Mariann sin blogg

Årets Buktafestival er over og alle er enige om at det var en fin tur! Bukta viste seg fra sin fineste side med solskinn og plussgrader begge dager. Ullongsen var med i veska, og kom på i løpet av fredagskvelden, men værmessig var det, alt i alt, en strålende suksess. (Kan forøvrig nevne at å kle på seg longs inne på de små festivaldoene er litt av en øvelse, særlig når man må unngå å trå på gulvet uten sko!) Som vanlig er Buktapublikummet særdeles hyggelige folk, særlig de man kjenner, men også resten! (Unntatt de som danser sving til War on Drugs og Cardigans innafor 16.meteren! De burde bortvises fra byen for alltid!) De beste musikalske festivalopplevelsene har en tendens til å være de der man står forholdsvis nært scenen. Det orker ikke en middelaldrende dame som meg to hele kvelder på rad, så noen ganger nøyde jeg meg med å stå/sitte i ytterkantene. Da får man nødvendigvis ikke med seg den hele og fulle opplevelsen. Men sånn må det jo være! Derfor er det ikke alle konsertene jeg ...

Har sett utallige Last night of the proms-konserter fra Royal Albert Hall. (Jeg har selvsagt sett dette på TV, og ikke live.) Jeg elsker det pompøse og storslåtte ved konserten og feststemningen i salen. Dette er rockekonserter for de som liker klassisk musikk, tenker jeg. Og oss andre, som liker litt klassisk:) Jeg vet ikke hvor mange ganger Tromsø Proms har vært arrangert, men heretter skal jeg følge bedre med. Dette var mye morsommere enn en standard rockekonsert. (Muligens er det jeg som begynner å bli eldre ...) Foreslår at Buktafestivalen booker litt pomp and circumstance til sommeren! For de som ikke helt vet hva dette med proms (forkortelse for promenade concerts) er for noe, er det kort fortalt en serie konserter med klassisk musikk. Til forskjell fra ordinære klassiske konserter er snippen betraktelig løsere her og både dirigent, orkester og publikum bidrar til høy partyfaktor. Det er også vanlig at mesteparten av publikum står. Akkurat dette kunne jeg klart meg foruten....

La meg først avklare en del forutsetninger for dette lille innlegget: 1) Jeg er ikke blodfan av Kaizers Orchestra 2) Jeg har bare sett dem live en gang før, i Tromsdalen under Mandelakonserten i 2005. (Og grunnen til at jeg ikke har sett dem flere ganger er som regel at jeg har blitt møtt med beskjeden 'dessverre utsolgt' i billettluka.) 3) Jeg lar meg lett både imponere og sjarmere, men dette skjer sjeldnere og sjeldnere på rockekonserter. (Jada, det er nok jeg som blir eldre ...) I går falt jeg imidlertid pladask fra første melodi og konserten med Kaizers Orchestra på Kulturhuset kjedet meg ikke et sekund. Jeg stilte ikke egentlig med så fryktelig høye forventninger, ettersom jeg ikke har fulgt bandet så veldig nøye de siste årene. Plateutgivelser har kommet og gått, uten at jeg har festet meg ved dem. De siste dagene har jeg imidlertid hatt Kaizers på high rotation og spilt meg gjennom det meste opptil flere ganger. Merket meg spesielt flere av sangene på den fengende sistep...