Amerikansk og trivelig liten kjærlighetsfilm. Vi møter den mislykka og litt sutrete filmskaperen Anderson som reiser til Berlin for å prøve å redde filmprosjektet sitt. Der treffer han på en gammel flamme, som forlot ham på en strand i Montenegro, flere år tidligere. Anderson strever fortsatt med å komme over tapet over henne, men nøler likevel ikke med å kaste seg i armene hennes, til tross for at de bare har tre dager sammen, før han skal tilbake til USA. [Og til tross for at de er en ÅPENBAR mis-match, spør du meg, men siden filmen er sånn halvt selvbiografisk, må man vel finne dette troverdig:)] Spoiler alert: Selvsagt møtes de i Montenegro igjen.
Et sidespor i filmen dreier seg om begges forhold til kunst: han lager film og hun er danser. Hva skal man ofre for suksess og hva skjer med idealismen når man må tenke på banklånet?
Et tredje spor handler om Andersons venner i Berlin, som etter 7 år sammen, strever med å finne ut av hva de vil med hverandre. Kan tenke meg filmskaperne diskuterte lenge og vel før de ble enige med seg selv hvordan det skulle gå med disse to. Kanskje de kastet terning?
Til tider en vakker film, men skjemmet av stiv og unaturlig dialog til tider. Ikke helt min type film, selv om jeg koste meg gjennom hele visningen. Regissørene (og hovedrolleinnhaverne) var forøvrig til stede og fikk applaus i en fullsatt Fokus 1-sal.
PS: Mesteparten av filmen foregår i Berlin, så den som håper på 90 minutter fra vakre Montenegro blir nok skuffet:)
No comments:
Post a Comment