: Oppsumering
I og med at man slett ikke kan stole på egen hukommelse skal jeg være litt forsiktig med bastante uttalelser om ting som skjedde for opptil mange år siden, men altså - dette må være den kaldeste og våteste Bukta-opplevelsen jeg har opplevd. (Og jeg har deltatt minst 17 ganger!) Mange lag ull var ikke nok til å holde kulda ute. Lørdagen stilte jeg til og med i dunjakke, uten at det hjalp nok!
Fredag 17. juli:
Gikk glipp av det meste av Tor Thomassen, og hørte bare de siste sangene på avstand.
Susanne Sundfør kjørte et cowboy-sett med banjo, fele og kontrabass. Det funket faktisk veldig bra, men originalversjonene i elektronika-versjon er fortsatt best. Hun kan egentlig bare fortsette å spille "gamle sanger om igjen" resten av karrieren, bare i ny sjanger hver gang. Gleder meg til å høre henne gjøre goth-sett neste gang!
Konradsen har en fabelaktig vokalist i Jenny Sabel. De fremførte fine sanger som funket bra på den lille Little Henrik-scenen. Det ble litt rolig innimellom, men det var kun problematisk på grunn av alle de i publikum som heller ville bable høylydt enn å lytte til musikk.
 |
Konradsen på Little Henrik
|
Fikk ikke med meg verken Ida Maria eller Malabarisk, da jeg tok på meg å passe bordet vårt! God unnskyldning for å sitte ned en stund! :)
Har prøvd å lytte masse på Gluecifer, og hører jo helt klart at de har både trøkk og fart, men musikken når ikke inn, rett og slett.
The Clumps var et nytt bekjentskap. De spiller fin indie-grunge, og er klart best når de nærmer seg Radiohead/tidlig Coldplay, heller enn amerikansk 90-talls rock. De hadde blant annet en veldig fin sang, som jeg ikke fikk med meg tittelen på, som jeg antar var en cover-låt eller en ny sang. (Fant den ikke igjen på Spotify - de sang noe som 'I want to live forever'.)
 |
The Clumps på Little Henrik
|
Kvelden ble avsluttet med Sex Pistols og Frank Carter. Artig for oss som har et forhold til Never Mind the Bollocks. Frank Carter klarte absolutt å skape stor stemning, men det var nok noe mer glissent i Telegrafbukta denne kvelden enn man skulle håpet på.
 |
| Sex Pistols med Frank Carter på vokal. |
Lørdag 18. juli
Senjahopen startet ettermiddagen med trivelig poprock, godt egnet til å få folk i godt humør. Grunne det dårlige været kom jeg også denne dagen fram litt mot slutten av settet, så fikk ikke med meg så mye.
Thomas Dybdahl er en artist jeg heller ikke har noe forhold til fra før, og jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvordan hans rolige solskinnsslentrende soul ville passe i 7 grader, balsfjordvind og regn. Han prøvde virkelig hardt å skape god stemning, og klarte det faktisk ganske godt, særlig mot slutten av settet. Det fortjener han medalje for.
Mathilde Widding er en lokal stjerne med en fabelaktig stemme. Hun høres veldig Amy Winehouse ut. Det kan se ut som hun hovedsaklig skriver sangene sine selv, så det er god grunn til å være imponert. Spår henne en bra karriere om hun klarer å fortsette i samme spor. Dessverre forlot jeg halvveis for å få med meg litt fra Evig Ferie. De spilte trivelig rock, men fikk med meg litt for lite til å få et godt inntrykk av bandet.
Bleech 9:3 kom inn i siste liten som erstatning for Lambrini Girls som måtte avlyse. Vokalisten har en god stemme og bassisten hadde en framtredende plass. Tror absolutt de har potensiale. Om jeg hadde vært diktator ville jeg ha pushet dem mer i retning moderne post-punk, heller enn Pearl Jam. :)
Westside Cowboy serverte ekte engelsk sjarme fra scenen, og fikk min fulle sympati der de strevde litt med kulda! De var innom mange sjangere, men fungerte best (i mine ører) når de beveget seg mot litt lettere, mer melodisk poprock. Blir spennende å høre debutalbumet som visstnok ikke er langt unna.
 |
Hustrig i Paradisbukta for både publikum og Westside Cowboys.
|
Ea Othilde-konserten på Little Henrik var preget av dårlig lyd. Prøvde å flytte meg rundt foran scenen, men vokalen ble tidvis overkjørt av bass og trommer. Det samme skjedde på Mathilde Widding-konserten. Jeg liker Ea Othilde, og "A bad introduction to love" har vært på spillelisten min siden den kom i 2023. Men denne spilte hun ikke! Av en eller annen grunn. Fikk heller ikke med meg "It only makes me bitter", men siden jeg gikk glipp av åpningslåten, kan det være at hun startet med denne.
Så kom Dum Dum Boys og avlsuttet årets festival med et varmende og heftig show. Som vanlig. Det ble stor stemning, allsang og mye trøkk. Jeg er fortsatt ikke blodfan, men skjønner at dette var et veldig god valg som asvlutning, særlig i år når alle var våte og kalde og trengte litt ekstra energi.
Kort oppsummert: Vått, kaldt, stor stemning, glade mennesker og godt selskap. Som aldrende publikummer synes jeg det er helt greit at festivalen er kuttet ned til to dager. Jeg skulle til og med ønske at de innførte en litt senere konsertstart enn 15.45. Det blir lenge å holde ut for både rygg og hofte, særlig når været er dårlig og man ikke orker å ta seg en tur i fjæra for å lade opp. Høydepunkter i år ble Susanne Sundfør, Konradsen, Bleech 9:3, The Clumps og Westside Cowboy.
Om man skal være kritisk, er det som vanlig andre publikummere jeg irriterer meg over. Som så mange andre musikkelskere virker det nærmest idiotisk å betale et par tusen for å stå å bable høylytt med kompisene, attpåtil med ryggen mot scenen. Kanskje må man innføre et lite inngjerdet område helt bakerst for de som vil bable og ikke bryr seg om musikken, slik at vi andre får være i fred. Also - slutt å sitt på skuldrene til andre. Det blokkerer fullstendig utsikten til de som står bak, og jeg ønsker disse menneskene alt som ikke er godt! Skjerpings!
Men holder man ut og bestiller ny billett til neste år? Ja, det gjør man. Er fortsatt veldig glad i Buktafestivalen, så tusen takk til de som booker band, lager program, stiller opp som frivillig og alle andre som sørger for gode opplevelser for oss som liker musikk.
 |
| Farvel til Buktafestivalen for i år! |
Comments