OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være.
I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt ut til havlveis i filmen. Etter det rant tårene jevnt og trutt til filmen sluttet. Men det er ikke en tragisk film, så ikke vær redd! Ta med lommetørkle og kjøp billett. Filmen anbefales. Noe sier meg at kanskje damer vil like denne bedre enn menn. Men det er mulig jeg tar feil.
PS: Strangely enough, har jeg nettopp lest ferdig romanen Five boys av Mick Jackson, som også handlet mye om bier. Uten sammenlikning for øvrig.
No comments:
Post a Comment