Noe har skjedd de siste årene. I større grad enn noensinne er det enkeltmelodier og ikke hele album (heter det fortsatt det?) som preger min musikkhverdag. Det er ikke lenger slik at jeg kjøper en CD og hører intenst på den en gitt periode. Faktisk er 2010 det første året der jeg overhodet ikke har kjøpt musikk i 'fysisk' format, kun digitalt. Hvilket fungerer utmerket for meg. Jeg laster musikken over på telefonen slik at jeg har noe å høre på når jeg går på jobb. Uten musikk på øret spørs det om jeg ville kommet meg avgårde hver morgen ...
Anyway - 2010 har vært preget av spesielt 4 enkeltlåter som jeg fikk fullstendig på hjernen i ukesvis. (Selvsagt har jeg kjøpt hele albumene etter en stund.) Det gjør det vanskelig å rangere min Topp 10. Men rangering må til, så jeg kaster meg ut i det.
10. Best Coast(USA): Crazy for you
Med en slager som "Boyfriend" kan man ikke motstå dette bandet. California-pop uten å bli helt Beach Boys! Søt og skranglete musikk, hverken mer eller mindre. Og man rekker ikke å gå lei: Den lengste sangen er på hele 3.02 minutt! Og katt på coveret! Men man tåler ikke for store doser! Og jeg lurer egentlig på om jeg ikke liker Beach House sin Teen Dream bedre.
Anbefalte spor:
Boyfriend
Crazy for you
Summer mood
9. Broken Bells (USA): Broken Bells
Lenge var jeg overbevist om at det kun var den geniale "The high road" som var verdt en investering, men etter noen runder oppdaget jeg flere gode melodier. Variert, men likevel gjenkjennelig stil. Og slikt liker jeg.
Anbefalte spor:
The High Road
Vaporize
Mongrel heart
8. Holly Miranda (USA): The Magican's Private Library
Denne er kun med fordi den har Library i tittelen! Neida, bare tuller. Søt, drømmende og rar pop fra en amerikansk singer-songwriter-dame jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om før. Den havner såpass langt ned på lista fordi jeg først kjøpte albumet i desember og ikke har rukket å høre tilstrekeklig på det.
Anbefalte spor:
Forest green oh forest green (Hvem kan motstå slik en poetisk sangtittel?)
Waves
Everytime I go to sleep
7. Goldfrapp(UK): Head First
Endelig litt engelsk musikk, tenker kanskje de som kjenner anglofile meg! Goldfrapp er et av mine yndlingsband, og kan ikke unngås, selv om Head First er litt for monoton for meg, og litt for langt unna genistrekene Felt Mountain(2000) og Seventh Tree(2008). Men jeg er fan. Og plata er utmerket til så mangt - blant annet husvask :-)
Anbefalte spor:
Believer
Dreaming
Hunt
6. Crystal Castles(CAN): Crystal Castles (II)
Her kommer den første sangen som virkelig traff meg rett i sjela. Blant mer eller mindre sær støy-elektronika finner man "Celestica" som jeg omtrent hadde på repeat i flere uker våren/forsommeren 2010. Ikke at jeg liker hele plata like godt. Mye blir rett og slett for sært. Men jeg merker at jeg av og til setter pris på noen av de litt rarere sangene også, særlig etter en overdose søt pop :) I ettertid har de også utgitt singelen "Not in Love" sammen med Robert Smith. Absolutt verdt å høre på.
Anbefalte spor:
Celestica
Baptism
Suffocation
5. Ellie Goulding(UK): Lights
Kommersielt som bare det! Er klar over at jeg nå beveger meg ut i farlig farvann. Mulig jeg mister all kredibilitet etter dette. Men jeg liker denne uendelig mye bedre enn annen listepop man kan sammenligne frøken Goulding med. Det er håp for den kommende generasjon engelske syngedamer, om flere klarer å snekre sammen pop som Ellie Goulding.
Anbefalte spor:
Starry eyed
Under the sheets
Salt skin
4. The National (USA): High Violet
Matt Berninger i amerikanske The National har denne listas flotteste stemme. Derfor en soleklar høy plassering. "Conversation 16" er den andre av mine 4 favorittsanger i 2010. En perfekt sang. Hele albumet preges av en mørk og dyster stemning som går rett inn i mitt melankolske musikkhjerte. Blir myk som softis og glad som sjokolade når jeg hører sangen! (Takk til Trond som tipset meg om bandet!)
Anbefalte spor:
Conversation 16
Bloodbuzz Ohio
Anyone's ghost
3. Massive Attack (UK): Heligoland
Velkommen til atmosfæriske stemninger med mørke undertoner. Kan ikke egentlig påberope meg å være god gammel Massive Attack-fan (det overlater jeg til min mann!), men innbiller meg at jeg liker Heligoland bedre enn mye av det de har gjort tidligere. Platas store spor i mine ører er "Girl I love you", som er den tredje av de 4 sangene som definerer 2010 for meg. Den egner seg meget godt til å spilles på høyt volum. Hele plata er herlig og fandenivoldsk og mystisk og listende tungt på tå.
Anbefalte spor: (meget vanskelig å bare velge 3)
Girl I love you
Paradise circus
Atlas air
2. Marina & The Diamonds (UK): The Family Jewels
Hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke likte denne dama, men musikken fester seg enten jeg vil det eller ikke, og hun seiler dermed opp på en andreplass. Hun har en stemme jeg vil karakterisere som hard og stygg, men den funker likevel meget godt sammen med fengende popmusikk som aldri kommer i nærheten av å bli kjedelig eller sukkersøt.
Anbefalte spor:
I am not a robot
Hollywood
Mowgli's road
1. School of Seven Bells (USA): Disconnect from Desire
Dette blir kanskje en smule urettferdig overfor de andre på lista, ettersom jeg mistenker at hoveårsaken til at dette ble førsteplassen er at den kom sent på høsten og er fersk i hodet mitt. Pluss - perlen på plata er "ILU" som åpenbarte seg som den perfekte mariannsang i 2010, og som var den fjerde sangen jeg fikk fallt fullstendig for dette året (selv om en kollega påstår den er til å sovne av). Blir salig og glad når jeg hører den. Hver gang! I følge Wikipedia tilhører de sjangeren 'dream pop', og det slår meg at det er en sjanger jeg liker godt :-)
Anbefalte spor:
ILU
Bye bye bye
Babelonia
Dett var dett! For første gang i historien har jeg levert en liste med bare 4 britiske artister/band. Hvordan skal dette gå? Er det meg eller den britiske popverden som er i endring. Eller er det USA om endelig er begynt å lage god britpop (i min betynings av ordet!)?
Her er lista på Spotify!
Jeg har sikkert glemt en hel del viktig. Og om noen uker vil jeg sikkert bytte litt om på plasseringen blant de ti utkårede. Men akkurat nuh er det slik lista mi er. I tillegg nevner jeg i fleng - i uprioritert rekkefølge: Serena Maneesh, Beach House, Yeasayer, Hot Chip, Darwin Deez (for låten "Constellations"), Danger Mouse & Sparklehorse (for låten "Little girl"), The Black Keys (for låten "Tighten up"), Everything Everything (for låten "My kz, ur bf"), Caribou (for låten "Odessa"), Summer Camp (for låten "Ghost train"), Hurts (for låten "Wonderful life"). Og så videre. (Reservelista på Spotify.)
To musikkfestivaler fikk jeg dessuten med meg i år - begge tidligere omtalt her på bloggen: Bukta og Døgnvill, hvorav den første vinner stort på atmosfære og stemning, men som hadde et katastrofalt dårlig og kjedelig musikalsk program, mens det var omvendt med Døgnvill.
Ha et godt musikkår i 2011 også!
Friday, 31 December 2010
Monday, 13 December 2010
On my mind 2010
Saturday, 4 December 2010
Tilhørighet
For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang.
Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte lynne som passer meg. (At jeg samtidig trives sammen med bergensere er kanskje litt rart, men slik er det!) Jeg føler en tilhørighet jeg aldri følte i hjembygda mi, eller bygdene/tettstedene i nærheten (Rossfjordstraumen og Finnsnes).
Både når det gjelder York og Bergen stemte alt fra første minutt. Det var forelskelse ved første blikk. For Tromsø var det litt annerledes. Her hadde jeg vært en rekke ganger, før jeg flyttet hit. Planen var å bli et halvt år, og så fortest mulig komme meg sørover (Trondheim var planen!). Men merkelig nok, allerede første kveld alene på hybelen i Langsundveien begynte jeg å trives. Og da jeg etter noen uker rotet meg borti noen fantastisk hyggelige mennesker i byens nærradiomiljø var jeg hekta. Patriot ever since!
Det er rart hvordan noen byer bare stemmer. Det er som med mennesker. Noen ganger er kjemien riktig. Det kan nok stemme at byer har sjel. Noen i alle fall.
Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte lynne som passer meg. (At jeg samtidig trives sammen med bergensere er kanskje litt rart, men slik er det!) Jeg føler en tilhørighet jeg aldri følte i hjembygda mi, eller bygdene/tettstedene i nærheten (Rossfjordstraumen og Finnsnes).
Både når det gjelder York og Bergen stemte alt fra første minutt. Det var forelskelse ved første blikk. For Tromsø var det litt annerledes. Her hadde jeg vært en rekke ganger, før jeg flyttet hit. Planen var å bli et halvt år, og så fortest mulig komme meg sørover (Trondheim var planen!). Men merkelig nok, allerede første kveld alene på hybelen i Langsundveien begynte jeg å trives. Og da jeg etter noen uker rotet meg borti noen fantastisk hyggelige mennesker i byens nærradiomiljø var jeg hekta. Patriot ever since!
Det er rart hvordan noen byer bare stemmer. Det er som med mennesker. Noen ganger er kjemien riktig. Det kan nok stemme at byer har sjel. Noen i alle fall.
Sunday, 14 November 2010
Jeg løfter mitt glass for UNN!
Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen.
Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått. Og kan snakke i telefonen med min bestemor. Det er et under, sier sykepleierne. Vi er nærmest målløse og bøyer oss i støvet for hans viljestyrke og humør.
Jeg har besøkt ham hver dag. Jeg har møtt en rekke sykepleiere og andre av UNNs personale. De gjør en fantastisk jobb. Det klages så voldsomt over helsevesenet i Norge. Enten må UNN skille seg kraftig ut fra resten av landet. Eller så klager vi litt for mye her i lille, rike Norge. Eller kanskje jeg bare har vært heldig de gangene jeg har hatt noe med UNN å gjøre. Det siste der tror jeg egentlig ikke noe på. Med unntak av en håndfull likegyldige og arrogante leger, har de aller, aller fleste sykehusansatte jeg har hatt noe med å gjøre gjort en strålende jobb. Og da mener jeg ikke bare at de kan faget sitt, men at de mestrer pasientkontakten på en flott måte. Selv som fødselsdeprimert førstegansfødende hadde jeg ingenting å utsette på jordmøderene og sykepleierne jeg traff på. Og før du rekker å protestere - JA - jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at noen fortsatt ikke får den behandlingen de skal. Jeg vet at noen kamper ennå gjenstår. Men er det representativt? Burde vi ikke glede oss over at svært mange får god behandling, i stedet for å kritisere?
Jeg vet de har det travelt alle sammen, men når jeg ser den omtanken helsepersonalet gir bestefaren min blir jeg rett og slett rørt. De snakker ikke bare til ham, men med ham. Fysioterapeuten brukte for eksempel bilder som min bestefar kunne kjenne seg igjen i, da hun skulle forklare øvelsene han måtte gjøre."Lat som du sager ved". "Se for deg en furu som svaier i vinden". De er blide og imøtekommende, både overfor ham og oss pårørende. Til og med legen jeg snakket med tidlig i uka var hyggelig og vennlig. Min bestefar trives. Det ser vi på ham. Selv om han gjerne vil hjem til 'ho mor'. Det eneste han har klaget over er standarden på potetene han får til middag!
Jeg krysser fingrene for at den gode utviklinga fortsetter. Min bestefar kaller slaget et nederlag, og synes det er forferdelig å ikke kunne snakke skikkelig. Men vi vet alle at det kunne ha vært langt verre. Snart skal jeg samle troppene, ta med sjokoladekake og vannbakkels, og dra opp på UNN for å besøke ham. I mitt hjerte skulle jeg gjerne hatt med kake til alle ansatte der oppe også. For det fortjener de virkelig.
Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått. Og kan snakke i telefonen med min bestemor. Det er et under, sier sykepleierne. Vi er nærmest målløse og bøyer oss i støvet for hans viljestyrke og humør.
Jeg har besøkt ham hver dag. Jeg har møtt en rekke sykepleiere og andre av UNNs personale. De gjør en fantastisk jobb. Det klages så voldsomt over helsevesenet i Norge. Enten må UNN skille seg kraftig ut fra resten av landet. Eller så klager vi litt for mye her i lille, rike Norge. Eller kanskje jeg bare har vært heldig de gangene jeg har hatt noe med UNN å gjøre. Det siste der tror jeg egentlig ikke noe på. Med unntak av en håndfull likegyldige og arrogante leger, har de aller, aller fleste sykehusansatte jeg har hatt noe med å gjøre gjort en strålende jobb. Og da mener jeg ikke bare at de kan faget sitt, men at de mestrer pasientkontakten på en flott måte. Selv som fødselsdeprimert førstegansfødende hadde jeg ingenting å utsette på jordmøderene og sykepleierne jeg traff på. Og før du rekker å protestere - JA - jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at noen fortsatt ikke får den behandlingen de skal. Jeg vet at noen kamper ennå gjenstår. Men er det representativt? Burde vi ikke glede oss over at svært mange får god behandling, i stedet for å kritisere?
Jeg vet de har det travelt alle sammen, men når jeg ser den omtanken helsepersonalet gir bestefaren min blir jeg rett og slett rørt. De snakker ikke bare til ham, men med ham. Fysioterapeuten brukte for eksempel bilder som min bestefar kunne kjenne seg igjen i, da hun skulle forklare øvelsene han måtte gjøre."Lat som du sager ved". "Se for deg en furu som svaier i vinden". De er blide og imøtekommende, både overfor ham og oss pårørende. Til og med legen jeg snakket med tidlig i uka var hyggelig og vennlig. Min bestefar trives. Det ser vi på ham. Selv om han gjerne vil hjem til 'ho mor'. Det eneste han har klaget over er standarden på potetene han får til middag!
Jeg krysser fingrene for at den gode utviklinga fortsetter. Min bestefar kaller slaget et nederlag, og synes det er forferdelig å ikke kunne snakke skikkelig. Men vi vet alle at det kunne ha vært langt verre. Snart skal jeg samle troppene, ta med sjokoladekake og vannbakkels, og dra opp på UNN for å besøke ham. I mitt hjerte skulle jeg gjerne hatt med kake til alle ansatte der oppe også. For det fortjener de virkelig.
Friday, 5 November 2010
Guy Fawkes
I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er!
Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan.
Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bart og et bustete skjegg. (Fritt oversatt fra Britannia av undertegnede..). Med andre ord litt av en kjekkas. Hvor og når var det så det gikk galt? Havnet han i dårlig selskap mon tro? Eller var han en lidenskapelig mann som trodde så sterkt på sin sak at han var villig til å ta i bruk ytterliggående metoder?
I 1605 ble han en av lederne for det som på norsk kalles Kruttsammensvergelsen (The Gunpowder Conspiracy). Planen var å sprenge det britiske parlamentet i lufta 5. november 1605. Verken mer eller mindre! Heldigvis/dessverre(?) ble attentatplanene avslørt dagen før og Fawkes & co. ble arrestert sporenstreks. Dette var en tid da religion var et heftig stridsspørsmål i England og selv om kong Jakob I visstnok prøvde å roe ned forholdene mellom katolikkene og protestantene, var ikke dette nok for katolikken Fawkes og hans venner. Bort med protestantene! Send dem til Skottland! Eller noe sånt!
Hvordan gikk det så med mannen? I et brev kongen skal ha skrevet står det: "The gentler tortours are to be first used unto him, et sic per gradus ad mia tenditur [and so by degrees proceeding to the worst], and so God speed your goode worke". Fawkes ble altså torturert til han tilsto og deretter henrettet ved henging, trekking og kvartering. (”hanged, drawn and quartered”) For sikkerhets skyld. Men glemt ble han ikke. Hvert år feires Guy Fawkes Night i England. Feiringen varierer litt fra sted til sted, men de aller fleste inkluderer bål der de brenner en Guy Fawkes-dukke. (Unntatt de som tilhører hans gamle skole i York, St. Peter’s School, som nekter å brenne en av sine tidligere elever!) Så nå vet vi det!
(Tidligere publisert i UBs internavis!)
Monday, 1 November 2010
Venner for livet
Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes.
Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så godt i lag vi to. Kanskje er det nettopp fordi vi bare treffes et par ganger i året. Det er imidlertid ikke alle som skjønner forholdet vårt. Noen liker ham ikke i det hele tatt. Andre blir irritert når de ser ham, og mener han burde holde seg der han hører hjemme. Selv blir jeg bare glad. Hjertet slår noen ekstra slag og jeg blir minnet om at livet består av så mange små og store gleder.
Vi pleier å møtes hvert år på denne tida. Så avtar det gradvis fram mot nyttår, før vi treffes igjen rundt påsketider. Men det er nå på seinhøsten at gleden er aller størst. Han fyller meg med lykke, sjelefred og energi – og viktige kalorier før det glade førjulsstresset tar overhånd. Han er et lyspunkt i hverdagen nå før mørketida slår inn. Han er slank og elegant og dekket av sjokolade. Jeg kaller ham bare for Nidar, selv om hans egentlige navn for tida er Julemarsipan. Han satt her ved siden av meg mens jeg skrev dette. Nå er han ikke her lenger.
Sunday, 31 October 2010
Tiden går og jeg springer
Hvorfor skriver du ingenting på bloggen din lenger? Spør folk. (Mest familien min ...) Og jeg spør meg selv: Hvor ble det av mine gode intensjoner om å skrive litt hver uke? I alle fall hver måned? Kan høsten ha vært så usedvanlig travel at jeg ikke engang har hatt tid til å skrive om hvor travelt det er? Det føles sånn. I hele høst har jeg tenkt at bare Prosjekt 1 er over, skal jeg sette av tid til å skrive om uviktige ting her på bloggen. Men så kom Prosjekt 2. Og deretter Prosjekt 3. Og plutselig er det snart jul. Men nå er jeg her. Og skriver om musikk og bøker. Jeg er litt kjedelig sånn.
Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback. For andre gang i dag. Og ja, når jeg sier snurrer og plate mener jeg virkelig det. Jeg har børstet støv av en av mine gamle vinylplater. Akkurat denne var en en stor favoritt for 20 år siden. Et glitrende år i mitt liv, og denne musikken var ett av mange soundtrack til de glade dager i 1990. Hør bare på den ytterst triste, melankolske og nydelige "One of the broken". Jeg blir helt gele inni meg av gledelig nostalgi når jeg hører den.
Foran meg har jeg dessuten en svær bok som jeg nyter hver side av - det er bind 3 av Olav H. Hauges dagbøker. Men det skal jeg skrive mer om når jeg har lest den ferdig. På kort tid har jeg lest en hel rekke gode bøker den siste måneden. Jeg har for eksempel kommet meg gjennom John Irvings siste roman Last night in Twisted River. Jeg er stor fan av Irving, men jeg må innrømme at det tok en tid før jeg kom inn i handlinga på denne. Han burde kanskje kuttet ut rundt 100 sider med tømmerfløtingsprat. Ikke en av hans beste, men deilig lesestoff. I tillegg har jeg debutert med Paul Auster. Det er selvsagt ikke noe jeg burde si høyt, for Auster er jo en forfatter jeg burde ha god kjennskap til. Men av en eller annen grunn har han ikke havnet i mine hender før nå. Kona har jeg imidlertid lest et par romaner av. Min første Auster ble Invisible fra 2009. Han minner litt om John Irving synes jeg faktisk. Og jeg liker det jeg leser. Har ennå 10 % av boka igjen, så min endelige dom er avhengig av hvordan boka ender. Ettersom jeg leser på en Kindle er det litt upraktisk å bla fram til slutten for å se hvordan det går. Kanskje like greit. I tillegg har jeg for kort tid siden avsluttet en Ingstad-biografi. Og nei, jeg er ikke det minste interessert i Ingstad og menn av hans type - hadde knapt hørt om fyren før, men boka er skrevet av en kollega, og da leser man jo. Mystisk nok leste jeg hele boka uten å kjede meg det minste. (Mitt største problem med de første 100 sidene var at høyrehånda hele tiden strakte seg etter rødpenna, men det sier kanskje mer om meg enn om boka.)
Og plutselig var side B ferdig og jeg lurer på om jeg skal snu plata en gang til. Eller kanskje finne en annen glemt godbit. Og i det jeg reiste meg for å ta telefonen veltet tekoppen. Og snart må jeg finne fram halloween-skåla. Det skjer sannelig mye på en rolig søndag også :-)
Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback. For andre gang i dag. Og ja, når jeg sier snurrer og plate mener jeg virkelig det. Jeg har børstet støv av en av mine gamle vinylplater. Akkurat denne var en en stor favoritt for 20 år siden. Et glitrende år i mitt liv, og denne musikken var ett av mange soundtrack til de glade dager i 1990. Hør bare på den ytterst triste, melankolske og nydelige "One of the broken". Jeg blir helt gele inni meg av gledelig nostalgi når jeg hører den.
Foran meg har jeg dessuten en svær bok som jeg nyter hver side av - det er bind 3 av Olav H. Hauges dagbøker. Men det skal jeg skrive mer om når jeg har lest den ferdig. På kort tid har jeg lest en hel rekke gode bøker den siste måneden. Jeg har for eksempel kommet meg gjennom John Irvings siste roman Last night in Twisted River. Jeg er stor fan av Irving, men jeg må innrømme at det tok en tid før jeg kom inn i handlinga på denne. Han burde kanskje kuttet ut rundt 100 sider med tømmerfløtingsprat. Ikke en av hans beste, men deilig lesestoff. I tillegg har jeg debutert med Paul Auster. Det er selvsagt ikke noe jeg burde si høyt, for Auster er jo en forfatter jeg burde ha god kjennskap til. Men av en eller annen grunn har han ikke havnet i mine hender før nå. Kona har jeg imidlertid lest et par romaner av. Min første Auster ble Invisible fra 2009. Han minner litt om John Irving synes jeg faktisk. Og jeg liker det jeg leser. Har ennå 10 % av boka igjen, så min endelige dom er avhengig av hvordan boka ender. Ettersom jeg leser på en Kindle er det litt upraktisk å bla fram til slutten for å se hvordan det går. Kanskje like greit. I tillegg har jeg for kort tid siden avsluttet en Ingstad-biografi. Og nei, jeg er ikke det minste interessert i Ingstad og menn av hans type - hadde knapt hørt om fyren før, men boka er skrevet av en kollega, og da leser man jo. Mystisk nok leste jeg hele boka uten å kjede meg det minste. (Mitt største problem med de første 100 sidene var at høyrehånda hele tiden strakte seg etter rødpenna, men det sier kanskje mer om meg enn om boka.)
Og plutselig var side B ferdig og jeg lurer på om jeg skal snu plata en gang til. Eller kanskje finne en annen glemt godbit. Og i det jeg reiste meg for å ta telefonen veltet tekoppen. Og snart må jeg finne fram halloween-skåla. Det skjer sannelig mye på en rolig søndag også :-)
Sunday, 5 September 2010
Døgnvill 2010
A-ha, Band of Horses, Bel Canto i originalbesetning (burde kanskje skrive Bel Kanto!), Prodigy - en festival som lokker med så gode navn kan man ikke utebli fra, om man kaller seg musikkinteressert. (Og bor i Tromsøområdet.) Årests Døgnvill-program er vel bortimot det beste jeg noensinne har opplevd på en festival i Tromsø. Og alle mine favoritter infridde til gangs. Etter at fredagen var over var jeg sikker på at A-ha kom til å bli høydepunktet, men så kom Bel Canto med sitt modige og tilbaketrukne sett og med Anneli Drecker bedre enn noensinne. To helt forskjellige konserter, og begge to av meget høy kvalitet. Har nok et nærmere forhold til Bel Canto enn til A-ha, men stortrivdes på begge konsertene.
Hele festivalen ble avrundet med The Prodigy, et band jeg har fulgt siden Experience kom 1992. (OK - tror ikke jeg oppdaga dem før i 1993 ...). Kan huske at jeg som lærer på Lakesvåg videregående i 1995 prøvde å tvinge elevene mine til å høre på bandet, men de syntes nok bare jeg var rar :-) Anyway - konserten lørdag ble festivalens høyeste og morsomste og hadde desidert mest trøkk! Strålende festivalmusikk, rett og slett. Er imidlertid litt skuffa over at publikum har såpass liten festvalkondis at de ikke holdt ut til bandet var ferdig.
I tillegg fikk jeg med meg et trivelig Band of Horses, som jeg rett og slett synes var bedre live enn på CD - noe jeg faktisk ikke hadde forventet. I tillegg ble både Skambankt, Joddski og Cyaneed hyggelige overraskelser. Cyaneed serverte heftig og begeistret musikk, med nyanser av gammel B-52's og popinspirert punk.
MEN
Ser man bort fra godt musikalsk program (som jo strengt tatt er det viktigste) er det mye som gjenstår før Døgnvill får toppscore hos meg. For eksempel:
1. BLI KVITT UNGENE!
Nei - foreldre vet tydeligvis ikke verken sitt eget eller barnas beste. Ha gjerne et formiddagsprogram for barn, men slipp dem ikke inn på kvelden. Og med barn, mener jeg de aller yngste. Tenåringene må gjerne være der for min del, selv om det var ganske mye ungdomsfyll i år. Men når 5 åringer går forskremt rundt og holder seg for ørene blir jeg skeptisk og får lyst til å tilkalle barnevernet. Og når overstadig berusede foreldre prøver å få 8-åringen sin til å danse til Prodigy blir jeg bare uvel. Det er ikke en menneskerett å gå på konsert. Og får man ikke barenvakt, så får man gå glipp av noen konserter de årene barna er små. For kom ikke her og si at det er ungene som har mast seg med på kosert med band og artister som hadde sin storhetstid lenge før de ble født. Wow nå høres jeg fryktelig moralsk og konservativ ut, men sånn er det bare :-)
2. Køene var altfor lange og merkelig organisert. Eller kanskje ikke organisert i det hele tatt. Fredag var det umulig å skaffe seg mat og drikke rett og slett. Køene var tilsynelatende evige og preget av typisk norsk saueflokk der de sterkeste ble servert først. Køene ved inngangen var også merkelig seine, der det så ut som det gikk mye raskere for de som ikke hadde skaffet seg festivalarmbånd på forhånd. Og "køen" på vei ut etter siste konsert var direkte småskummel. Tusenvis av mennesker tett i tett ned en smal vei med høye gjerder rundt. Det minste tilløp til panikk kunne fort ført til skader på både store og små. (Særlig de små!)
3. Er egentlig Valhall så godt egnet for så store menneskemengder? Føler meg litt som en industrikylling i bur. Ønsker meg et område med plass til frittående kyllinger!
4. Jeg ønsker å kunne kjøpe en kopp te neste gang jeg er på Døgnvill. Please?
Hele festivalen ble avrundet med The Prodigy, et band jeg har fulgt siden Experience kom 1992. (OK - tror ikke jeg oppdaga dem før i 1993 ...). Kan huske at jeg som lærer på Lakesvåg videregående i 1995 prøvde å tvinge elevene mine til å høre på bandet, men de syntes nok bare jeg var rar :-) Anyway - konserten lørdag ble festivalens høyeste og morsomste og hadde desidert mest trøkk! Strålende festivalmusikk, rett og slett. Er imidlertid litt skuffa over at publikum har såpass liten festvalkondis at de ikke holdt ut til bandet var ferdig.
I tillegg fikk jeg med meg et trivelig Band of Horses, som jeg rett og slett synes var bedre live enn på CD - noe jeg faktisk ikke hadde forventet. I tillegg ble både Skambankt, Joddski og Cyaneed hyggelige overraskelser. Cyaneed serverte heftig og begeistret musikk, med nyanser av gammel B-52's og popinspirert punk.
MEN
Ser man bort fra godt musikalsk program (som jo strengt tatt er det viktigste) er det mye som gjenstår før Døgnvill får toppscore hos meg. For eksempel:
1. BLI KVITT UNGENE!
Nei - foreldre vet tydeligvis ikke verken sitt eget eller barnas beste. Ha gjerne et formiddagsprogram for barn, men slipp dem ikke inn på kvelden. Og med barn, mener jeg de aller yngste. Tenåringene må gjerne være der for min del, selv om det var ganske mye ungdomsfyll i år. Men når 5 åringer går forskremt rundt og holder seg for ørene blir jeg skeptisk og får lyst til å tilkalle barnevernet. Og når overstadig berusede foreldre prøver å få 8-åringen sin til å danse til Prodigy blir jeg bare uvel. Det er ikke en menneskerett å gå på konsert. Og får man ikke barenvakt, så får man gå glipp av noen konserter de årene barna er små. For kom ikke her og si at det er ungene som har mast seg med på kosert med band og artister som hadde sin storhetstid lenge før de ble født. Wow nå høres jeg fryktelig moralsk og konservativ ut, men sånn er det bare :-)
2. Køene var altfor lange og merkelig organisert. Eller kanskje ikke organisert i det hele tatt. Fredag var det umulig å skaffe seg mat og drikke rett og slett. Køene var tilsynelatende evige og preget av typisk norsk saueflokk der de sterkeste ble servert først. Køene ved inngangen var også merkelig seine, der det så ut som det gikk mye raskere for de som ikke hadde skaffet seg festivalarmbånd på forhånd. Og "køen" på vei ut etter siste konsert var direkte småskummel. Tusenvis av mennesker tett i tett ned en smal vei med høye gjerder rundt. Det minste tilløp til panikk kunne fort ført til skader på både store og små. (Særlig de små!)
3. Er egentlig Valhall så godt egnet for så store menneskemengder? Føler meg litt som en industrikylling i bur. Ønsker meg et område med plass til frittående kyllinger!
4. Jeg ønsker å kunne kjøpe en kopp te neste gang jeg er på Døgnvill. Please?
Thursday, 15 July 2010
Buktafestivalen 2010
Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til.
Dag 1:
Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-)
Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av å komme seg inn på festivalområdet, samt stå i kø for å få kjøpt bonger og drikkevarer.
Kråkesølv og Navigators var henholdsvis småsjarmerende og interessante, mens Disciplines framsto som mer anonyme og litt for heavy for meg. Da Sonics entret scenen var min første tanke at de gamle faktisk er eldst. Flott konsert, selv om også denne ble litt monoton i lengden. Hayseed Dxies var de eneste jeg ikke fikk med meg. Flyttet meg mot sola, og havnet i prat med med andre konsertgjengere i stedet. Det er slik det er å være på festival. Mew helt til slutt var det eneste bandet jeg hadde et forhold til fra før. Sisteplata deres er imidlertid langt fra så fengende som den forrige, og grenser mot litt sær, så jeg var spent på hvordan bandet ville framstå på scenen. Begge hitene fra forrige plate fikk vi ganske tidlig i settet, og etter det glimtet de riktignok til innimellom, blant annet i ekstranummeret, men synes ikke bandet var egnet til å avslutte konsertkvelden. De ble litt for introverte og burde ha kommet tidligere på kvelden. I tillegg begynte det etterhvert å bli ganske tynt foran scenen ettersom mange tok tidlig kveld denne torsdagen. Eventuelt dro inn til byen på jakt etter bedre underholdning? Arrangørene burde egentlig ha latt Sonics avslutte, spør du meg. Tror det hadde vært mer passende.
Dag 2:
Noen betraktninger om Buktamat:
Ja - de har te!
Ja - de har gode og tilsynelatende sunne retter å velge mellom.
Ja - bacalaoen var nokså god, men litt for salt og med litt for lite oliven. MEN - porsjonene var ALTFOR små! Ren skjær svindel. Skulle noen bli mett av dette? Ikke jeg! Kunne til nød gå som forrett.
Ja - min favoritt var "fesk og potetes", eller fish & chips som vi sier på landet. Det skal jeg sannelig spise i morra også!
Noen betraktninger om Buktafrivillige:
Med unntak av en grumpy dame eller to er de frivillige veldig hyggelige. Jeg er spesielt imponert over hvor flinke de er til å rydde opp etter idiotiske festivaldeltakere som slenger søppel rundt seg som om de var hjemme i bingen sin. Jeg har også sett flere eksempler på at frivillige har grepet inn når idiotiske festivaldeltakere har gått løs på trær og buskas på området. Veldig bra at de passer på :-) (PS: Skulle ønske disse unge menneskene var like hyggelige og serviceinnstilte når de er på jobb i byen, enten det er på Cubus eller på Kaffebønna eller hvor de nå enn har deltidsjobben sin ...)
Noen betraktninger om musikken så langt:
Buktapublikum viser stor lojalitet og strømmer til festivalen som bare det. Det bør festivalledelsen være glad for. Det trenger nemlig ikke vare evig. Omtrent absolutt alle jeg har snakket med synes årets program er usedvanlig kjedelig. I dag, fredag, var det kun Datarock som utmerket seg med moderne, fengende og karismatisk rock. En herlig konsert rett og slett, som godt kunne vart lenger. Tellusalie skal også nevnes for sin behagelige dylaneske musikk. Og ja, Danko Jones hadde trøkk, Jim Jones Revue hadde rockabilly-humør og John Olav Nilsen var småsjarmerende. Men alt i alt har disse to dagene vært prega av sidrompa, konservativ, monoton, øs-pøs-rock. Var virkelig dette det beste som var å få tak i? Det eneste man kunne se seg råd til? SKJERPINGS! Det går ikke an å bare booke så snevert som det er gjort i år. Og ja - jeg vet jeg ikke har stemmerett, ettersom jeg har en annen musikalsk legning enn arrangørene. Men jeg er publikum. Og det vil jeg gjerne fortsette å være.
(La dere merke til at jeg ikke nevnte Dinosaur Jr? Når selv Egon er enig med meg, trenger jeg ikke si noe mer ... )
Dag 3:
Og det ble lørdag tredje dag og det ble sol og varmegrader. Mitt umiddelbare problem ble da: Hva tar man på seg på musikkfestival i Tromsø når gradestokken viser rundt 20 og sola skinner? Man er nemlig gammel nok til å vite at slikt sjelden varer så lenge, og kvelden kan fort bli kald. Det ble et slags kompromiss og mens ullundertøyet ble hjemme kom solbrillene med. Men idet Sivert Høyem sa takk for seg og kvelden var over var jeg nokså kald og savnet ulltrøya. Neste år skal jeg ikke la meg lure! (Hahahaha....)
Men musikken da? Kveldens klare vinner for meg ble svenskene i Ingenting. Søt, litt skranglete popmusikk med grenseflate mot både Kent og Bo Kaspers og Håkan Hellström. I tillegg lot jeg meg faktisk rive litt med av Clutch. Det skulle man ikke trodd om meg. (Kanskje var det et anfall av solstikk???) Men de spilte litt for lenge, så jeg gikk lei etter en stund. Bad County sang pent og solid og har nok potensiale, men manglet de helt store melodiene. Juliette Lewis derimot skjønner jeg ikke helt vitsen med, bortsett fra at hun visstnok gjør seg bra på film. Har hun egentlig noen skikkelige låter i det hele tatt? Jeg hørte ikke noe som fenget meg i alle fall. Til slutt fikk vi Sivert og Sivert er Sivert og akkurat slik man har hørt ham så mange ganger før. Fantastisk stemme, og 4-5 gode låter og litt mindre grep om publikum i kveld enn sist jeg så ham. Men han klarte i det minste å holde på en nokså stor del av publikum, i motsetning til Mew og Dinosaurene de to andre dagene.
Konklusjonen er klar: Musikalsk sett var dette den dårligste Buktafestival jeg har vært på. Og det er ikke jeg som er gretten gammel dame. Jeg har snakket med folk som sverger til både rock og punk og hardere saker, og selv de synes årets program var lite interessant. Døgnvill framstår i år med et mye bedre program. Sånn er det bare. Stemninga i Bukta er imidlertid upåklagelig. Jeg elsker beliggenheten, tørrfisken, den berusende duften av salt sjø og den smilende atmosfæren. Det er en fantastisk ramme for en musikkfestival i byen vår. Måtte arrangørene ta godt vare på den og komme sterkere tilbake til neste år. PS. Om de skulle trenge tips til artister for 2011 kan jeg gjerne bistå :-)
Dag 1:
Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-)
Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av å komme seg inn på festivalområdet, samt stå i kø for å få kjøpt bonger og drikkevarer.
Kråkesølv og Navigators var henholdsvis småsjarmerende og interessante, mens Disciplines framsto som mer anonyme og litt for heavy for meg. Da Sonics entret scenen var min første tanke at de gamle faktisk er eldst. Flott konsert, selv om også denne ble litt monoton i lengden. Hayseed Dxies var de eneste jeg ikke fikk med meg. Flyttet meg mot sola, og havnet i prat med med andre konsertgjengere i stedet. Det er slik det er å være på festival. Mew helt til slutt var det eneste bandet jeg hadde et forhold til fra før. Sisteplata deres er imidlertid langt fra så fengende som den forrige, og grenser mot litt sær, så jeg var spent på hvordan bandet ville framstå på scenen. Begge hitene fra forrige plate fikk vi ganske tidlig i settet, og etter det glimtet de riktignok til innimellom, blant annet i ekstranummeret, men synes ikke bandet var egnet til å avslutte konsertkvelden. De ble litt for introverte og burde ha kommet tidligere på kvelden. I tillegg begynte det etterhvert å bli ganske tynt foran scenen ettersom mange tok tidlig kveld denne torsdagen. Eventuelt dro inn til byen på jakt etter bedre underholdning? Arrangørene burde egentlig ha latt Sonics avslutte, spør du meg. Tror det hadde vært mer passende.
Dag 2:
Noen betraktninger om Buktamat:
Ja - de har te!
Ja - de har gode og tilsynelatende sunne retter å velge mellom.
Ja - bacalaoen var nokså god, men litt for salt og med litt for lite oliven. MEN - porsjonene var ALTFOR små! Ren skjær svindel. Skulle noen bli mett av dette? Ikke jeg! Kunne til nød gå som forrett.
Ja - min favoritt var "fesk og potetes", eller fish & chips som vi sier på landet. Det skal jeg sannelig spise i morra også!
Noen betraktninger om Buktafrivillige:
Med unntak av en grumpy dame eller to er de frivillige veldig hyggelige. Jeg er spesielt imponert over hvor flinke de er til å rydde opp etter idiotiske festivaldeltakere som slenger søppel rundt seg som om de var hjemme i bingen sin. Jeg har også sett flere eksempler på at frivillige har grepet inn når idiotiske festivaldeltakere har gått løs på trær og buskas på området. Veldig bra at de passer på :-) (PS: Skulle ønske disse unge menneskene var like hyggelige og serviceinnstilte når de er på jobb i byen, enten det er på Cubus eller på Kaffebønna eller hvor de nå enn har deltidsjobben sin ...)
Noen betraktninger om musikken så langt:
Buktapublikum viser stor lojalitet og strømmer til festivalen som bare det. Det bør festivalledelsen være glad for. Det trenger nemlig ikke vare evig. Omtrent absolutt alle jeg har snakket med synes årets program er usedvanlig kjedelig. I dag, fredag, var det kun Datarock som utmerket seg med moderne, fengende og karismatisk rock. En herlig konsert rett og slett, som godt kunne vart lenger. Tellusalie skal også nevnes for sin behagelige dylaneske musikk. Og ja, Danko Jones hadde trøkk, Jim Jones Revue hadde rockabilly-humør og John Olav Nilsen var småsjarmerende. Men alt i alt har disse to dagene vært prega av sidrompa, konservativ, monoton, øs-pøs-rock. Var virkelig dette det beste som var å få tak i? Det eneste man kunne se seg råd til? SKJERPINGS! Det går ikke an å bare booke så snevert som det er gjort i år. Og ja - jeg vet jeg ikke har stemmerett, ettersom jeg har en annen musikalsk legning enn arrangørene. Men jeg er publikum. Og det vil jeg gjerne fortsette å være.
(La dere merke til at jeg ikke nevnte Dinosaur Jr? Når selv Egon er enig med meg, trenger jeg ikke si noe mer ... )
Dag 3:
Og det ble lørdag tredje dag og det ble sol og varmegrader. Mitt umiddelbare problem ble da: Hva tar man på seg på musikkfestival i Tromsø når gradestokken viser rundt 20 og sola skinner? Man er nemlig gammel nok til å vite at slikt sjelden varer så lenge, og kvelden kan fort bli kald. Det ble et slags kompromiss og mens ullundertøyet ble hjemme kom solbrillene med. Men idet Sivert Høyem sa takk for seg og kvelden var over var jeg nokså kald og savnet ulltrøya. Neste år skal jeg ikke la meg lure! (Hahahaha....)
Men musikken da? Kveldens klare vinner for meg ble svenskene i Ingenting. Søt, litt skranglete popmusikk med grenseflate mot både Kent og Bo Kaspers og Håkan Hellström. I tillegg lot jeg meg faktisk rive litt med av Clutch. Det skulle man ikke trodd om meg. (Kanskje var det et anfall av solstikk???) Men de spilte litt for lenge, så jeg gikk lei etter en stund. Bad County sang pent og solid og har nok potensiale, men manglet de helt store melodiene. Juliette Lewis derimot skjønner jeg ikke helt vitsen med, bortsett fra at hun visstnok gjør seg bra på film. Har hun egentlig noen skikkelige låter i det hele tatt? Jeg hørte ikke noe som fenget meg i alle fall. Til slutt fikk vi Sivert og Sivert er Sivert og akkurat slik man har hørt ham så mange ganger før. Fantastisk stemme, og 4-5 gode låter og litt mindre grep om publikum i kveld enn sist jeg så ham. Men han klarte i det minste å holde på en nokså stor del av publikum, i motsetning til Mew og Dinosaurene de to andre dagene.
Konklusjonen er klar: Musikalsk sett var dette den dårligste Buktafestival jeg har vært på. Og det er ikke jeg som er gretten gammel dame. Jeg har snakket med folk som sverger til både rock og punk og hardere saker, og selv de synes årets program var lite interessant. Døgnvill framstår i år med et mye bedre program. Sånn er det bare. Stemninga i Bukta er imidlertid upåklagelig. Jeg elsker beliggenheten, tørrfisken, den berusende duften av salt sjø og den smilende atmosfæren. Det er en fantastisk ramme for en musikkfestival i byen vår. Måtte arrangørene ta godt vare på den og komme sterkere tilbake til neste år. PS. Om de skulle trenge tips til artister for 2011 kan jeg gjerne bistå :-)
Salisbury
Siste stoppested i vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury. På veien tok vi et obligatorisk stopp på en av Englands mest populære turistattraksjoner - Stonehenge! Her var det massevis av folk, men så snart man kom seg unna inngangspartiet og parkeringsplassen var det ikke så verst. Stonehenge var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig nok. Men likevel et fantastisk skue. Etter at turister blant annet har gått løs på steinene med hakker for å få en bit historie med seg hjem, får man ikke lenger gå rundt mellom steinene slik man kunne i de gode gamle dagene (i følge flere vi møtte), men dette er helt greit synes jeg. Utrolig at steinene fortsatt står etter så mange tusen år.
Etter at forrige B&B ikke var spesielt luksuriøs var det deilig å komme til lille Spire House med himmelseng, karnappvindu med sitteplasser og utsikt mot Englands høyeste kirkespir. Joda det var teppegulv og dårlig trykk i dusjen, men slik er det nå engang i dette landet! Spire House har bare 4 rom, og vi okkupperte 2 av dem. I de to andre rommene bodde det to pensjonistpar som var i byen i anledning en eller annen militær gjenforening. Dette fikk vi vite fordi frokostsalen bare hadde ett bord, og det dermed var umulig å ikke bli kjent med de andre gjestene! Frokosten utmerket seg forøvrig ved å blant annet inneholde en stor skål friske bær - bringebær, bjørnebær, blåbær (engelske blåbær riktignok ...). Nydelig start på dagen. Og etter 17 dager med egg og bacon har man jo behov for litt kalorifattig mat innimellom!
Også Salisbury var en trivelig liten by. England er rett og slett full av trivelige småbyer. Det første på vår agenda var selvsagt mat! Vi hadde akutt behov for en sen lunsj og stoppet på første og beste serveringssted, The White Hart Hotel. Nå pleier ikke hotell å utmerke seg med god mat, men sola skinte og dette hotellet hadde en liten bakhage der de serverte lunsj under åpen himmel og blomstrende trær. Her bestilte jeg feriens andre afternoon tea, og heldigvis kunne de sine saker her. Afternoon tea skal, i følge meg, ALLTID serveres på et 'etasjefat' og det fikk jeg her. Sandwichene øverst var nydelige, med laks på to av dem og agurk og kremost på de to andre. Akkurat slik det skal være. I midten var det selvsagt scones og clotted cream, og jeg som ikke er en spesielt stor tilhenger av denne typen krem syntes den var så god at jeg spise flere munnfuller bare krem rett fra skåla. (Helena hadde spist opp sconesen min!) Til slutt var det kake. Den så ganske anonym ut, men hadde en himmelsk sitronkrem i midten, så den gikk ned uten problemer. Etter denne sunne og gode lunsjen var vi klar for å tusle rundt i byen og nyte solskinnet før middag!
Salisbury Cathedral er et must for alle byens besøkende. Selv er jeg svært glad i å vandre rundt i flotte kirker og tvang resten av familien med. Det var for så vidt ikke så vanskelig :-) I kirka fikk ungene et ark med små oppgaver, så dermed fikk de noe å konsentrere seg om. Dessuten håpet vi å få et glimt av katta som holdt til i katedralens souvenirbutikk, men den var visst ute akkurat da. I tillegg hadde katedralen en utmerket kafe som serverte god mat! Det er det ikke ofte man finner på slike typiske turistattraksjoner. Alt i alt noen fortreffelige timer i Salisbury Cathedral. Men turen opp i tårnet sparte vi til en annen gang.
To dager i Salibury gikk fort. Og 17 dager i England gikk fort. Altfor fort. Langtidsvarselet for Tromsø var heller ikke spesielt forlokkende, men all good things must come to an end, og vi måtte sette kursen hjemover. Fortsatt like anglofile alle sammen. Kanskje enda mer. Neste Englandstur blir nok York igjen. Men Cornwall har nå klatret opp helt i toppskiktet av familiens favorittreisemål, sammen med Liguria-kysten i Italia og Yorkshire.
Sunday, 11 July 2010
Lyme Regis
Polperro ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi kjørte til en annen liten landsby, Lyme Regis i Dorset. De fleste som hørte at vi skulle til Lyme Regis trodde vi hadde valgt stedet på grunn av de store fossilforekomstene, men sanneheten er at stedet ble valgt helt tilfeldig fordi navnet hørtes kjent ut. (Jeg hadde selvsagt lest om stedet i Jane Austens Persuasion!)
I Lyme Regis bodde vi på Albany House, et helt standard B&B (faktisk litt under vår standard), men med en svært hyggelig eier. Sue var akkurat slik man forventer en B&B-dame skal være, passelig gammel, veldig engelsk, og en smule snakkesalig :-) God frokost kunne hun også servere! Her hadde vi et familierom med køyeseng til ungene. Helt grei størresle, men jeg har en mistanke om at familierom generelt holder en lavere standard enn vanlige rom. De ligger ofte i første etasje, og er ofte de siste til å bli pusset opp. Det kan virke som om noen tror at bare fordi vi har barn, er vi ikke så nøye med hvordan det ser ut rundt oss. Eller kanskje de vet at fordi så mange B&B ikke tillater barn, er barnefamilier så desperate at de tar til takke med hva som helst! Anyway, helt greit sted å bo, men spesielt rent var det ikke...
Lyme Regis er som sagt kjent som en del av The Jurassic Coast, på samme måte som Whitby i nord. Her er haugevis med fossiler, særlig for den som har med seg hakke og spade. Vi meldte oss på en Fossil Walk, ledet av Brendan Lennon, en ung mann fra området med stor kjennskap til fossiler. Han viste og fortalte og tok oss med til en del av stranda der det var 'lett' å finne fossiler. I alle fall når du visste hva du skulle se etter. Vår fangst var ikke sensasjonell, men vi fant noen små ammonitter, en svamp, og en fossil kråkebolle. Slett ikke verst egentlig. Minst like fantastisk var å se de store mengdene fossiler som ligger i berget i bakken, synlig for alle og enhver. Disse er det imidlertid ikke lov å hakke løs og ta med seg hjem. Heldigvis.
Dette var noen av de varmeste dagene i løpet av ferien, og som ekte nordlendinger kaster man ikke bort en varm dag på museumsbesøk o.l. Da er det strand for alle pengene! Vår 'landlady' advarte oss mot strendene østover, ettersom det har gått mange jordskred i området, så vi holdt oss til trygge stier! Hele landsbyen er forøvrig under stort press fra jordsmonnet, og man ser tydelige tegn på flere av husene at bakken er i langsom bevegelse.
Lyme Regis har en fin steinstrand og en litt mindre sandstrand. Vi falt for steinstranda - her var det både god plass og man slapp å få sand overalt, hvilket jeg ikke kan fordra. Ved lavvann gikk dessuten stranda 'vår' over til sand i vannkanten, så ungene som oppholdt seg i vannet mesteparten av dagen var fornøyd. Selv jeg tok meg en liten svømmetur i det 'iskalde' vannet, men kom meg raskt opp på land igjen til deilig sol og varme. Ordentlig sydenfølelse! Dessverre varer ikke ferien evig, og hjemturen nærmer seg faretruende. Bare ett stopp igjen før Gatwick :-(
Polperro
På vei til neste stoppested kjørte vi innom The Eden Project, en slags miljøpark med to svære biomer, kuppelaktige drivhus som mest av alt ligner på gigantiske golfballer. Den ene var laget som en tropisk regnskog, den andre hadde Middelhavet som tema. Et flott prosjekt med fokus på klima og miljø, og jeg som elsker å gå rundt i varme, fuktige drivhus trivdes svært godt i tropeskogen under papayatrær og palmer. Vi var til og med fornøyd med maten vi kjøpte til lunsj der, og det er det ikke ofte man kan si på slike turistattraksjoner. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av befolkningstettheten i Legoland. For eksempel :-)
Så bar turen ned mot kysten igjen. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby (litt mindre enn Tromsø!) der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede 'cottages' på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Gjett om jeg har lyst på et lite feriehus her også! Det skjer ikke så mye her. De få butikkene inneholder stort sett souvenirer og søtsaker. De fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre her er de pågående måsene! Vi planla å innta middagen på The Three Pilchards, en pub med uteservering, men fant fort ut at det lureste var å spise inne. Vi spiste selvsagt en tradisjonell fish & chips (enda en gang!).
Dagen etter snublet vi imidlertid over en skikkelig god restaurant, Couch's Great House. Restaurantens kokk, Richard McGeown, var virkelig hyggelig, og skaffet alt vi ønsket, også til vår noe kresne (og en smule mat-bortskjemte) 8-åring. Hadde jeg visst bedre skulle jeg bestilt en 7-retter! Godt gjort å finne et så god restaurant i denne lille landsbyen.
I Polperro bodde vi på Penryn House, et lite B&B nokså sentralt beliggende. Våre rom var i 3 etasje (ikke noe for den som ikke liker trapper!) og holdt god standard. Men teppegulv var det selvsagt!
Ettersom det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. Jeg kan absolutt ikke fordra å trene, men jeg elsker å gå, i alle fall uten ryggsekk. England er et fabelaktig land for fotturister. Det er public footpaths overalt, og langs hele Cornwall-kysten (omtrent) går det en coastal path. Jeg la ut på tur mot øst og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot musikken få en pause.
Stiene er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit. Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder er det laget trappetrinn der bakkene er bratte, så det ligger nok helt klart en plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt. Det er et sjarmerende og 'endearing' trekk ved kulturen her.
Tuesday, 6 July 2010
The Lizard
Vi fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. Stedet heter The Lizard og er fastlandsenglands sydligste punkt. Selv om det føles litt rart å si 'fastlandsengland' - vi er jo tross alt på en øy!
På veien hit stoppet vi på Pendennis Castle i nærheten av Falmouth. Dette er et forholdsvis stort festningsverk, der deler er fra Henrik IIIVs tid. (Vi har kjøpt turistpass hos English Heritage, så vi må liksom utnytte mulighetene som finnes!) Sol og fint vær gjør alltid slike besøk vellykka. Kafeen var imidlertid ikke mye å skryte av. Freshly made sandwiches viste seg å være noe plastinnpakka smakløse greier. Men man drar vel ikke til slike steder på grunn av maten :-)
The Lizard er en bitte liten plass som tiltrekker seg folk som oss. Og slike som liker å gå på tur. Og noen andre. Stedet består av en håndfull souvenirbutikker med et utrolig stort utvalg krimskrams (se bildet!), de obligatorisk pubene samt noen smmå gjestehus. Vårt het The Caerthillian og var visstnok blant de bedre på stedet. Litt under vår standard, men tilsynelatende rent og pent, og med en hyggelig vert. Men altså. Tykt teppegulv. På badet!! Skjønner ikke at det går an!
Vi ble bare en natt her, men rakk å innta te og chips på Englands sydligste kafe. Været var nydelig og utsikten flott og teen varm. Middagen inntok vi på en av pubene like ved hotellet. Fish & chips selvsagt. Og en ale av et eller annet merke. Jeg er ikke den som går rundt og husker hvilket øl jeg drikker! Men det som gjorde kvelden ekstra trivelig var at vi hadde snublet over den lokale folkemusikkaftenen i bygda. I et hjørne av puben satt 3 musikere og sang og spilte keltisk folkemusikk. Jeg ble rent nostalgisk og mintes min grønne ungdom da jeg reiste på interrail og var hekta på irsk folkemusikk.
Etter vårt lille stoppested ute i havgapet gikk kursen vestover. Neste lille by er Polperro.
Wednesday, 30 June 2010
St. Ives/Carbis Bay
For et herlig hotell! Vanligvis betyr familierom et vanlig rom med to ekstrasenger stuet inn. På Boskerris Hotel har familierommet et eget lite rom til ungene, komplett med køyesenger, TV og DVD-spiller! Her er lyst og luftig og like ved ligger det en aldeles nydelig sandstrand. Med god plass! Helt klart den fineste stranda i området! Det føles rett og slett som i syden, bare med bedre mat og høfligere mennesker! En anglofil sjel som meg har ikke godt av dette :-)
Carbis Bay ligger litt utenfor St Ives, ca. 20-30 minutters fottur, eller 5 minutter med toget. Her er det stille og rolig og på solfylte dager har man absolutt ikke behov for å være noe annet sted i verden. Vi er imidlertid i England, så et par dager med regn må man jo regne med! Den første regndagen benyttet vi til å besøke Tate St Ives, et lite mini-galleri med kjente og mindre kjente kunstverk. Ungene var særdeles fornøyd med at det var såpass lite - akkurat passe til at man ikke rakk å bli sliten og lei! Den andre dagen med lett duskregn besøkte vi The Barbara Hepworth Museum. Også dette et lite museum med en liten hage der forholdsvis mange skulpturer har fått plass. Vi koste oss og fikk en egen liten omvisning av den hyggelige guiden som var der. Denne delen av Cornwall er forøvrig full av nydelige strender, så mulighetene for utflukter er store. Avstandene er også små - i nordnorsk målestokk, så for oss var det bare en svipptur å kjøre til Land's End, Englands vestligste punkt. Her blåste det friskt, og hele stedet var en smule tacky/billig synes vi. Ikke helt vår stil. Vi drakk te og tok bilder og kjørte videre til Porthcurno beach, en annen nydelig strand.
Oppholdet vårt her i Carbis Bay ble ellers preget av utrolig mye god mat, og særlig mye god fiskemat. Hotellet hadde en utmerket frokost, og små detaljer som å helle pasjonsfrukt (en av mine favorittsmaker) over den ferske frukten falt særlig i smak hos meg. Vi spiste på hotellets restaurant et par ganger, og maten her var nydelig. Vår store favoritt ble imidlertid Porthminster Cafe på en av strendene i St Ives. Maten var fabelaktig og desserten direkte himmelsk! Så fornøyd var vi at vi dro dit to ganger i løpet av 5 dager! Desserten min (som jeg spiste begge gangene) besto av kanelmarengs, cinder toffee, karamellisert banan, glaserte pisasjenøtter og en slags karamellis. Sukk! Vidunderlig! Fryktelig sørgelig å måtte dra videre! Vårt neste mål er Englands sydligste punkt, The Lizard, en halvøy sørøst for Penzance.
Tuesday, 29 June 2010
Tintagel
Fra semi-urbane og siviliserte Bath var overgangen stor til Tintagel, en liten landsby ute i havgapet nord i Cornwall. Det var egentlig helt tilfeldig at vi havnet her. Vi studerte kartet mellom Bath og St. Ives og landet på et par alternativer. Tintagel viste seg å bli et lykkelig valg. Av en eller annen grunn har jeg begynt å sette mer og mer pris på steder som dette, der mulighetene for shopping og andre kulturelle opplevelser er minimale. I alle fall når sola skinner og man kan tusle rundt i öppna landskap og studere en og annen ku, en håndful puber og bølger som slår mot bratte klipper jeg ikke helt tør å bevege meg ut på.
Tintagel har en hoveattraksjon: Kong Arthur. Man prøver å innbille turister og resten av verden at det var akkurat her at sagnkongen hadde slottet sitt. Her er det Arthur og Merlin og Camelot hvor du enn snur deg. Vår utmerkede gjestehus het Avalon, også det navnet hentet fra Arthurlegendene. Av en eller annen grunn så vi også flust med 'alternative greier' her - tarot, krystaller og magiske dingser i fleng. Ikke min kopp te, men ingen grunn til å holde seg borte fra Tintagel!
Vi er glade i gamle ruiner, og tilbrakte noen timer med å rusle rundt på restene av Tintagel Castle (som kunne vært Arthurs slott). Absolutt verdt et besøk, om du er i nærheten. Særlig i solskinn. I tillegg besøkte vi selvsagt Merlin's cave, som bare er tilgjengelig ved lavvann.
Like ved Tintagel ligger Trebarwith Strand, og her finnes det, selvsagt, en fantastisk sandstrand. Problemet er at den bare kan nytes ved lavvann. Tidevannet hører ikke på verken bønner eller bestikkelser og jager deg hjem akkurat når du gjerne skulle blitt litt lenger. Heldigvis hadde vi sjekket tidevannstabellen og rakk noen deilige timer på stranda. Ungene kastet seg ut i Atlanterhavet uten å blunke og koste seg med skikkelig svære bølger. Selv holdt jeg trygg avstand fra det iskalde vannet og inntok et bedre måltid bestående av en porsjon chips og en kopp te og leste videre i boka jeg hadde med meg:-)
Tintagel er ikke et kulinarisk senter. Men du kan leve lenge på fudge og iskrem her! I tillegg finnes det en god håndfull puber og et par restauranter. The Olive Garden var nærmeste nabo til gjestehuset vårt, og fikk godkjent karakter. The Cornishman Inn scoret på fin lekeplass for ungene, med hester å se på, og katt, kaniner og perlehøns i hagen. (Ungene var litt bekymret andre dagen vi var der, ettersom 2 av perlehønene manglet, og jeg hadde spist perlehøne (guinnea fowl) til middag et annet sted et par dager i forveien ... ) Eieren av puben var forøvrig halvt norsk, ble vi fortalt. Så det så.
Tintagel er et sted for sjelefred og harmoni og fotturer langs klippene i all slags vær. Og gjestehuset vårt var virkelig rent og pent og trivelig med hyggelige eiere og god frokost. Her skulle vi gjerne blitt noen dager til. Neste stopp er Carbis Bay, like ved St Ives.
Bath
Hva pakker man for 2 ukers bilferie i England? Ganske mye, kan jeg fortelle deg. Her må man tenke all slags vær og føre (kanskje unntatt snø), og haugen som skal presses ned i kofferten blir dermed altfor stor! For ordens skyld lot jeg både regntøy og solbriller bli igjen hjemme. Slikt får man alltids kjøpt om det skulle bli krise. Da vi landet på Gatwick slo varmen mot oss som en vegg og det viste seg at det faktisk var sommer i England! Solbriller ble sporenstreks innkjøpt!
Etter laaang ventetid hos Avis fikk vi endelig tildelt leiebilen og suste mot Somerset og Bath. Til tross for mine utallige besøk i England tidligere har jeg aldri besøkt noen steder sør i landet. Sannelig på tide å gjøre noe nytt og annerledes med andre ord. Årets ferie ble derfor lagt til Cornwall. For å unngå for lange kjøreperioder stoppet vi et par dager i Bath først. Og med sol og 25 grader fikk ferien vår en perfekt start.
Mest av alt forbinder jeg Bath med Jane Austen. Hun bodde her i en håndfull år som verken var produktive eller spesielt lykkelige i følge ekspertene, men som ga inspirasjon til flere av hennes romaner. Bath er i dag en trivelig liten by, full av søyler og tempelfronter og andre tegn på inspirasjon fra klassisk arkitektur, det meste bygget på 1700- og 1800-tallet. (Men byen er altså ikke like sjarmerende som York, om noen lurte!)
I deilig sol og varme tok vi aller først en guidet busstur. En utmerket måte å få oversikt over byen på. Jane Austen-senteret var også et must. Et lite museum viet til Austen og særlig hennes tilknytning til Bath. Jeg var ikke egentlig kjempeimponert over museumet, heller ikke over The Regency Tea Rooms. The Roman Baths Museum derimot var vel verdt pengene. Her var det mye å se og lære, og hadde det ikke vært så strålende godt vær ute, kunne vi fort ha brukt noen timer ekstra her. Og ja, vi smakte på kildevannet! Og nei, det smakte ikke godt!
Mat!
Vi benyttet sjansen til å besøke Jamie Olivers restaurant i byen, Jamie's Italian. Navnet hans er nok et trekkplaster i seg selv, og det var nokså fullt den kvelden vi var der. Men både maten og servicen var utmerket, og hadde vi blitt en tredje natt i byen ville vi vurdert å gå tilbake dit! Nyyydelig ravioli. Og rask servering. Ikke noe dill dall der i gården.
Den andre restauranten vi besøkte, The Moon and Sixpence, led nok litt under å bli sammenlignet med Jamie's. Her gikk det en time fra vi kom til forretten ble servert. Og maten var bare ok, og ga oss ikke lyst til å dra tilbake.
Hotell:
Etter å ha tilbragt timesvis på nett for å lete etter hoteller og B&Bs til denne ferien, er det alltid spennende å se om valgene man har gjort lever opp til forventningene. One Three Nine viste seg å være et fabelaktig lite hotell, ca 10 minutters gange fra sentrum. Få rom, personlig service og nydelig frokost, med mye frisk frukt og bær, i tillegg til den tradisjonelle engelske med egg, bacon, pølser og toast. Rommet vårt var lyst og luftig (riktignok med teppegulv) og hadde fint plass til oss alle 4. Ungene var særlig begeistret for boblebadet!
Etter to netter i Bath satte vi kursen videre sørvestover, med Tintagel som neste stopp. Rapport derfra følger. (Om jeg ikke henfaller til latskap og slaraffenliv i stedet!)
Friday, 7 May 2010
Grrr til Fløya!
Det er virkelig mye som er galt med barneidretten i landet. Overambisiøse foreldre og trenere er et av de største problemene og noe som i sterk grad bidrar til at unge dropper ut av organisert idrett. Men det er en sak jeg ikke orker å gå inn på nå. Det er jo tross alt helg!
Her i huset er vi akkurat nå mer irritert over å måtte selge rådyre lodd for idrettsforeningen Fløya. Hvert lodd koster 100 kr og vi må selge 15 stk. Ikke så mye tenker du, men erfaringen vår så langt er at det er vanskelig nok å selge lodd til 10 kr. Hvem i all verden gidder å kjøpe så dyre lodd? Bortsett fra familie og nære venner? Og gevinstlisten består av hele 2 premier. Riktignok en bil og et kjøkken, men likevel! Grrr!
Fløya har sendt ut disse loddene til barn, selv om de utmerket godt vet at barn under 15 år IKKE har lov til å selge disse loddene. (Jf. FOR 1995-02-24 nr 185: Forskrift til lov om lotterier m.v., § 6.) Dermed ber de altså oss foreldre plage naboene. (Noe jeg rett og slett nekter å gjøre!) Eventuelt betale for alt selv. Dette kommer i tillegg til en av byens dyreste medlemskontigenter, annet dugnadsarbeid, ugunstige treningstider osv. Jeg begynner å miste tålmodigheten nå. Kan ikke fatte at det ikke finnes bedre måter å drive et idrettslag på. Grrr igjen! Og god helg!
Her i huset er vi akkurat nå mer irritert over å måtte selge rådyre lodd for idrettsforeningen Fløya. Hvert lodd koster 100 kr og vi må selge 15 stk. Ikke så mye tenker du, men erfaringen vår så langt er at det er vanskelig nok å selge lodd til 10 kr. Hvem i all verden gidder å kjøpe så dyre lodd? Bortsett fra familie og nære venner? Og gevinstlisten består av hele 2 premier. Riktignok en bil og et kjøkken, men likevel! Grrr!
Fløya har sendt ut disse loddene til barn, selv om de utmerket godt vet at barn under 15 år IKKE har lov til å selge disse loddene. (Jf. FOR 1995-02-24 nr 185: Forskrift til lov om lotterier m.v., § 6.) Dermed ber de altså oss foreldre plage naboene. (Noe jeg rett og slett nekter å gjøre!) Eventuelt betale for alt selv. Dette kommer i tillegg til en av byens dyreste medlemskontigenter, annet dugnadsarbeid, ugunstige treningstider osv. Jeg begynner å miste tålmodigheten nå. Kan ikke fatte at det ikke finnes bedre måter å drive et idrettslag på. Grrr igjen! Og god helg!
Wednesday, 14 April 2010
Gretne gamle damer
Grumpy old women heter et morsomt tv-program jeg har sett noen ganger. Forrige gang jeg så det, slo det meg. Jeg er så enig, så enig med disse damene. Jeg er en av dem. Jeg er en gretten gammel dame. Ikke så fryktelig gammel, tenker jeg selv. Og det var ikke disse damene på TV heller. Men likevel. Jeg er der. Grumpy old woman. Som synes så mye er galt rundt meg. Og jeg synes ikke det er skolene, eller kommunen, eller regjeringen eller Jens (ville aldri falt meg inn å klage på Jens, hadde han bare stoppet tullet med oljeboring i Lofoten!) det er noe galt med. Jeg sparker ikke oppover. Bare til siden. Altså til Folk Flest. For det er de som irriterer meg mest. Og barna til Folk Flest. Og hundene til Folk Flest. Men de kan jo ikke noe for det. Barna og hundene altså.
Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står og går.
Jeg irriterer meg over at årets skoletog på 17. mai hadde altfor mange voksne med. Hva er det med foreldre som ikke klarer å la barna gå alene i tog gjennom sentrum. Jeg mistenker dem for å ville vise fram sin nye kjole eller veske eller sin søte unge. Spar oss! (Joda, jeg skjønner at noen 6-åringer er engstelige, og ikke tør å gå alene, men så fryktelig mange tror jeg faktisk ikke det er snakk om.)
Og mens jeg er inne på foreldre... LA UNGENE VÆRE! La ungene oppleve virkeligheta. Slutt med det tullet at de aldri skal møte motgang, aldri skal høre voksne si "Nei, beklager det gidder jeg ikke", aldri skal oppleve å være litt kald og våt, aldri være litt sulten, aldri måtte gjøre noe de ikke har lyst til, aldri måtte ta ansvar for seg selv. Det skaper ufordragelige, hjelpeløse unger med altfor stor selvtillit! (Og nei! Jeg er ikke et monster. Jeg snakker selvsagt ikke om babyer eller 2-åringer eller at mishandling/forsømmelse er OK.) Unger er også mennesker. De må lære seg å tåle litt. De må lære seg at noen ganger er det faktisk de voksne som er sjefen.
Jeg irriterer meg over at folk ikke liker skatter og avgifter, SAMTIDIG som de klager på at veiene er for dårlige. Hadde flere betalt skatt med glede, i stedet for å gjøre alt de kan for å slippe billig unna, hadde kanskje kommunen hatt mer penger til nettopp veier. Og helse. Og skole. For det er faktisk det skattepengene våre går til. Men det skjønner visst ikke Folk Flest og Sivs Disipler.
Jeg irriterer meg over dårlig service (sørvis?) i Tromsø, både på kafeer og butikker. Hva med å gjøre en god jobb, uansett hvor kjedelig du måtte synes det er? Det koster så lite å late som du er interessert i å selge noe. Prøv!
Jeg irriterer meg over at det ikke finnes en indisk restaurant i Tromsø.
Jeg irriterer meg over løse hunder. Eller kanskje over hunde-eiere som lar hundene gå løse i tettbygde strøk. Og som ikke engang gidder å ta opp hundebæsjen. Og verst av alle er de som slenger små svarte hundebæsjposer etter seg i naturen.
Jeg irriterer meg over de som skriver inn til avisene og klager over smått og stort - og som skriver elendig norsk. (Jada, jada, jada, jeg vet at man ikke skal behøve doktorgrad i norsk grammatikk for å kunne uttale seg, men man kan i det minste slutte med den elendige ORDDELINGA! For eksempel!)
Jeg irriterer meg over det enorme fokuset på sport i media.
Jeg irriterer meg over at jo lenger jeg sitter her og skriver, jo mer kommer jeg på å være irritert over. Og det er irriterende. For jeg vil ikke være en irritert person. Men så er jeg blitt det likevel. Eller kanskje jeg er født sånn? Kan jeg skylde på genene her? Eller er det miljøet som må ta skylda?
Best å stoppe nå. Vil liksom ikke ha for mange uvenner! Hilsen Grumpy Old Me :-)
Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står og går.
Jeg irriterer meg over at årets skoletog på 17. mai hadde altfor mange voksne med. Hva er det med foreldre som ikke klarer å la barna gå alene i tog gjennom sentrum. Jeg mistenker dem for å ville vise fram sin nye kjole eller veske eller sin søte unge. Spar oss! (Joda, jeg skjønner at noen 6-åringer er engstelige, og ikke tør å gå alene, men så fryktelig mange tror jeg faktisk ikke det er snakk om.)
Og mens jeg er inne på foreldre... LA UNGENE VÆRE! La ungene oppleve virkeligheta. Slutt med det tullet at de aldri skal møte motgang, aldri skal høre voksne si "Nei, beklager det gidder jeg ikke", aldri skal oppleve å være litt kald og våt, aldri være litt sulten, aldri måtte gjøre noe de ikke har lyst til, aldri måtte ta ansvar for seg selv. Det skaper ufordragelige, hjelpeløse unger med altfor stor selvtillit! (Og nei! Jeg er ikke et monster. Jeg snakker selvsagt ikke om babyer eller 2-åringer eller at mishandling/forsømmelse er OK.) Unger er også mennesker. De må lære seg å tåle litt. De må lære seg at noen ganger er det faktisk de voksne som er sjefen.
Jeg irriterer meg over at folk ikke liker skatter og avgifter, SAMTIDIG som de klager på at veiene er for dårlige. Hadde flere betalt skatt med glede, i stedet for å gjøre alt de kan for å slippe billig unna, hadde kanskje kommunen hatt mer penger til nettopp veier. Og helse. Og skole. For det er faktisk det skattepengene våre går til. Men det skjønner visst ikke Folk Flest og Sivs Disipler.
Jeg irriterer meg over dårlig service (sørvis?) i Tromsø, både på kafeer og butikker. Hva med å gjøre en god jobb, uansett hvor kjedelig du måtte synes det er? Det koster så lite å late som du er interessert i å selge noe. Prøv!
Jeg irriterer meg over at det ikke finnes en indisk restaurant i Tromsø.
Jeg irriterer meg over løse hunder. Eller kanskje over hunde-eiere som lar hundene gå løse i tettbygde strøk. Og som ikke engang gidder å ta opp hundebæsjen. Og verst av alle er de som slenger små svarte hundebæsjposer etter seg i naturen.
Jeg irriterer meg over de som skriver inn til avisene og klager over smått og stort - og som skriver elendig norsk. (Jada, jada, jada, jeg vet at man ikke skal behøve doktorgrad i norsk grammatikk for å kunne uttale seg, men man kan i det minste slutte med den elendige ORDDELINGA! For eksempel!)
Jeg irriterer meg over det enorme fokuset på sport i media.
Jeg irriterer meg over at jo lenger jeg sitter her og skriver, jo mer kommer jeg på å være irritert over. Og det er irriterende. For jeg vil ikke være en irritert person. Men så er jeg blitt det likevel. Eller kanskje jeg er født sånn? Kan jeg skylde på genene her? Eller er det miljøet som må ta skylda?
Best å stoppe nå. Vil liksom ikke ha for mange uvenner! Hilsen Grumpy Old Me :-)
Tuesday, 30 March 2010
Castle Howard
Det er litt rart i grunnen. Jeg er jo ikke noen spesiell tilhenger av adel og rikfolk. Men jeg bli altså oppriktig lykkelig av å tusle rundt på godset til en av Englands bedre stilte familier. Vi har besøkt Castle Howard, litt utenfor York, ca. 20 ganger nå. Aller best er det der om sommeren når været er godt og rosehagen stråler. Men vi trives resten av året også. I dag da vi dro avgårde pøsregnet det, og vi var beredt på en våt og kald dag. Derfor startet vi med en rundtur inne i huset, som til tross for navnet ikke er et slott. En av de ansatte kunne fortelle oss at folka bak filmen Garfield 2 (delvis spilt inn på Castle Howard) ble en smule skuffet da det gikk opp for dem at det ikke var et slott med spir og tårn, men en helt 'alminnelig' herregård de hadde valgt som bakgrunn for filmen. Stedet er imidlertid enda mer kjent som Brideshead fra TV-serien (og 2008-filmen) Brideshead Revisited. Begge deler finnes på DVD, og jeg er særlig svak for TV-serien med Jeremy Irons i hovedrollen. 11 timer spilletid - en skikkelig helaften med andre ord!Fordelen med å komme til Castle Howard på en tid av året da den helt store turismen ikke har satt inn ennå er at man har god plass og de som jobber der har god tid til å prate med turister fra for eksempel Norge. De kunne blant annet fortelle at årets vinter (den verste på 30 år visstnok) blant annet hadde tatt knekken på Atlas-fontenen i hagen utenfor, og at den nåværende eieren Simon Howard, gift med en Marks & Spencer-arving, har tvillinger på 8 år (Merlin og Octavia) og bor permanent på godset.
Vi avsluttet selvsagt med lunsj i kafeen. Sellerisuppe uten det minste hint av Toro. De er god på supper i England, det skal de ha!
Da vi hadde drukket opp teen og kom ut fra The Fitzroy Room (kafeen) hadde det mirakuløst nok sluttet å regne, og vi tuslet til den flotte lekeplassen nede ved innsjøen. Der var det bare oss, så vi hadde hele anlegget for oss selv. Helt utmerket! En strålende utflukt, og alle var enige om at det var en fin tur :-) Særlig jeg!
Kvelden ble avsluttet på puben noen meter unna leiligheta vi leier i York. Et glass Black sheep (Yorkshire-øl) og en pose potetgull er alt man trenger etter en flott dag med mye frisk luft! Og det slår meg at dette er første gang vi faktisk kan tillate oss et pub-besøk på ferie i England. Fabelaktig at ungene er blitt så store at de klarer seg litt alene :-)
Saturday, 27 March 2010
Pååååsketur!
Med leiebil får man enkelt sett store deler av Yorkshire på kort tid. I går, fredag, satte vi kursen mot østkysten, nærmere bestemt Whitby. Sammenlignet med nordnorske avstander, er det en lek å dra på biltur i England. Her i Yorkshire ligger det i alle fall idylliske landsbyer rundt hver sving omtrent. Første stopp på vår tur ble Goathland. Vi har vært der før flere ganger, men ettersom dette er første gangen ungene, i alle fall Martin, har et forhold til Aidensfield, passet det bra å strekke litt på beina her. Goathland er en bitteliten landsby der tv-serien Hjartet på rette staden (Heartbeat) er spilt inn, og det er også derfor folk besøker stedet! Lurer litt på hvordan det skal gå med Goathland, nå som tv-serien er over. Her er forresten også utmerkede forhold for de som liker å gå på tur. (Goathland ligger i nasjonalparken The North Yorkshire Moors.) Fascinerende lansdskap - sauer og lyng så langt øyet kan se.
Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Potter-film er spilt inn) og souvenir-shopping tok vi te og toasted teacake på en kafe, før vi kjørte til Whitby, et kort stykke unna.
Whitby er en virkelig idyllisk kystby, mye mer sjarmerende enn Scarborough. Her er fiskebåter i fleng, og et uforholdsmessig stort antall butikker for gothere - noe som skyldes byens assosiasjon med Dracula! I følge Bram Stokers utgave av denne berømte vampyren var det det til Whitby han først kom i land. Byen har selvsagt et Dracula-museum!
På noen klipper over byen ruver dramatiske klosterruiner, Whitby Abbey. Havet spiser seg jevnt og trutt inn i grunnen under klippene og deler av kirkegården har allerede rast ut i sjøen. Det jobbes visstnok med å sikre klippen mot ytterligere ødeleggelse. I turistsesongen kan det ofte være lurt å parkere oppe ved klosteret, og heller gå de 199 trappetrinnene ned til byen. (Og opp igjen selvsagt!) Byen har forøvrig en nydelig sandstrand, som antakelig er perfekt på varme sommerdager. (Selv om det ikke er så mange av akkurat slike dager i denne delen av verden!)
Etter å ha handlet søstsaker i en bitteliten butikk med en en sur gammel dame som betjening, var det tid for dagens andre lunsj, denne gang på Sanders Yard. En helt grei kafe med ok lunsjmeny.
Siste stopp på dagens lille utflukt, var nok en liten landsby: Robin Hood's Bay. Vi kom dit rundt 5, og da var de aller fleste butikkene stengt. Det gjorde forsåvidt ingenting. Vi gikk ned den bratte veien til sjøen, og ungene la ut på jakt etter fossiler.
Nordøstkysten av England er nemlig et yndet område for fossiljegere, og selv om vi ikke har deltatt på noen organiserte fossilturer har vi flere ganger funnet fossillignende greier. (For eksempel denne lille saken som Helena fant.)
Nok en strålende tur i den engelske landsbygda. Lurer på om jeg burde få meg jobb i den britiske turistforeningen?
Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Potter-film er spilt inn) og souvenir-shopping tok vi te og toasted teacake på en kafe, før vi kjørte til Whitby, et kort stykke unna.
Whitby er en virkelig idyllisk kystby, mye mer sjarmerende enn Scarborough. Her er fiskebåter i fleng, og et uforholdsmessig stort antall butikker for gothere - noe som skyldes byens assosiasjon med Dracula! I følge Bram Stokers utgave av denne berømte vampyren var det det til Whitby han først kom i land. Byen har selvsagt et Dracula-museum!
På noen klipper over byen ruver dramatiske klosterruiner, Whitby Abbey. Havet spiser seg jevnt og trutt inn i grunnen under klippene og deler av kirkegården har allerede rast ut i sjøen. Det jobbes visstnok med å sikre klippen mot ytterligere ødeleggelse. I turistsesongen kan det ofte være lurt å parkere oppe ved klosteret, og heller gå de 199 trappetrinnene ned til byen. (Og opp igjen selvsagt!) Byen har forøvrig en nydelig sandstrand, som antakelig er perfekt på varme sommerdager. (Selv om det ikke er så mange av akkurat slike dager i denne delen av verden!)
Etter å ha handlet søstsaker i en bitteliten butikk med en en sur gammel dame som betjening, var det tid for dagens andre lunsj, denne gang på Sanders Yard. En helt grei kafe med ok lunsjmeny.
Siste stopp på dagens lille utflukt, var nok en liten landsby: Robin Hood's Bay. Vi kom dit rundt 5, og da var de aller fleste butikkene stengt. Det gjorde forsåvidt ingenting. Vi gikk ned den bratte veien til sjøen, og ungene la ut på jakt etter fossiler.
Nordøstkysten av England er nemlig et yndet område for fossiljegere, og selv om vi ikke har deltatt på noen organiserte fossilturer har vi flere ganger funnet fossillignende greier. (For eksempel denne lille saken som Helena fant.)
Nok en strålende tur i den engelske landsbygda. Lurer på om jeg burde få meg jobb i den britiske turistforeningen?
Haworth
Jeg elsker gode romaner. Jeg liker de fleste sjangere, men unngår krim og de uten happy ending. Jeg liker romaner fra unge, nye forfattere og jeg liker klassikerne. Kort sagt - jeg liker å lese! Og blant alle bøker jeg har lest, er det særlig en som skiller seg ut som min favoritt. Det er også denne boka jeg har lest flest ganger: Wuthering Heights av Emily Bronte. Når vi nå befinner oss i Yorkshire er det derfor bare naturlig at vi avlegger hjemstedet til Bronte-familien et besøk. Haworth er en liten landsby, ca 1 - 1.5 timers kjøring fra York, ikke så langt unna Bradford.
Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum. (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid at de fleste som besøker stedet allerede vet ganske mye fra før av. Det er liksom ikke et museum du besøker om du ikke har et forhold til Bronte-romanene! Ungene trivdes faktisk også her, selv om de er for unge til å ha lest bøkene. Jeg lekte reiseleder og fortalte dem hovedtrekkene av familiens tragiske skjebne!
Howarth eksisterer omtrent utelukkende på Bronte-turisme. Antar jeg. Det er i alle fall ikke så mye annet å foreta seg, annet enn en tur på de stormfulle høydene, the Yorkshire moors, om du er av tur-typen. Det er forresten slett ikke det verste man kan foreta seg en vakker solskinnsdag i Yorskshire. Vi holdt oss imidlertid i landsbyen, og fant fram til hyggelige Cobble & Clay, der vi spiste lunsj og drakk te, før vi satte kursen hjemover. Flott dag, med sol og fint vær! (Før vi dro hadde jeg insistert på varme klær og ullundertøy, fordi det alltid er kaldt og vått i Haworth! Godt at jeg kan ta feil noen ganger!)
Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum. (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid at de fleste som besøker stedet allerede vet ganske mye fra før av. Det er liksom ikke et museum du besøker om du ikke har et forhold til Bronte-romanene! Ungene trivdes faktisk også her, selv om de er for unge til å ha lest bøkene. Jeg lekte reiseleder og fortalte dem hovedtrekkene av familiens tragiske skjebne!
Howarth eksisterer omtrent utelukkende på Bronte-turisme. Antar jeg. Det er i alle fall ikke så mye annet å foreta seg, annet enn en tur på de stormfulle høydene, the Yorkshire moors, om du er av tur-typen. Det er forresten slett ikke det verste man kan foreta seg en vakker solskinnsdag i Yorskshire. Vi holdt oss imidlertid i landsbyen, og fant fram til hyggelige Cobble & Clay, der vi spiste lunsj og drakk te, før vi satte kursen hjemover. Flott dag, med sol og fint vær! (Før vi dro hadde jeg insistert på varme klær og ullundertøy, fordi det alltid er kaldt og vått i Haworth! Godt at jeg kan ta feil noen ganger!)
Monday, 22 March 2010
Påskeferie i UK 2010
Som vanlig rømmer vi fra skiturer, kakao, snø og nordnorsk påaskefeiring til varmere strøk, nærmere bestemt Nord-England og York. Her er det i det minste grønt gress og bar asfalt, selv om temperaturen bare ligger på rundt 10 grader. Men det er i det minste plussgrader!
Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets, og bor meget sentralt.
Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England!
Vi startet på Melton's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy Bear Tearooms - bamsebutikk i første etasje, kafe i andre/tredje. Her er alt skjevt og skakt, men det er bare sjarmerende! Nydelig suppe og 'ostesmørbrød' (med potetgull som tilbehør - yay!). I dag inntok vi lunsj på en italiensk kafe vi aldri har besøkt før: Olio & Farina. Dit går vi absolutt flere ganger!
Fra Olio & Farina
Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets, og bor meget sentralt.
Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England!
Vi startet på Melton's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy Bear Tearooms - bamsebutikk i første etasje, kafe i andre/tredje. Her er alt skjevt og skakt, men det er bare sjarmerende! Nydelig suppe og 'ostesmørbrød' (med potetgull som tilbehør - yay!). I dag inntok vi lunsj på en italiensk kafe vi aldri har besøkt før: Olio & Farina. Dit går vi absolutt flere ganger!
Fra Olio & Farina
Wednesday, 17 March 2010
Happy St. Patrick's Day!
I dag, 17. mars, feirer irer og irskvennlige mennesker verden over St. Patrick's Day til ære for Irlands nasjonalhelgen. Som de fleste andre helgener er det knyttet et utall mirakler og myter til navnet hans. Det blir sagt at han vekket folk fra de døde, og at han utførte mirakler som hindret motvillige høvdinger å angripe ham. Mest kjent er kanskje myten om at det var St. Patrick som forviste alle slanger fra Irland. Det blir også sagt at St. Patrick brukte trekløveren for å forklare den hellige treenighet, og denne planten har siden vært et av Irlands nasjonalsymboler.Du trenger ikke være irsk for å feire dagen. Du trenger ikke engang å ha irske aner. Dette er en festdag som kun krever et irskvennlig sinn. (OK - det fines kanskje noen som er uenige med meg her, men det får så være!) Selv lever jeg (blant annet) etter mottoet feires det som feires kan, og har markert denne dagen i omkring 20 år nå, som regel på et trivelig utested med tilbud om irsk øl. Ikke at jeg er noen ølkjenner, så Guiness og/eller Kilkenny er som regel nok til å gjøre meg fornøyd! Det har hendt jeg ikke har hatt muligheten til å komme meg ut på byen for å feire. Da har jeg måttet nøye meg med å kle meg i grønt (Irlands "nasjonalfarge"), høre irsk musikk (mye bra å velge mellom) og utbringe en symbolsk skål til alle likesinnede ute i verden.
Det vil jeg også gjøre her og nå og løfter herved (det symbolske) glasset til alle venner av Irland der ute! Ha en strålende St. Patrick's Day, alle sammen!
Wednesday, 24 February 2010
Hyllest til vinteren - NOT!
Winter spreads its fingers 'round your throat. Synger Astrid Williamson i den vakre sangen "How you take my breath away". Og litt slik føler jeg meg for tiden. Som om kulda har tatt et hardt grep rundt halsen på meg og forhindrer meg i å puste fritt. Som om kroppen har gått inn i dvalemodus for å kunne overleve til sommeren. Som om blodet har stivnet i årene mine og så vidt siger fra kroppsdel til kroppsdel, omtrent som mørk sirup. Som om både fysisk og mental aktivitet går på sparebluss.
Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots er bytta ut med solide og varme vernesko. Og i morgen tar jeg på meg boblebukse til jobb. Uansett. I alle fall hvis været fortsetter med å være like fiendtlig innstilt til meg. Kaldt vær = dårlig vær. And I'm happy when it rains. (Og det sier jeg ikke bare for å sitere Jesus & Mary Chain, men fordi jeg heller vil ha regn og plussgrader enn oppholdsvær og denne kulden.) Kall meg gjerne pingle, men slik er det altså. Nå trenger jeg mer te.
Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots er bytta ut med solide og varme vernesko. Og i morgen tar jeg på meg boblebukse til jobb. Uansett. I alle fall hvis været fortsetter med å være like fiendtlig innstilt til meg. Kaldt vær = dårlig vær. And I'm happy when it rains. (Og det sier jeg ikke bare for å sitere Jesus & Mary Chain, men fordi jeg heller vil ha regn og plussgrader enn oppholdsvær og denne kulden.) Kall meg gjerne pingle, men slik er det altså. Nå trenger jeg mer te.
Monday, 15 February 2010
Fiskekompaniet Sjøsiden
Kandisert kongekrabbe med blomkålpurè, blåskjell og soltørket tomatskum.
Smørstekt torskeloins med kremet skorsonnerot, rødvinsjy tilsmakt med ingefær og sort pepper.
Varm terrine på bjørnebær og portvin, servert med hjemmelaget vaniljeis.
Høres det fristende ut? Selvsagt! I går hadde jeg en strålende matopplevelse på en av byens nyeste restauranter. Inntrykket jeg fikk var utelukkende positivt, og basert på smaksopplevelsene vil jeg anbefale stedet til alle matglade mennesker.
Vi hadde med oss begge ungene (7 og 12 år) og det gikk helt fint. Fiskekompaniet har ikke egen barnemeny, men yngstejenta fikk en av forrettene til hovedrett (Fritto misto) og det var hun godt fornøyd med. Vi fikk i tillegg opplyst at en av hovedrettene (torsken) kunne serveres som liten porsjon om hun heller ønsket det. Jeg synes det er viktig at restauranter med respekt for seg selv er såpass fleksible at de har et tilbud til yngre gjester også. Og med det mener jeg ikke at restauranter skal ha pølse og chips på menyen, men at de for eksempel tilbyr halve porsjoner der det er mulig.
Det ble et hyggelig og velsmakende måltid for både store og små, og vi har ingenting å utsette på vår svenske servitør. Porsjonene var lette og smaksfulle og akkurat passe store. De fleste hovedrettene ligger på rundt 300 kr, så det er ikke et sted vi kommer til å besøke hver uke, men vi kommer definitivt tilbake for å smake på mer!
Hele menyen finner du på restaurantens vevside.
Smørstekt torskeloins med kremet skorsonnerot, rødvinsjy tilsmakt med ingefær og sort pepper.
Varm terrine på bjørnebær og portvin, servert med hjemmelaget vaniljeis.
Høres det fristende ut? Selvsagt! I går hadde jeg en strålende matopplevelse på en av byens nyeste restauranter. Inntrykket jeg fikk var utelukkende positivt, og basert på smaksopplevelsene vil jeg anbefale stedet til alle matglade mennesker.
Vi hadde med oss begge ungene (7 og 12 år) og det gikk helt fint. Fiskekompaniet har ikke egen barnemeny, men yngstejenta fikk en av forrettene til hovedrett (Fritto misto) og det var hun godt fornøyd med. Vi fikk i tillegg opplyst at en av hovedrettene (torsken) kunne serveres som liten porsjon om hun heller ønsket det. Jeg synes det er viktig at restauranter med respekt for seg selv er såpass fleksible at de har et tilbud til yngre gjester også. Og med det mener jeg ikke at restauranter skal ha pølse og chips på menyen, men at de for eksempel tilbyr halve porsjoner der det er mulig.
Det ble et hyggelig og velsmakende måltid for både store og små, og vi har ingenting å utsette på vår svenske servitør. Porsjonene var lette og smaksfulle og akkurat passe store. De fleste hovedrettene ligger på rundt 300 kr, så det er ikke et sted vi kommer til å besøke hver uke, men vi kommer definitivt tilbake for å smake på mer!
Hele menyen finner du på restaurantens vevside.
Saturday, 23 January 2010
TIFF 2010
Med unntak av de 3-4 årene jeg har bodd i andre byer, har jeg deltatt på TIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival) hvert eneste år siden starten i 1991. Husker godt stemningen fra de første årene - en stemning som heldigvis er like god fortsatt. Det jeg også husker fra de første årene er at man kunne kjøpe et kort som ga tilgang til alle filmene. Billettbestilling var dermed helt unødvendig. Festivalen vokste imidlertid fort fra denne ordninga.
Jobb og familie gjør at jeg ikke lenger orker å se haugevis av filmer. Er fornøyd om jeg får med meg 5. I år ble det 7. Her er min hurtige og ukvalifiserte synsing.
35 shots of rum:
Se tidligere omtale.
Sensommerlunsj i Roma:
Italiensk. Kosefilm! Hyggelig historie om en sønn, Gianni, som bor sammen med sin eldre mor. For å betale gjeld påtar han seg å "passe" huseierens mor. Det huseieren lar være å fortelle er at Gianni også må ta tanten med på kjøpet. Til alt overmål dukker Giannis lege opp og ber om en tjeneste, og før vi vet ordet av det har Gianni ansvaret for 4 eldre, og ikke nødvendigvis stille og rolige, damer. Mye humor.
Optical illusions:
Chilensk. Filmen forteller om forskjellige menneskseskjebner som på ulikt vis krysser hverandre i løpet av filmen. Ensomhet og lengsel preger de fleste hovedpersonene, men her er nok humor til at vi forlater kinosalen i godt humør. Likevel ikke min type film.
Djevelens trekkspill:
Colombiansk. Kort fortalt: En musikant legger ut på en lang reise for å levere tilbake et trekkspill til sin læremester. Roadmovie med esel, gammel mann, trekkspill og ung følgesvenn. Ikke akkurat hverdagskost på kino, men det funker godt. Ganske rørende i grunnen.
A single man:
Amerikansk. Min favorittfilm på TIFF i år. Det kan skyldes at jeg liker Colin Firth! Og her er det MYE Colin Firth, eller George Falconer, som han heter i filmen. Han spiller en homofil mann som nylig har mistet sin partner gjennom 16 år. Han klarer ikke å leve med sorgen og planlegger å ta sitt eget liv. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt. Ganske trist og trasig tema i grunnen, men utrolig mye humor. Regissør Tom Ford (bedre kjent som motedesigner i følge de som har peiling på slikt) har laget en vakker film, der estetikk spiller en stor rolle. Og Firth gjør en meget god jobb. Filmen er forresten basert på en roman av Christopher Isherwood.
Around a small mountain:
Fransk. En mann blir tilfeldigvis kjent med en kvinne som viser seg å være en tidligere sirkusartist. I løpet av filmen får vi vite hvorfor hun forlot sirkuset. Mer kommer jeg ikke på av vesentlig informasjon om denne filmen. Synes den var rotete. Og egentlig litt kjedelig.
Room and a half:
Russisk. En film fritt basert på Joseph Brodskys liv. 2 timer og 15 minutter og litt sær. For spesielt interesserte kanskje. Men jeg likte den godt. Poetisk og litt svevende, med innlagte animasjoner. Særlig av katter. Var Brodsky en katte-elsker? Ikke vet jeg. Men jeg er i alle fall det, og synes det var riktig sjarmerende med så mye katt i filmen. Holdt ikke på å sovne en eneste gang faktisk.
Jobb og familie gjør at jeg ikke lenger orker å se haugevis av filmer. Er fornøyd om jeg får med meg 5. I år ble det 7. Her er min hurtige og ukvalifiserte synsing.
35 shots of rum:
Se tidligere omtale.
Sensommerlunsj i Roma:
Italiensk. Kosefilm! Hyggelig historie om en sønn, Gianni, som bor sammen med sin eldre mor. For å betale gjeld påtar han seg å "passe" huseierens mor. Det huseieren lar være å fortelle er at Gianni også må ta tanten med på kjøpet. Til alt overmål dukker Giannis lege opp og ber om en tjeneste, og før vi vet ordet av det har Gianni ansvaret for 4 eldre, og ikke nødvendigvis stille og rolige, damer. Mye humor.
Optical illusions:
Chilensk. Filmen forteller om forskjellige menneskseskjebner som på ulikt vis krysser hverandre i løpet av filmen. Ensomhet og lengsel preger de fleste hovedpersonene, men her er nok humor til at vi forlater kinosalen i godt humør. Likevel ikke min type film.
Djevelens trekkspill:
Colombiansk. Kort fortalt: En musikant legger ut på en lang reise for å levere tilbake et trekkspill til sin læremester. Roadmovie med esel, gammel mann, trekkspill og ung følgesvenn. Ikke akkurat hverdagskost på kino, men det funker godt. Ganske rørende i grunnen.
A single man:
Amerikansk. Min favorittfilm på TIFF i år. Det kan skyldes at jeg liker Colin Firth! Og her er det MYE Colin Firth, eller George Falconer, som han heter i filmen. Han spiller en homofil mann som nylig har mistet sin partner gjennom 16 år. Han klarer ikke å leve med sorgen og planlegger å ta sitt eget liv. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt. Ganske trist og trasig tema i grunnen, men utrolig mye humor. Regissør Tom Ford (bedre kjent som motedesigner i følge de som har peiling på slikt) har laget en vakker film, der estetikk spiller en stor rolle. Og Firth gjør en meget god jobb. Filmen er forresten basert på en roman av Christopher Isherwood.
Around a small mountain:
Fransk. En mann blir tilfeldigvis kjent med en kvinne som viser seg å være en tidligere sirkusartist. I løpet av filmen får vi vite hvorfor hun forlot sirkuset. Mer kommer jeg ikke på av vesentlig informasjon om denne filmen. Synes den var rotete. Og egentlig litt kjedelig.
Room and a half:
Russisk. En film fritt basert på Joseph Brodskys liv. 2 timer og 15 minutter og litt sær. For spesielt interesserte kanskje. Men jeg likte den godt. Poetisk og litt svevende, med innlagte animasjoner. Særlig av katter. Var Brodsky en katte-elsker? Ikke vet jeg. Men jeg er i alle fall det, og synes det var riktig sjarmerende med så mye katt i filmen. Holdt ikke på å sovne en eneste gang faktisk.
Subscribe to:
Posts (Atom)