Mariann sin blogg

Festivalens fineste film, spør du meg, og kanskje også den mest ordinære (i ordets beste betydning!) filmen jeg fikk med meg. Tror nok denne dukker opp på vanlig distribusjon om det finnes spor av rettferdighet i kinoens verden. Amelié (spilt av Pauline Etienne, som også spiller i en annen festivalfilm, Eden ) er belgisk, men tilbrakte sine første 5 år i Japan. Som 20-åring vender hun tilbake til Japan, landet hun mener hun hører til i, og tar seg jobb som privatlærer til en ung mann på samme alder, som elsker alt som er fransk. Dette er en ganske så tradisjonell kjærlighetshistorie, men styrket av fokuset på Japansk kultur og, ikke minst, karakteren Amelié. (Og ja, det er nesten umulig å ikke tenke på Amélie fra Montmartre !) Artig var det også å høre Ane Bruns versjon av "Big in Japan" i filmen. En finfin avslutning på årets filmfestival, som alt i alt har gitt meg noen helt greie filmopplevelser. Men enten har jeg vært usedvanlig uheldig med mine 9 filmer, eller så h...

Endelig en film med en slags happy ending! Dette er en engelsk/amerikansk film om et veldig sært rockeband (Litt Residents, litt 'American prayer'-Doors), som ved en tilfeldighet får en helt normal keyboard-spiller, britiske John. John drømmer om musikalsk suksess og lager middelmådige låter som slett ikke passer inn i bandet han er blitt med i. Ved hjelp av sosiale medier som Twitter og YouTube klarer han imidlertid å skape en slags tilhengerskare og ender opp med en prestisjefyllt spillejobb på South by Southwest-festivalen i Texas. Bandet har imidlertid ikke noe spesielt ønske om å bli superstjerner, kanskje bortsett fra den mentalt ustabile hovedpersonen Frank, som til enhver tid går med en stor maske over hodet. John klarer å overtale bandet til å dra til Texas, og det ender selvsagt med katastrofe. Bandet går i oppløsning og John skjønner at det er han som har bragt ubalanse inn i disse "sære" musikernes verden.

Dette var en rolig og nydelig film. En typisk "dvelende landskapsscener"-film, men uten at det tippet over i det kjedsommelige. Handlingen, en slags western, foregår for det meste i Patagonia på 1880-tallet. Selve navnet på filmen, Jauja, refererer til et mytisk land med velstand og det gode liv. (Myten har sitt opphav i den faktiske byen Jauja i Peru.) Vi møter kaptein Gunnar Dinesen (Viggo Mortensen) og hans 15-årige datter Ingeborg i et goldt og øde landskap. Hun rømmer med en soldat,og Gunnar drar ut i ørkenen på leting etter henne. Etter en tids leting forlater filmen "virkeligheten". Han møter en gammel dame, som kanskje er datteren hans, og plutselig møter vi unge Ingeborg igjen i nåtidens Danmark. Veldig sært og vi skjønner stort sett ikke hva som har skjedd. Men det spiller for så vidt ingen rolle. En god filmopplevelse.

I prgogrammet står det følgende om denne filmen: "I stedet havner Wallace hos en sjøulk med gode historier på lager og en livslang pasjon for hvalrosser. Herifra og ut tar TUSK fullstendig av i en retning som ikke lar seg beskrive – du må rett og slett se det." Nei, folkens, du må rett og slett ikke se dette. Dette er en makaber og grotesk film som virkelig ikke egner seg for sarte sjeler. Det står også noe om syk humor i beskrivelsen av filmen, og det er en passende merkelapp. Men når det er sagt, er dette i det minste en film som forteller en historie. Som har en begynnelse, en midte og en slutt, så rent filmatisk fungerer den faktisk godt. I motsetning til så mange andre av TIFF-filmene jeg har fått med meg:) Men altså - se opp for gale menn med en pasjon for hvalrosser. Sier ikke mer. Ikke gå og se filmen! Du er herved advart!   PS. Jeg så filmen på Driv. Et fryktelig sted å vise film! Vondt i nakken hele neste dag! 

Amerikansk og trivelig liten kjærlighetsfilm. Vi møter den mislykka og litt sutrete filmskaperen Anderson som reiser til Berlin for å prøve å redde filmprosjektet sitt. Der treffer han på en gammel flamme, som forlot ham på en strand i Montenegro, flere år tidligere. Anderson strever fortsatt med å komme over tapet over henne, men nøler likevel ikke med å kaste seg i armene hennes, til tross for at de bare har tre dager sammen, før han skal tilbake til USA. [Og til tross for at de er en ÅPENBAR mis-match, spør du meg, men siden filmen er sånn halvt selvbiografisk, må man vel finne dette troverdig:)] Spoiler alert: Selvsagt møtes de i Montenegro igjen. Et sidespor i filmen dreier seg om begges forhold til kunst: han lager film og hun er danser. Hva skal man ofre for suksess og hva skjer med idealismen når man må tenke på banklånet? Et tredje spor handler om Andersons venner i Berlin, som etter 7 år sammen, strever med å finne ut av hva de vil med hverandre. Kan tenke meg filmskapern...

Har nettopp kost meg med over to timer fransk tekno i filmen Eden . Vi følger DJen Paul og kompisene hans fra tidlig 90-tall fram til i dag, med raves, festing, dop og musikk. Paul og en venn utgjør DJ-duoen Cheers og oppnår en viss suksess, uten av pengene strømer inn av den grunn. Framstillingen er basert på regissørens, Mia Hansen-Løves bror, Sven. Til tross for at filmen til en viss grad skildrer house-miljøet i Paris, er jeg usikker på hva som er den egentlige hensikten med filmen. For meg ble det en litt trist skildring av tomheten i livet til Paul, som fyller hverdagen med kokain, dyre kjærester og lånte penger. Siden jeg liker musikken synes jeg filmen var ok. Men rent filmatisk er jeg ikke så veldig imponert. Brukte ganske lang tid på å skille de ulike karakterene fra hverandre. Og noen handling er det egentlig ikke snakk om, snarere litt usammenhengende episoder fra en ung manns liv. Med litt opprydding kunne filmen dessuten ha kuttet minst en halv time. Men slik er det p...

Hoi! Dette må være den sprøeste filmen jeg har sett på lenge! Vanvittig og absurd og fargerik og en dash Addams family. Jeg storkoste meg:) Handlingen (med alle sine forviklinger) går i korthet ut på følgende: Eierne av et lite hotell strever med å få endene til å møtes. I et fyrtårn like ved bor en gjeng merkelige skapninger som ønsker å overta hotellet og åpne et casino. De prøver dermed å skremme vekk hotellets gjenster, slik at eieren blir tvunget til å selge. I tillegg har vi en dose kjærlighet og sjalusi. For ikke å glemme et enormt tre, med en grønn sevje som har helt spesielle egneskaper. Hotellets gjester er er alle karikerte figurer, nærmest som tegneseriekarakterer. Her er en (erke)fransk kvinne som klager over manglende croissanter, en mor med angst for dyr og et engelsk par som snakker spansk med en sterk engelsk aksent og mest av alt er opptatt av hårsveisen sin. Blant annet. Antakelig ikke noe for den seriøse filmelsker, men har du sans for det rare, anbefaler jeg he...

Juryen er delt når det gjelder denne filmen. (Forøvrig basert på romanen med samme navn av Stephen Amidon.) Men jeg heller til at det er en bra film. Hovedkriteriet mitt er at jeg ikke en eneste gang så på klokka, gjespa, eller på noen måte mistet konsentrasjonen, til tross for at dette var en rett-fra-jobb-film. Et annet pluss er selvsagt at filmen er italiensk, og bare språket er nok til å sjarmere meg. Karakterene på sin side var i grunnen ikke spesielt sjarmerende. Ikke så mange av dem, i alle fall. Vi får samme historie presentert fra synsvinkelen til tre forskjellige personer. Den første er Dino, en stakkarslig og ikke spesielt lur mann, som så gjerne vil menge seg med de rike og mektige. Den neste er Carla, kona til en av disse rike og mektige. Den siste er Serena, Dinos datter og eks-kjæresten til Carlas sønn. Det hele bindes sammen av en ulykke i begynnelsen av filmen, der en syklist blir truffet av en bil som ikke stopper opp for å hjelpe, men kjører videre. Et av spørsmåle...

Torsdag 8. januar fikk UiT-ansatte en før-visning på filmen Taxi and Telephone. Dette er en veldig hyggelig tradisjon, og som regel har Martha Otte & co plukket ut en finfin film til oss. Sjelden finner man vel så mange akademikere på Verdensteateret:) Handlingen i filmen går som følger. Se for deg en sein kveld i en eller annen by i Kirgisistan. Det pøsregner. En taxi står og venter på passasjerer. Passasjerende får valget mellom å betale for fire, eller vente til taxien er fylt opp. Det blir mye venting. Innimellom går enten sjårføren eller en av passasjerene til telefonboksen like ved for å ringe. Enten til sin kone, sin utro ektemann eller til en venn (der kona står for mesteparten av pratinga.) Til slutt bestemmer passasjer 2 og 3 seg for å spleise på den fjerde billetten, og taxien kjører avgårde. The end. Under telefonsamtalene splittes skjermen i to slik at vi får se begge scenene samtidig. Man humrer lett til de noe karikerte personene i andre enden av røret - den ...