Som nordlending kan jeg ikke annet enn å begeistres over alt som er grønt midt på vinteren. Etter en nokså mild desember og januar med svært lite frost spirer og gror det som bare det utenfor huset vårt her i York. Det har dukket opp snøklokker både her og der. Krokusen spirer. Og jeg tror det som kanskje muligens skal bli påskeliljer også viser tegn til liv. Det kan selvsagt være tulipaner eller andre løkplanter. Jeg har på ingen måte grønne fingre og ser ikke forskjell på slikt så lenge blomstrene holder seg i skjul. Jeg har gitt opp å gjøre forbedringer i hagen. Mitt mål er å ikke gjøre den verre enn da vi flyttet inn! Hagearbeid tar tid. Og man blir kald på fingrene nå i vintermånedene. Så jeg nøyer meg med å se ut vinduet og tenke på det jeg burde gjøre når det blir varmere! Hagen en vakker januardag Snøklokker som titter fram i blomsterbedet. Et av epletreene i all sin nakenhet! Lyngen trives i vintermånedene. Hattie og Helena har piknik i hagen! PS. I ...
Merkelig hvordan musikksmaken endrer seg ettersom årene går. I skrivende stund sitter jeg og hører på Fisherman's Blues av og med The Waterboys. Jeg elsket denne plata da den kom i 1988, og har den både på vinyl og CD (Collectors edition, selvsagt!). Da, som nå, hadde jeg et lidenskapelig forhold til god musikk. Og god musikk på den tida var indie, pop og rock med tung britisk slagside. I tillegg var jeg svært opptatt av folkemusikk, spesielt den keltiske/irske folkemusikken. Jeg har fortsatt meget god musikksmak :-) Men de siste 10 årene har folkemusikkbiten forsvunnet helt fra musikkhverdagen min. Jeg har ikke en eneste folk-inspirert sang i MP3-format. I stedet har andelen elektronika økt betraktelig blant det jeg hører på til daglig. Dette er musikk jeg slett ikke hadde sans for da jeg var ung! Rock 'n' roll-biten er også vært nokså fraværende de siste årene. Men så til poenget. De siste ukene har jeg "gjenoppdaget" Fisherman's Blues. For ikke å snakke om ...
Aller først: Hjelp! Sny på fjellan! Til og med på Fløya. Værgudene har vært grusomme i sommer og gir seg tydeligvis ikke. Det blir en kald grillfest i kveld, spår jeg. Best å ta med ullpledd! Men så til overskrifta - Leste nesttopp en artikkel av Stephanie Brown på ACRLog om hvilken tittel vi gir oss selv i bibliotekverdenen. Synes bibliotekar er et utmerket ord, men skjønner jo at det er en yrkestittel som vanligvis ikke frembringer stjerner i øynene på folk. Selv kalles jeg noe så elegant som fagreferent, altså et fullstendig intetsigende ord for de aller fleste av våre brukere. De fleste tenker nok på en som refererer noe - kanskje de tror jeg skriver referater??? Referansetjenester er det ingen av våre yngre lånere som forbinder noe som helst med. Dessuten tilbringer jeg egentlig svært lite tid med referanseoppgaver. Husker det ble diskutert på en fagreferentkonferanse for flere år siden. Noen foreslo fagkonsulent, men det falt ikke i god jord. Konsulent er et fy-ord som forbindes ...
Comments