Winter spreads its fingers 'round your throat. Synger Astrid Williamson i den vakre sangen "How you take my breath away". Og litt slik føler jeg meg for tiden. Som om kulda har tatt et hardt grep rundt halsen på meg og forhindrer meg i å puste fritt. Som om kroppen har gått inn i dvalemodus for å kunne overleve til sommeren. Som om blodet har stivnet i årene mine og så vidt siger fra kroppsdel til kroppsdel, omtrent som mørk sirup. Som om både fysisk og mental aktivitet går på sparebluss.
Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots er bytta ut med solide og varme vernesko. Og i morgen tar jeg på meg boblebukse til jobb. Uansett. I alle fall hvis været fortsetter med å være like fiendtlig innstilt til meg. Kaldt vær = dårlig vær. And I'm happy when it rains. (Og det sier jeg ikke bare for å sitere Jesus & Mary Chain, men fordi jeg heller vil ha regn og plussgrader enn oppholdsvær og denne kulden.) Kall meg gjerne pingle, men slik er det altså. Nå trenger jeg mer te.
No comments:
Post a Comment