Musikkåret 2020

 Ikke skjønner jeg hva som skjer, men nå er det altså flere år siden jeg ble skikkelig hekta på et album. (2016: Trentemøllers Fixion). Jeg mistenker at jeg er blitt immun mot god popmusikk slik at den ikke trenger helt gjennom mitt kritiske forsvarsverk. Eller så er jeg bare rett og slett blitt gammel og trøtt ... For det kan vel ikke være slik at 2020 var et fullstendig middelmådig musikkår? Jo, jeg tror vi sier det slik. 

Jeg merker meg likevel at jeg blir mindre og mindre rock 'n'n roll! (Ikke at noen ville beskyldt meg for å være akkurat det for 30 år siden heller, men dog!) Jeg ender opp med mye streit popmusikk, med tung overvekt av kvinnelige vokalister. Og jeg ender opp med gamle kjente og forholdsvis få nye band/artister på lista mi. Både Grimes, 5 Billion in Diamonds, Lost Horizons, Holy Motors og Emilie Nicolas har tidligere listeplasseringer hos meg. Det stemmer nok det som pyskologien påstår: Vi liker og trekkes mot det kjente.

I 2020 klarte jeg å skrape sammen akkurat 10 artister som klarte å få terningkast mellom 4 og 5. Og en hel haug som klamret seg til midten, mellom 3 og 4. Jeg har valgt å holde sistnevnte gruppe utenfor, men har plukket noen av dem i en egen spilleliste. 

Her er musikkåret 2020 oppsummert:

• Grimes: Miss Anthroposcene. Tvilsom ektemann og rare babynavn til tross. Dama glimter til innimellom, særlig med låten "Violence" som rett og slett berger hele plata. 
• Alexandra Savior: The Archer. For de som liker Lana del Rey.
• Bambara: Stray. Nytt bekjentskap og veldig kul plate å vaske hus til. Gotisk western?
• 5 Billion in Diamonds: Divine Accidents. Ujevn plate, men sangen "I colour you in" er så perfekt mariann-musikk, at den kom med uten problemer.
• Doves: The Universal Want. Solid plate. Ikke akkurat nyskapende, men Doves slik vi liker dem.
• The Innocence Mission: See You Tomorrow. Må innrømme at jeg ikke har hørt et kvekk fra The Innocence Mission på ca. 30 år, til tross for at det har dryppet plater fra dem jevnt og trutt. Her ble jeg grepet av akutt nostalgi:)
• Holy Motors: Horse. Mitt favorittband fra Estland! Vakkert og mykt og stemningsfullt og litt dystert. Akkurat slik vi liker det!
• Emilie Nicolas: Let Her Breathe. Eneste norske innslag i år. Nicolas holder stand på sin tredje plate og viser fram klare kvaliteter i både stemme og komposisjon.
• Lost Horizons: In Quiet Moments. Også dette en noe ujevn plate, men som gammel Cocteau Twins-fan var det vanskelig å overse den. (Lost Horizons består inneholder blant annet Simon Raymonde.)
• Ultraista: Sister. Også dette et helt nytt band for meg. Selv om de høres litt kjent ut. Ikke alt er like bra, men antydning til kul pop innimellom. 

 Spillelista ligger selvsagt på Spotify!

 Av de som samlet seg på terningkast mellom 3 og 4 kan jeg nevne i fleng: Alice Jemima, Aoife Nessa Frances, Ben Watt, Caribou, Caroline Rose, Georgia, I Break Horses, Isobel Campbell, Jonathan Bree, Mark Lanegan, Nadia Reid, Nadine Shah, Peggy Sue, This is the Kit, Agnes Obel, Algiers, Annie, Baxter Dury, The Big Moon, Douglas Dare,  Half Waif, James Hunter Six, JFDR, Katy J. Pearson, Landshapes, Lanterns on the Lake, Laura Marling, Pins, Samantha Crain, Susanna, Tennis, Tom and his Computer, Torres,