Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen.
Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått. Og kan snakke i telefonen med min bestemor. Det er et under, sier sykepleierne. Vi er nærmest målløse og bøyer oss i støvet for hans viljestyrke og humør.
Jeg har besøkt ham hver dag. Jeg har møtt en rekke sykepleiere og andre av UNNs personale. De gjør en fantastisk jobb. Det klages så voldsomt over helsevesenet i Norge. Enten må UNN skille seg kraftig ut fra resten av landet. Eller så klager vi litt for mye her i lille, rike Norge. Eller kanskje jeg bare har vært heldig de gangene jeg har hatt noe med UNN å gjøre. Det siste der tror jeg egentlig ikke noe på. Med unntak av en håndfull likegyldige og arrogante leger, har de aller, aller fleste sykehusansatte jeg har hatt noe med å gjøre gjort en strålende jobb. Og da mener jeg ikke bare at de kan faget sitt, men at de mestrer pasientkontakten på en flott måte. Selv som fødselsdeprimert førstegansfødende hadde jeg ingenting å utsette på jordmøderene og sykepleierne jeg traff på. Og før du rekker å protestere - JA - jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at noen fortsatt ikke får den behandlingen de skal. Jeg vet at noen kamper ennå gjenstår. Men er det representativt? Burde vi ikke glede oss over at svært mange får god behandling, i stedet for å kritisere?
Jeg vet de har det travelt alle sammen, men når jeg ser den omtanken helsepersonalet gir bestefaren min blir jeg rett og slett rørt. De snakker ikke bare til ham, men med ham. Fysioterapeuten brukte for eksempel bilder som min bestefar kunne kjenne seg igjen i, da hun skulle forklare øvelsene han måtte gjøre."Lat som du sager ved". "Se for deg en furu som svaier i vinden". De er blide og imøtekommende, både overfor ham og oss pårørende. Til og med legen jeg snakket med tidlig i uka var hyggelig og vennlig. Min bestefar trives. Det ser vi på ham. Selv om han gjerne vil hjem til 'ho mor'. Det eneste han har klaget over er standarden på potetene han får til middag!
Jeg krysser fingrene for at den gode utviklinga fortsetter. Min bestefar kaller slaget et nederlag, og synes det er forferdelig å ikke kunne snakke skikkelig. Men vi vet alle at det kunne ha vært langt verre. Snart skal jeg samle troppene, ta med sjokoladekake og vannbakkels, og dra opp på UNN for å besøke ham. I mitt hjerte skulle jeg gjerne hatt med kake til alle ansatte der oppe også. For det fortjener de virkelig.
No comments:
Post a Comment