Dette er min type litteratur. Om enn litt i tristeste laget. Dette handler om død og sorg og hevn og menneskets indre krefter - og mangel på krefter. Den havner likevel aldri i nærheten av Ørstavik-kjøret og kan derfor fullt ut leses uten en følelse av at verden går under. Hele utgangspunktet med romanen er et barns død. Og ettersom dette skjer helt tidlig i romanen, kan man puste normalt de resterende sidene.
Handlingen dreier seg for det meste om foreldrenes sorg, og selv om dette høres fryktelig ut, blir det ikke oversentimentalt. Det pleier det heller ikke å bli i de av Bjørnstads romaner jeg har lest så langt. Men du skal ha et hjerte av stein om du ikke føler noe som helst når du leser. Selv synes jeg det aller verste var beskrivelsen av barnets liv og hvordan hun ble mobbet på skolen. Men som sagt, dette er en roman der ordene er viktigst av alt. Og Bjørnstad velger alltid de riktige ordene. Det blir aldri klamt og påtatt. Det er en avstand i språket hans som jeg liker svært godt, samtidig som vi kommer tett inn på hovedpersonen. Dessuten var det sannelig godt å lese en norsk roman. Siden jeg leser nesten alt på min kjære Kindle, blir det engelskpråklig, ettersom det er så vanvittig enkelt å kjøpe. Men en vakker dag skal jeg lære meg å få norske bøker over på Kindlen. Det skal visstnok gå helt fint med Aschehoug-bøker.
En av mine favoritter i år. Men jeg skal innrømme at jeg passet godt på ungene på sommerens flyturer .....
Bjørnstad, Ketil (2012): Verden ende. Oslo: Aschehoug.
No comments:
Post a Comment