Tilhørighet

For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang.

Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte lynne som passer meg. (At jeg samtidig trives sammen med bergensere er kanskje litt rart, men slik er det!) Jeg føler en tilhørighet jeg aldri følte i hjembygda mi, eller bygdene/tettstedene i nærheten (Rossfjordstraumen og Finnsnes).

Både når det gjelder York og Bergen stemte alt fra første minutt. Det var forelskelse ved første blikk. For Tromsø var det litt annerledes. Her hadde jeg vært en rekke ganger, før jeg flyttet hit. Planen var å bli et halvt år, og så fortest mulig komme meg sørover (Trondheim var planen!). Men merkelig nok, allerede første kveld alene på hybelen i Langsundveien begynte jeg å trives. Og da jeg etter noen uker rotet meg borti noen fantastisk hyggelige mennesker i byens nærradiomiljø var jeg hekta. Patriot ever since!

Det er rart hvordan noen byer bare stemmer. Det er som med mennesker. Noen ganger er kjemien riktig. Det kan nok stemme at byer har sjel. Noen i alle fall.