Lørdagens eneste film for meg var indiske Filmistaan. En alvorlig film med mye humor, med grensekonflikten mellom Pakistan og India som tema, akkompagnert av et skrått blikk mot Bollywood og filmens gleder. Hovedrolleinnhaveren blir ved en feiltakelse tatt som gissel og fraktet over grensa til Pakistan. Han blir holdt fanget i en liten landsby, der han, med god hjelp av sin filmentusiasme, gjør inntrykk på både voksne og barn og til og med en av fangevokterne. Dette var en strålende film, selv om jeg kunne ønsket meg en annen slutt. Og jeg gikk ut fra filmen, skremt over min egen uvitenhet når det gjelder dette grensområdet. @@@@@@
Siste dag bød på to gode filmopplevelser. Den første var 7 Boxes fra Paraguay. En sjarmerende action-film med mange forviklinger, til tider med absurde innslag, blant annet et partert lik. Fattigdom og desperasjon, men også vennskap og drømmer. På mange måter en noe uvanlig festivalfilm, ettersom den godt kan ses som ren underholdningsmoroactionfilm. Normalt ikke helt i min gate, men likevel en av mine favoritter. @@@@@@
Det ble den kanadiske dokumentarfilmen Stories We Tell som avsluttet årets festival for min del. Vi møter filmskaperen Sarah Polley som samler hele familien til samtaler om moren, som døde av kreft da hun var yngre. Det kommer blant annet fram at ham hun hele livet har kalt far, ikke er hennes biologiske far. Hennes virkelige far har visst om henne hele livet, men ikke "blandet seg inn" før Sara oppsøker ham som 18-åring. Her er i grunnen like mye drama som i en spillefilm. Blandingen av virkelige filmopptak og bruk av skuespillere er forøvrig et interessant aspekt ved dokumentarfilmer, ettersom det fører til en viss utvisking av skillet mellom fiksjon og virkelighet. Terningen lander et sted mellom 4 og 5. Berørte meg ikke nok til å få en ren femmer. @@@@@@
No comments:
Post a Comment