Buktafestivalen 2010

Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til.

Dag 1:
Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-)
Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av å komme seg inn på festivalområdet, samt stå i kø for å få kjøpt bonger og drikkevarer.

Kråkesølv og Navigators var henholdsvis småsjarmerende og interessante, mens Disciplines framsto som mer anonyme og litt for heavy for meg. Da Sonics entret scenen var min første tanke at de gamle faktisk er eldst. Flott konsert, selv om også denne ble litt monoton i lengden. Hayseed Dxies var de eneste jeg ikke fikk med meg. Flyttet meg mot sola, og havnet i prat med med andre konsertgjengere i stedet. Det er slik det er å være på festival. Mew helt til slutt var det eneste bandet jeg hadde et forhold til fra før. Sisteplata deres er imidlertid langt fra så fengende som den forrige, og grenser mot litt sær, så jeg var spent på hvordan bandet ville framstå på scenen. Begge hitene fra forrige plate fikk vi ganske tidlig i settet, og etter det glimtet de riktignok til innimellom, blant annet i ekstranummeret, men synes ikke bandet var egnet til å avslutte konsertkvelden. De ble litt for introverte og burde ha kommet tidligere på kvelden. I tillegg begynte det etterhvert å bli ganske tynt foran scenen ettersom mange tok tidlig kveld denne torsdagen. Eventuelt dro inn til byen på jakt etter bedre underholdning? Arrangørene burde egentlig ha latt Sonics avslutte, spør du meg. Tror det hadde vært mer passende.

Dag 2:
Noen betraktninger om Buktamat:
Ja - de har te!
Ja - de har gode og tilsynelatende sunne retter å velge mellom.
Ja - bacalaoen var nokså god, men litt for salt og med litt for lite oliven. MEN - porsjonene var ALTFOR små! Ren skjær svindel. Skulle noen bli mett av dette? Ikke jeg! Kunne til nød gå som forrett.
Ja - min favoritt var "fesk og potetes", eller fish & chips som vi sier på landet. Det skal jeg sannelig spise i morra også!

Noen betraktninger om Buktafrivillige:
Med unntak av en grumpy dame eller to er de frivillige veldig hyggelige. Jeg er spesielt imponert over hvor flinke de er til å rydde opp etter idiotiske festivaldeltakere som slenger søppel rundt seg som om de var hjemme i bingen sin. Jeg har også sett flere eksempler på at frivillige har grepet inn når idiotiske festivaldeltakere har gått løs på trær og buskas på området. Veldig bra at de passer på :-) (PS: Skulle ønske disse unge menneskene var like hyggelige og serviceinnstilte når de er på jobb i byen, enten det er på Cubus eller på Kaffebønna eller hvor de nå enn har deltidsjobben sin ...)

Noen betraktninger om musikken så langt:
Buktapublikum viser stor lojalitet og strømmer til festivalen som bare det. Det bør festivalledelsen være glad for. Det trenger nemlig ikke vare evig. Omtrent absolutt alle jeg har snakket med synes årets program er usedvanlig kjedelig. I dag, fredag, var det kun Datarock som utmerket seg med moderne, fengende og karismatisk rock. En herlig konsert rett og slett, som godt kunne vart lenger. Tellusalie skal også nevnes for sin behagelige dylaneske musikk. Og ja, Danko Jones hadde trøkk, Jim Jones Revue hadde rockabilly-humør og John Olav Nilsen var småsjarmerende. Men alt i alt har disse to dagene vært prega av sidrompa, konservativ, monoton, øs-pøs-rock. Var virkelig dette det beste som var å få tak i? Det eneste man kunne se seg råd til? SKJERPINGS! Det går ikke an å bare booke så snevert som det er gjort i år. Og ja - jeg vet jeg ikke har stemmerett, ettersom jeg har en annen musikalsk legning enn arrangørene. Men jeg er publikum. Og det vil jeg gjerne fortsette å være.
(La dere merke til at jeg ikke nevnte Dinosaur Jr? Når selv Egon er enig med meg, trenger jeg ikke si noe mer ... )

Dag 3:
Og det ble lørdag tredje dag og det ble sol og varmegrader. Mitt umiddelbare problem ble da: Hva tar man på seg på musikkfestival i Tromsø når gradestokken viser rundt 20 og sola skinner? Man er nemlig gammel nok til å vite at slikt sjelden varer så lenge, og kvelden kan fort bli kald. Det ble et slags kompromiss og mens ullundertøyet ble hjemme kom solbrillene med. Men idet Sivert Høyem sa takk for seg og kvelden var over var jeg nokså kald og savnet ulltrøya. Neste år skal jeg ikke la meg lure! (Hahahaha....)

Men musikken da? Kveldens klare vinner for meg ble svenskene i Ingenting. Søt, litt skranglete popmusikk med grenseflate mot både Kent og Bo Kaspers og Håkan Hellström. I tillegg lot jeg meg faktisk rive litt med av Clutch. Det skulle man ikke trodd om meg. (Kanskje var det et anfall av solstikk???) Men de spilte litt for lenge, så jeg gikk lei etter en stund. Bad County sang pent og solid og har nok potensiale, men manglet de helt store melodiene. Juliette Lewis derimot skjønner jeg ikke helt vitsen med, bortsett fra at hun visstnok gjør seg bra på film. Har hun egentlig noen skikkelige låter i det hele tatt? Jeg hørte ikke noe som fenget meg i alle fall. Til slutt fikk vi Sivert og Sivert er Sivert og akkurat slik man har hørt ham så mange ganger før. Fantastisk stemme, og 4-5 gode låter og litt mindre grep om publikum i kveld enn sist jeg så ham. Men han klarte i det minste å holde på en nokså stor del av publikum, i motsetning til Mew og Dinosaurene de to andre dagene.


Konklusjonen er klar: Musikalsk sett var dette den dårligste Buktafestival jeg har vært på. Og det er ikke jeg som er gretten gammel dame. Jeg har snakket med folk som sverger til både rock og punk og hardere saker, og selv de synes årets program var lite interessant. Døgnvill framstår i år med et mye bedre program. Sånn er det bare. Stemninga i Bukta er imidlertid upåklagelig. Jeg elsker beliggenheten, tørrfisken, den berusende duften av salt sjø og den smilende atmosfæren. Det er en fantastisk ramme for en musikkfestival i byen vår. Måtte arrangørene ta godt vare på den og komme sterkere tilbake til neste år. PS. Om de skulle trenge tips til artister for 2011 kan jeg gjerne bistå :-)