Festivalens fineste film, spør du meg, og kanskje også den mest ordinære (i ordets beste betydning!) filmen jeg fikk med meg. Tror nok denne dukker opp på vanlig distribusjon om det finnes spor av rettferdighet i kinoens verden.
Amelié (spilt av Pauline Etienne, som også spiller i en annen festivalfilm, Eden) er belgisk, men tilbrakte sine første 5 år i Japan. Som 20-åring vender hun tilbake til Japan, landet hun mener hun hører til i, og tar seg jobb som privatlærer til en ung mann på samme alder, som elsker alt som er fransk.
Dette er en ganske så tradisjonell kjærlighetshistorie, men styrket av fokuset på Japansk kultur og, ikke minst, karakteren Amelié. (Og ja, det er nesten umulig å ikke tenke på Amélie fra Montmartre!) Artig var det også å høre Ane Bruns versjon av "Big in Japan" i filmen.
En finfin avslutning på årets filmfestival, som alt i alt har gitt meg noen helt greie filmopplevelser. Men enten har jeg vært usedvanlig uheldig med mine 9 filmer, eller så har programmet i år vært noe svakere enn vanlig. Det var i alle fall få wow-momenter for meg på lerretet. Men hva gjør vel det når man har plenty av wow-momenter utenfor kinosalene, sammen med gode venner. Og det er jo en vesentlig del av TIFF:) Vi ses til neste år!
No comments:
Post a Comment