Mariann sin blogg

Tromsø internasjonale filmfestival er over for i år, og alle var enige om at det var en fin tur. Mye folk i kinosalene (stort sett) og genrelt god steming all over. Årets fangst ble på 7 filmer, inkludert visninga for UiT-ansatte. Med meget hektiske dager på jobb, føltes det som litt i overkant slitsomt å komme seg på film hver dag, men om det skyldes alder eller arbeid, er ikke godt å si. Høydepunktet var uansett hyggelige timer på byens utesteder sammen med gode venner! For at jeg skal huske hva jeg så denne gangen, kommer her en kjapp liste: 1. Hard Truths: En Mike Leigh film i sjangeren drama, der vi følger en kvinne med tydelige tegn på depresjon og antakelig flere diagnoser. Fin film, om ikke akkurat feelgood! 2. Holy Electricity: Georgisk film uten begynnelse, midte eller slutt! Med andre ord en typisk TIFF-film uten handling! 3. Holy Cow: Fin film fra den franske landsbygda, om menneskeskjebner som ikke akkurat har trukket vinnerloddet! 4. Kneecap: Irsk og strålende. En av mine...

 Som forventet ble Tromsø Internasjonale Filmfestival en digital hendelse i år. Trist, men nødvendig. Halve poenget med TIFF er jo det sosiale! Det yrende livet i byen og pausene på kafe mellom filmene, der man utveksler erfaringer, opplevelser, eller bare helt enkelt er sammen. I stedet ble det TIFF digital, med visning hjemme i stua. Det ble selvsagt ikke helt det samme, men vissheten om at mange av de man vanligvis ville delt en flaske vin med under TIFF også satt hjemme og så på film skapte jo et slags felleskap. Til tross for hjemmekino klarte jeg å styre meg og ikke bestille flere billetter enn det jeg klarte å se. Tilsammen 7 stykker i år. En til hver dag er akkurat passe. Og det beste med digital TIFF er jo at man kan se filmene når det passer, og ikke trenger å unngå filmer som er satt opp på dagtid. Det ble dermed plass til følgende filmer: Cat in the wall (2019): Ikke en kattefilm, om noen trodde det, snarere et slags kort glimt inn i tilværelsen i en sliten boligblokk ...

Siste film ut på årets TIFF var en perle av en lett komedie. Dette er en ungarsk film, og det ser man jo ikke ofte. Her er også sterke innslag fra japansk kultur, blant annet i form av et (ikke så hyggelig) spøkelse i form av en japansk smørsanger. Selv kan jeg ikke fordra filmer der karakterene bryter ut i sang (jeg liker altså ikke musicals - at all!), men denne holder seg godt innafor min toleransegrense. Hovedpersonen, Liza, lider under en forbannelse som gjør at alle som forelsker seg i henne dør. Heldigvis er dette en komedie, så vi tåler fint rekken av døde friere. Hele filmen har noe tegneserieaktig over seg, med klare farger og noe karikerte figurer. En film som helt klart vil kunne slå an hos hvem som helst. I alle fall om man har litt humoristisk sans:)   https://trakt.tv/movies/liza-the-fox-fairy-2015

Det er alltid en handfull filmer som denne på TIFF: Store landskap, lite dialog, mennesker uten relasjoner, mennesker i ødeleggende relasjoner, en verden i grått og lysegrått. The Gulls er en slik film. Det mest interessante med filmen er at den foregår i en liten landsby i Kalmykia - en russisk republikk jeg virkelig aldri har hørt om - og det til tross for at jeg har en kollega som er derfra! Jeg sovnet ikke akkurat, men ikke akkurat en strålende film for en lørdagskveld. Kan minne om Fjernsynsteateret på 70-tallet, i grunnen. Noe av handlingen var også noe vanskelig å få med seg. Jeg var i alle fall litt spørsmålstegn, til tider.   https://vimeo.com/116666065

Hverdagsslit og fattigdom og en type film der vi mumler 'What a life' her vi sitter i vår velutdannede overflod. Men slett ingen trist film likevel. Filmen handler om Carmina og hennes måte å løse dagliglivets små og store utfordringer på. Ikke alltid i henhold til lover og regler, men likevel får vi en viss sympati med henne der hun sliter med en udugelig ektemann og en like udugelig datter. Selv om mye av filmen er sentrert rundt Carmina, har filmen også en konkret handling med begynnelse, midte og slutt - selv om det benyttes en 'spole-tilbake'-teknikk. Fin underholdning! http://www.filmlinc.org/films/carmina-or-blow-up/

Med en sånn tittel på en TIFF-film er det vel bare en ting å forvente: Tragedie! Merkelig nok klarer filmen å være både trist og semimorsom på samme tid. Så sikker var jeg på elendighet at jeg tok det for gitt at hovedpersonen kom til å hoppe ut et vindu mot slutten. Men det gjorde hun altså ikke! Filmens tema er psykisk sykdom. Vi møter Hedi, en noe hyper, men tilsynelatende sorgfri kvinne med mann og barn og jobb og hele pakken. En dag får hun et angstanfall, og derfra følger vi sykdommen hennes og dens påvirkning, ikke bare på henne, men også på familien hennes. Et bittersøtt og hjertevarmt portrett av det å leve med en psykisk lidelse - om det er mulig å bruke en sånn beskrivelse. Det er ikke gitt at de vil leve lykkelig alle sine dager ved filmens slutt. Det er heller ikke gitt at hun vil bli helt frisk. Men vi ble i alle fall vist en flik av håp om at dette kunne komme til å gå bra. Mer trenger jeg ikke. http://www.filmpressplus.com/wp-content/uploads/2015/01/HEDI-Still4...

Hurra! Endelig en tvers igjennom morsom film. Scott Pilgrim vs The World er rett og slett en kjærlighetshistorie fortalt med sterk inspirasjon fra tegneserier og videospill. Scot møter Ramona, forelsker seg, men må overvinne hennes 7 onde ekskjærester for å få henne. Noe han selvsagt klarer. Tynn historie, kanskje, men som vi lo! (Og jeg er ikke et leende menneske - sånn til vanlig!) Og humoren er verken platt eller barnslig (tror jeg), men forfriskende og smart. Og filmmusikken er slett ikke verst. Scott spiller i bandet Sex Bob-Omb, og noe av musikken er skrevet av Beck. Anyway - deilig med TIFF-filmer som ikke illustrerer verdens elendighet og det som verre er. Anbefales! "Scott Pilgrim vs. the World teaser" by Source. Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg#/media/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg

Endelig er jeg i gang med Tiffingen! Første 'ordentlige' film ble islandske Stabukker . Filmen ble presentert av fotograf Sturla B. Grøvlen, og en av hoverolleinnhaverne, Theodór Júlíusson, og hadde det ikke vært for den kjipe slutten, hadde jeg blitt sittende og høre på Q&A-delen etter filmen. Jeg liker islandsk film. Stort sett. Jeg liker filmer om gamle menn i et stort og værbitt landskap. Jeg likte denne filmen. Den viser et rørende portrett av to eldre brødre som av en eller annen grunn ikke har snakket med hverandre på 40 år, selv om de er naboer. Begge lever og ånder for sauegården sin, og viser stor omsorg for dyrene - om ikke for hverandre. Da det oppdages skrapesyke på en av gårdene, må alt av sauer i bygda slaktes. Den ene av brødrene bestemmer seg for å lure myndighetene, og gjemmer unna noen av sauene i kjelleren. Dette oppdages selvsagt og det hele ender Ørstavik-tragisk der de to brødrene søker tilflukt i en snøhule på fjellet midt i en snøstorm. Vi får a...

Siden jeg er så heldig å jobbe på UiT starter Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) alltid uka i forveien med ansattevisning for UiT-ansatte. Filmen er plukket ut av festivalfolkene og er som regel ikke altfor ekstrem. Heldigvis. Årets utvalgte var As I open my eyes , en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen! Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest. UiT-visninga under TIFF er im...

Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer. Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't ge...

Hurra! Det er tid for TIFF- Tromsø Internasjonale Filmfestival. En tid da til og med filmanalfabeter som meg ser filmer i fleng. Noen ganger tror jeg faktisk jeg ser flere filmer denne uka enn resten av året til sammen. I år har jeg valgt ut hele 8 filmer, stort sett fra Europa. Men før jeg kaster meg inn i nærmeste kinosal skal jeg si to ord om forretten: The Rocket. Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret. Årets film var altså The Rocket , en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ...