Årets utvalgte var As I open my eyes, en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen!
Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest.
UiT-visninga under TIFF er imidlertid en sikker vinner uansett. Det er alltid strålende morsomt å tilbringe kvelden på Verdensteateret, omringet av masse mennesker du ser på jobb, både nære kolleger og andre akademikere du kanskje bare ser en sjelden gang. Og dessuten sparkes TIFF-ånden i gang, og man innser at på TIFF er det ikke bare filmene som spiller en rolle, men den helt spesielle, og gode, stemninga som oppstår i hele byen disse dagene.
No comments:
Post a Comment