Venner for livet

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes.

Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så godt i lag vi to. Kanskje er det nettopp fordi vi bare treffes et par ganger i året. Det er imidlertid ikke alle som skjønner forholdet vårt. Noen liker ham ikke i det hele tatt. Andre blir irritert når de ser ham, og mener han burde holde seg der han hører hjemme. Selv blir jeg bare glad. Hjertet slår noen ekstra slag og jeg blir minnet om at livet består av så mange små og store gleder.

Vi pleier å møtes hvert år på denne tida. Så avtar det gradvis fram mot nyttår, før vi treffes igjen rundt påsketider. Men det er nå på seinhøsten at gleden er aller størst. Han fyller meg med lykke, sjelefred og energi – og viktige kalorier før det glade førjulsstresset tar overhånd. Han er et lyspunkt i hverdagen nå før mørketida slår inn. Han er slank og elegant og dekket av sjokolade. Jeg kaller ham bare for Nidar, selv om hans egentlige navn for tida er Julemarsipan. Han satt her ved siden av meg mens jeg skrev dette. Nå er han ikke her lenger.