Books 2013: Min kamp

Folk jeg stoler på (litterært sett) påstår at Knausgård skriver knakende godt. Jeg bestemte meg derfor tidlig til å lese salgssukessen Min kamp. Kom bare litt seint i gang. Som vanlig! 3600 sider tror jeg det et tilsammen. Et formidabelt verk i 6 bind. Om og med Karl Ove Knausgård og nærmeste familie og omgangskrets. Og ryktene stemte. Han skriver svært godt, selv om jeg irriterer meg over hans noe arkaiske språk. "... bølger, nesten fuktige i sin av kveldsunkletes frambrakte fargeintensitet ..." (bind 3), "... den tørre, av gatelykter opplyste asfalten ..." (bind 5), "... i dagene av skjebne tunge." (bind 6). Slik skriver han hele tiden. Men til tross for alle slike kronglete formuleringen skriver han forbausende lett. Du leser om hverdagsliv og annet liv og kjeder deg ikke. Hans store appell er nok at leseren vil kjenne seg igjen i mye av det han skriver. Kanskje særlig vi som tilhører Knausgårds generasjon. Hans tema er mennesket, og til tross for at han til tider skriver svært personlig, gjelder det likevel oss alle. Ofte.

Jeg strever dessuten litt med fiksjonaliteten i det hele. Til stadighet tar jeg meg i å tenke at det er sant alt han skriver. At det er en normal selvbiografi. Men det er det jo ikke. Det er en roman som handler om Karl Ove Knausgård, den fiktive karakteren, basert på den virkelige. Det er en redigert og nøye planlagt versjon av Knausgård som blir framstilt, der noe er lagt til og mye utelatt. Det er "sant gjennom romanens bilde" som han selv skriver i bind 6.

Og mens vi er inne på bind 6: Hva ER det han vil med dette? Her er en eviglang diktanalyse som ikke engang er interessant for en tidligere litteraturvitenskapstudent. Og her er hundrevis av sider om Hitler, som er noe vanskelig å få til å passe inn med resten av prosjektet hans. Jeg ser et tema av død. Og jeg ser hvordan han kanskje trekker paralleller mellom sin egen oppvekst og forholdet til faren og det tilsvarende i Hitlers liv. Men jeg ser ikke hvorfor han absolutt måtte ta det med i romanen sin. Så vidt jeg kan se (uten å være historiker eller Hitler-ekspert) er det heller ingenting nytt han kommer med. Det kan virke som et desperat forsøk på å komme seg vekk fra fiksjonen og over i det virkelige
liv. Eller omvendt - at hans virkelige liv på den tiden gjorde at han følte behov for  konsentrere seg om andre sitt liv i stedet. Det ble for mye for meg, og jeg måtte ærlig talt streve meg gjennom disse delene. Mest fordi det virket uinteressant i forhold til resten av romanen.

Men jeg er altså imponert over alt det andre. Hans direktehet og "ærlighet" i sine refleksjoner over livet som ung og som småbarnsfar er svært gripende. Og jeg kjenner meg igjen i mye. Og siste del av bind 6 der konas sykdom står sentralt er også rørende, men på en usentimental måte. Sentimental er definitivt noe han ikke er. Forøvrig var det godt å lese noe på norsk igjen. Synd det skal være så vanskelig å få norske e-bøker til Kindlen min. Skjønner ikke hvorfor! Derfor er blir det engelsk en stund framover igjen.