Som forventet ble Tromsø Internasjonale Filmfestival en digital hendelse i år. Trist, men nødvendig. Halve poenget med TIFF er jo det sosiale! Det yrende livet i byen og pausene på kafe mellom filmene, der man utveksler erfaringer, opplevelser, eller bare helt enkelt er sammen. I stedet ble det TIFF digital, med visning hjemme i stua. Det ble selvsagt ikke helt det samme, men vissheten om at mange av de man vanligvis ville delt en flaske vin med under TIFF også satt hjemme og så på film skapte jo et slags felleskap.
Til tross for hjemmekino klarte jeg å styre meg og ikke bestille flere billetter enn det jeg klarte å se. Tilsammen 7 stykker i år. En til hver dag er akkurat passe. Og det beste med digital TIFF er jo at man kan se filmene når det passer, og ikke trenger å unngå filmer som er satt opp på dagtid. Det ble dermed plass til følgende filmer:
Cat in the wall (2019): Ikke en kattefilm, om noen trodde det, snarere et slags kort glimt inn i tilværelsen i en sliten boligblokk i London, sett fra ståstedet til en velintegrert innvandrer fra Bulgaria og hennes litt mindre integrerte bror. Ikke helt den lykkelige slutten jeg skulle ønsket meg, men antakelig nokså realistisk.
Dinner in America (2020): Amerikansk film om amerikanske 'utenfor-tenåringer'. Preget av litt dårlig lyd, og uten teksting ble det vanskelig å få med seg all dialogen. Typisk TIFF, forsåvidt. Men ikke min type film.
Rocks (2019): Britisk tenåringsfilm, om en venneflokk som vokser opp i en mindre sjarmerende del av London. Befriende fri for de vanlige tragiske elementene (vold, rus), men ikke noen Disney-film akkurat.
Half Elf (2020): Liker islandske filmer, og denne skuffet ikke. Hjertevarmt portrett av 100 år gamle Trausti.
Herself (2020): Irsk film om en kvinne som blir mishandlet av sin mann og må starte et nytt liv sammen med sine to små barn. Hovedfokuset er heldigvis ikke på mishandlingen, men noen veldig lystig historie er det ikke, til tross for et varmt portrett av hjelpsomhet og vennskap.
The night of the beast (2020): To tenåringer i Bogota og deres håp om å få se sine store idoler, Iron Maiden. Det går selvsagt ikke helt etter planen. Film med gode intensjoner kanskje, men når ikke opp og blir noe kjedelig.
Alt i alt en middels bra festival for min del. Kanskje ikke helt heldig med utvalget ettersom ingen ga meg de helt store filmopplevelsene.
Teknisk sett fungerte alt brillefint, og det var helt greit å se filmene hjemme i stua til et tidspunkt som passet meg. Men du verden som jeg savnet alt det andre - folkelivet, den elektriske stemninga i byen, pausene på kafe, samtalene om film og absolutt alt annet mellom himmel og jord sammen med gode venner over en kopp te eller et glass vin. Krysser fingrene for TIFF 2022!
No comments:
Post a Comment