Mariann sin blogg

1) Jeg liker musikk 2) Jeg liker Tromsø 3) Jeg liker folk (noen i alle fall) = Jeg liker musikkfestivaler i Tromsø Jeg liker det faktisk så godt at jeg går på festivaler der musikkprofilen i stor grad befinner seg en smuldrepai unna min egen musikksmak. (Som jo er verdens beste!) Derfor går jeg på Buktafestivalen når det passer seg sånn. Været er som regel ufint (=kaldt), men stemninga er varm og upåklagelig. Alltid! Synes faktisk også folk flest er nokså hyggelige. Årets festival var akkurat slik den pleier å være. Her er referatet - for de som gikk glipp av herligheta. Torsdag: Kaldt og litt lite variert musikk Så kaldt at jeg er fristet til å bruke noen ufine adjektiv, men slikt passer seg jo ikke. Til tross for flere lag ull og fleece og fuskepelskrage og lue og hansker klarte jeg ikke å holde meg komfortabelt varm. Burde kanskje danset litt mer, men på den annen side  - kanskje ikke:) Jeg fulgte min oppsatte plan til punkt og prikke og ramlet inn på område...

For noen år siden gjorde jeg skikkelig forarbeid før Buktafestivalen og laget en plan. Det tenkte jeg å gjenta i år. (Planen ble selvsagt ikke fulgt, da jeg, fornuftig som jeg er, heller lot meg rive med av vær og føreforhold og altfor enkelt lot meg overtale til å se på heavymetal når jeg burde valgt pop.) Her er altså min forhåndsomtale av konsertene, basert utelukkende på synsing og mine musikalske fordommer, (særlig mot alt som ikke er pop!): Torsdag 16. juli: 17:00: Danko Jones Ettersom det ikke er noe annet som foregår så tidlig regner jeg med at jeg kommer til å innfinne meg i Telegrafbukta en eller annen gang mens dette bandet spiller. Har sett dem før. De appellerer ikke til meg og spiller kjedelig, hardtslående, fortgitar rock 'n' roll. 18:30: Brutus eller Heave Blood & Die? Heavyrockblues eller ungdommelig angststøy? Jeg velger meg Brutus i Paradisbukta:) 19:25: Onkl P & de fjerne slektningene. Kveldens eneste sikre. Kan jeg navnet på noen av låtene...

Festivalens fineste film, spør du meg, og kanskje også den mest ordinære (i ordets beste betydning!) filmen jeg fikk med meg. Tror nok denne dukker opp på vanlig distribusjon om det finnes spor av rettferdighet i kinoens verden. Amelié (spilt av Pauline Etienne, som også spiller i en annen festivalfilm, Eden ) er belgisk, men tilbrakte sine første 5 år i Japan. Som 20-åring vender hun tilbake til Japan, landet hun mener hun hører til i, og tar seg jobb som privatlærer til en ung mann på samme alder, som elsker alt som er fransk. Dette er en ganske så tradisjonell kjærlighetshistorie, men styrket av fokuset på Japansk kultur og, ikke minst, karakteren Amelié. (Og ja, det er nesten umulig å ikke tenke på Amélie fra Montmartre !) Artig var det også å høre Ane Bruns versjon av "Big in Japan" i filmen. En finfin avslutning på årets filmfestival, som alt i alt har gitt meg noen helt greie filmopplevelser. Men enten har jeg vært usedvanlig uheldig med mine 9 filmer, eller så h...

Endelig en film med en slags happy ending! Dette er en engelsk/amerikansk film om et veldig sært rockeband (Litt Residents, litt 'American prayer'-Doors), som ved en tilfeldighet får en helt normal keyboard-spiller, britiske John. John drømmer om musikalsk suksess og lager middelmådige låter som slett ikke passer inn i bandet han er blitt med i. Ved hjelp av sosiale medier som Twitter og YouTube klarer han imidlertid å skape en slags tilhengerskare og ender opp med en prestisjefyllt spillejobb på South by Southwest-festivalen i Texas. Bandet har imidlertid ikke noe spesielt ønske om å bli superstjerner, kanskje bortsett fra den mentalt ustabile hovedpersonen Frank, som til enhver tid går med en stor maske over hodet. John klarer å overtale bandet til å dra til Texas, og det ender selvsagt med katastrofe. Bandet går i oppløsning og John skjønner at det er han som har bragt ubalanse inn i disse "sære" musikernes verden.

Dette var en rolig og nydelig film. En typisk "dvelende landskapsscener"-film, men uten at det tippet over i det kjedsommelige. Handlingen, en slags western, foregår for det meste i Patagonia på 1880-tallet. Selve navnet på filmen, Jauja, refererer til et mytisk land med velstand og det gode liv. (Myten har sitt opphav i den faktiske byen Jauja i Peru.) Vi møter kaptein Gunnar Dinesen (Viggo Mortensen) og hans 15-årige datter Ingeborg i et goldt og øde landskap. Hun rømmer med en soldat,og Gunnar drar ut i ørkenen på leting etter henne. Etter en tids leting forlater filmen "virkeligheten". Han møter en gammel dame, som kanskje er datteren hans, og plutselig møter vi unge Ingeborg igjen i nåtidens Danmark. Veldig sært og vi skjønner stort sett ikke hva som har skjedd. Men det spiller for så vidt ingen rolle. En god filmopplevelse.

I prgogrammet står det følgende om denne filmen: "I stedet havner Wallace hos en sjøulk med gode historier på lager og en livslang pasjon for hvalrosser. Herifra og ut tar TUSK fullstendig av i en retning som ikke lar seg beskrive – du må rett og slett se det." Nei, folkens, du må rett og slett ikke se dette. Dette er en makaber og grotesk film som virkelig ikke egner seg for sarte sjeler. Det står også noe om syk humor i beskrivelsen av filmen, og det er en passende merkelapp. Men når det er sagt, er dette i det minste en film som forteller en historie. Som har en begynnelse, en midte og en slutt, så rent filmatisk fungerer den faktisk godt. I motsetning til så mange andre av TIFF-filmene jeg har fått med meg:) Men altså - se opp for gale menn med en pasjon for hvalrosser. Sier ikke mer. Ikke gå og se filmen! Du er herved advart!   PS. Jeg så filmen på Driv. Et fryktelig sted å vise film! Vondt i nakken hele neste dag! 

Amerikansk og trivelig liten kjærlighetsfilm. Vi møter den mislykka og litt sutrete filmskaperen Anderson som reiser til Berlin for å prøve å redde filmprosjektet sitt. Der treffer han på en gammel flamme, som forlot ham på en strand i Montenegro, flere år tidligere. Anderson strever fortsatt med å komme over tapet over henne, men nøler likevel ikke med å kaste seg i armene hennes, til tross for at de bare har tre dager sammen, før han skal tilbake til USA. [Og til tross for at de er en ÅPENBAR mis-match, spør du meg, men siden filmen er sånn halvt selvbiografisk, må man vel finne dette troverdig:)] Spoiler alert: Selvsagt møtes de i Montenegro igjen. Et sidespor i filmen dreier seg om begges forhold til kunst: han lager film og hun er danser. Hva skal man ofre for suksess og hva skjer med idealismen når man må tenke på banklånet? Et tredje spor handler om Andersons venner i Berlin, som etter 7 år sammen, strever med å finne ut av hva de vil med hverandre. Kan tenke meg filmskapern...

Har nettopp kost meg med over to timer fransk tekno i filmen Eden . Vi følger DJen Paul og kompisene hans fra tidlig 90-tall fram til i dag, med raves, festing, dop og musikk. Paul og en venn utgjør DJ-duoen Cheers og oppnår en viss suksess, uten av pengene strømer inn av den grunn. Framstillingen er basert på regissørens, Mia Hansen-Løves bror, Sven. Til tross for at filmen til en viss grad skildrer house-miljøet i Paris, er jeg usikker på hva som er den egentlige hensikten med filmen. For meg ble det en litt trist skildring av tomheten i livet til Paul, som fyller hverdagen med kokain, dyre kjærester og lånte penger. Siden jeg liker musikken synes jeg filmen var ok. Men rent filmatisk er jeg ikke så veldig imponert. Brukte ganske lang tid på å skille de ulike karakterene fra hverandre. Og noen handling er det egentlig ikke snakk om, snarere litt usammenhengende episoder fra en ung manns liv. Med litt opprydding kunne filmen dessuten ha kuttet minst en halv time. Men slik er det p...

Hoi! Dette må være den sprøeste filmen jeg har sett på lenge! Vanvittig og absurd og fargerik og en dash Addams family. Jeg storkoste meg:) Handlingen (med alle sine forviklinger) går i korthet ut på følgende: Eierne av et lite hotell strever med å få endene til å møtes. I et fyrtårn like ved bor en gjeng merkelige skapninger som ønsker å overta hotellet og åpne et casino. De prøver dermed å skremme vekk hotellets gjenster, slik at eieren blir tvunget til å selge. I tillegg har vi en dose kjærlighet og sjalusi. For ikke å glemme et enormt tre, med en grønn sevje som har helt spesielle egneskaper. Hotellets gjester er er alle karikerte figurer, nærmest som tegneseriekarakterer. Her er en (erke)fransk kvinne som klager over manglende croissanter, en mor med angst for dyr og et engelsk par som snakker spansk med en sterk engelsk aksent og mest av alt er opptatt av hårsveisen sin. Blant annet. Antakelig ikke noe for den seriøse filmelsker, men har du sans for det rare, anbefaler jeg he...

Juryen er delt når det gjelder denne filmen. (Forøvrig basert på romanen med samme navn av Stephen Amidon.) Men jeg heller til at det er en bra film. Hovedkriteriet mitt er at jeg ikke en eneste gang så på klokka, gjespa, eller på noen måte mistet konsentrasjonen, til tross for at dette var en rett-fra-jobb-film. Et annet pluss er selvsagt at filmen er italiensk, og bare språket er nok til å sjarmere meg. Karakterene på sin side var i grunnen ikke spesielt sjarmerende. Ikke så mange av dem, i alle fall. Vi får samme historie presentert fra synsvinkelen til tre forskjellige personer. Den første er Dino, en stakkarslig og ikke spesielt lur mann, som så gjerne vil menge seg med de rike og mektige. Den neste er Carla, kona til en av disse rike og mektige. Den siste er Serena, Dinos datter og eks-kjæresten til Carlas sønn. Det hele bindes sammen av en ulykke i begynnelsen av filmen, der en syklist blir truffet av en bil som ikke stopper opp for å hjelpe, men kjører videre. Et av spørsmåle...

Dette er ikke en bok jeg typisk ville valgt å lese, men siden den lå og slang i stua vår tenkte jeg at jeg like godt kunne lese den før jeg tildelte den en plass i bokhylla. Boka er skrevet av Henrik Broberg og omhandler situasjonen for jødene i Tromsø under andre verdenskrig. Jeg skal innrømme at jeg bare er sånn måtelig interessert i nyere, norsk historie. Jeg foretrekker 1800-tallet. Det er tryggere og fjernere fra mittt liv, på en måte. Denne boka plasserer plutselig krigen svært nært. Det dreier seg om byen min og de som bodde her for ikke så alt for lenge siden. Det dreier seg om tida da mine besteforeldre var unge. Det viser seg at min kunnskap om hva som skjedde i Tromsø denne tiden var mindre enn jeg trodde. Jeg innbilte meg faktisk at Tromsø var mer eller mindre uberørt av krigen. Da byen ble stille er en hjertskjærende fortelling om skjebnen til byens jødiske befolkning. Her er alt fra intervjuer, gamle sakspapirer, dagboknotater og liknende samlet sammen for å fortelle e...

Torsdag 8. januar fikk UiT-ansatte en før-visning på filmen Taxi and Telephone. Dette er en veldig hyggelig tradisjon, og som regel har Martha Otte & co plukket ut en finfin film til oss. Sjelden finner man vel så mange akademikere på Verdensteateret:) Handlingen i filmen går som følger. Se for deg en sein kveld i en eller annen by i Kirgisistan. Det pøsregner. En taxi står og venter på passasjerer. Passasjerende får valget mellom å betale for fire, eller vente til taxien er fylt opp. Det blir mye venting. Innimellom går enten sjårføren eller en av passasjerene til telefonboksen like ved for å ringe. Enten til sin kone, sin utro ektemann eller til en venn (der kona står for mesteparten av pratinga.) Til slutt bestemmer passasjer 2 og 3 seg for å spleise på den fjerde billetten, og taxien kjører avgårde. The end. Under telefonsamtalene splittes skjermen i to slik at vi får se begge scenene samtidig. Man humrer lett til de noe karikerte personene i andre enden av røret - den ...

Joda, man er her fortsatt. Man har ikke helt gitt opp bloggosfæren. Selv om det har vært nære på mange ganger. Skal man legge ned bloggen og kvitte seg med dårlig samvittighet over at man aldri får tid til å skrive noe? Eller skal man beholde den i live i tilfelle man glimter til med noen minutter skriveglede? Så langt har man klynget seg til det siste. Når sant skal sies tok man juleferie med en slags tro på at en drøy uke med marsipan og riskrem ville gjøre sitt til at man på nyåret ville ta fatt med ny energi og kreativitet og kraft og alt det andre. Det er nå 8 timer til jeg skal være på jobb. Jeg sitter i sofaen med TVen på VH1 (bare dårlig musikk som vanlig!) Og jeg har spurtet gjennom en oversikt over bøkene jeg har lest de siste fire månedene, men ikke hatt tid til å skrive om. Og lovet meg selv at det slett ikke er nødvendig å blogge om hver bok jeg har lest. Kjedelig er det også. Både for meg og leseren. Men er man listoman, så er det visst lite som hjelper. Men tilbake t...

I mentioned before my opinion on the 'For Dummies' books. It seems their main audience is children. And perhaps it is. But I do have a couple of them at home. And this one about British history was actually quite fun to read. Having studied English at University when I was young, I really ought to know more about British history than I do. But I tend to forget too much, and can never remember the correct order of all the Henrys and Richards etc. So this summer I actually started reading this book. My idea is that if I just read enough history books, I will learn something eventually. And hopefully remember it. Anyway. The book takes us from the Stone Age to modern times in less than 400 pages. That is quite an achievement. And I truly understand the need to cut away all the details. What is left is the interesting and entertaining bits. Next time, I'll read a proper history book.  Possibly. Maybe. Lang, Sean (2004): British History for Dummies . 3.ed. Chichester: Joh...

Det beste med juleferie er at kroppen får lov til å følge sin egen rytme. I mitt tilfelle betyr det alt annet enn å stå opp klokka 7 om morgenen. Noen ganger betyr det faktisk å gå og legge seg klokka 7 om morgen. For eksempel i natt, da jeg slett ikke fikk sove. Og da kan man for eksempel lese en bok. Ideelt sett bør det være en kjedelig bok, slik at man sovner, men det er det jo ikke alltid amn har for hånden. I går kveld plukket jeg ut en noe uvanlig bok. Den var a) på norsk og b) i papirformat. Hyggelig det. Men altså, selv om jeg liker Knausgårdske stilen til Renberg (eller var det omvendt!) klarer jeg ikke annet enn å irritere meg over denne boka. Den var altså god nok til at jeg leste hele på en natt, men som sagt - irriterende. Nå kjenner jeg ikke til universiet til hovedpersonen Jarle Klepp (som går igjen i flere av Renbergs bøker har jeg forstått), men jeg tror altså ikke på ham i denne boka. Hans reaksjonsmønster og "sammenbrudd" virker rett og slett ikke troverdig...

Patrick Modiano is a French author who won the Nobel Prize for Literature in 2014, which is the reason I picked up one of his books. Suspended Sentences is a collection of three separate novellas/long short stories (originally written in the late 80s/early 90s), though sometimes they seem connected. The titles are: Afterimage (Chien de printemps) (1993) Suspended sentences (Remise de peine)(1988) Flowers of ruin (Fleurs de ruine) (1991) The books is translated by Mark Polizzotti, and since I have no chance of comparing it to the original, I don't know if this is a good translation or not. Personally, I didn't like it much. I found both the style of writing and the stories themselves slightly boring, and was happy when I reached the last page. But then, I've had that feeling before with Nobel Prize winners.(So it might just be me ...) But again - perhaps the translation didn't manage to express the true greatness of Modiano's writing?   Modiano, Patrick (...

This is actually my first Murakami book. His books have always been praised in my circles, but somehow I've never set out to read one of them until now. I'm quite sure it won't be my last. As I don't understand Japanese, I've read the English translation, so my view of the book is based on this version. Written in a cool and distanced language I'm amazed on how strongly I was drawn into the story. The story itself centres around Tsukuru, who having enjoyed a happy life with his friends, suddenly is cut off from them, being told they want nothing to do with him. This has an enormous effect on his life, but he struggles through it and life goes by, without him trying to find out what happened back then. Then, one day, he meets a girl, who asks him to confront his past, and he does. And this is why I could hardly put the book down. As a reader you want to find out, perhaps even more than Tsukuru himself, what really had happened that made his friends reject him.A f...

Another infotainment book from Stephen Clarke, this time about British francophile royalty, King Edward VII, apparently also known as Dirty Bertie.  Prince Edward became a great fan of the French jet set lifestyle and was called the playboy prince. This is a book about his life, from a young boy and the eldest son of Queen Vicotira (who really didn't believe in him) until he died in 1910, a popular and respected King. An enjoyable biography of the lighter sort. Clarke, Stephen (2014). Dirty Bertie; An English King made in France . London: Century. Kindle edition.

Another book by Julian Barnes! Originally from 1984 and one of his earlier books, it isn't one of my favourites. It took a while to engage in the story, and I wasn't as charmed by it as I've been by most of his other novels. We follow a retired Flaubert scholar, trying to track down which of two stuffed parrots belonged to Flaubert. Woven into this are stories about Flaubert's life and and about the scholar himself. Still, a good read, and shortlisted for the Man Booker Prize in 1984. Barnes, Julian (2009). Flaubert's Parrot . London: Vintage.

The full title of this book by Stephen Clarke is Talk to the Snail: Ten Commandments for Understanding the French , and if you've ever read anything by Clarke you then know this is a book making fun of the French (and the English ...) I think most of Clarke's books are witty and entertaining, and if you know the English and/or the French, I guarantee you'll laugh too:) This is a very funny guide to understanding the French - or perhaps I should say understanding the French stereotype. Examples of chapters are: Thou shalt not work - Why long weekends are good for the French economy, Thou shalt not sing in tune, Thou shalt not be served. Etc. Truly entertaining for us Anglophiles. Not sure about the Francophiles, though ... :)   Clarke, Stephen (2007). Talk to the Snail: Ten Commandments for Understanding the French . London: Black Swan. Kindle edition.

One of my favourite reads of 2014 and of course written by Julian Barnes, first published in 2005. I started reading it because it was by Barnes, and I didn't really check what is was all about. It therefore took quite a few pages until I realised that Arthur in the novel is in fact Sir Arthur Conan Doyle, author of the Sherlock Holmes stories. George is a half-Indian solicitor who is wrongfully accused of a crime. He seeks the help of Arthur and Arthur spends considerable time and effort in not just clearing George's name, but also solving the crime. The novel is to some extent based on the true story of this case. The characters and their lives are wonderfully portrayed, and with them a glimpse of turn-of-the-century Britain. Barnes, Julian (2012): Arthur & George . London: Vintage. Kindle edition.

The last book of 2014 (actually finished early January) was Tara Brabazon's Digital Dieting: From information Obesity to Intellectual Fitness . I've written about this book in my library blog . Brabazon, Tara (2013): Digital Dieting: From Information Obesity to Intellectual Fitness . Farnham: Ashgate.

The music year 2014 has been good, but not outstanding. This made it especially difficult to range my favourite 15, since all of them were of similar quality according to my ears. I've listened to a lot of good artists, some new acquaintances, some childhood friends. I've been delighted, surprised and disappointed. In the end, 56 albums fought for a place on the top 15 list. Common for all the artists are: 1. They've released an album in 2014 2. I like them In alphabetical order (One is a librarian, after all!): The Acid, Damon Albarn, Craig Armstrong, Basement Jaxx, Bombay Bicycle Club, Julian Casablancas and the Voidz, Dum Dum Girls, Sophie Ellis-Bextor, Sharon van Etten, Bryan Ferry, First Aid Kit, Foster the People, Francois & the Atlas Mountains, French for Rabbits, Ed Harcourt, Hooray for Earth, Horrors, Howling Bells, I Break Horses, iamamiwhoami, Joan as Policewoman, Damien Jurado, Kaiser Chiefs, Kent, Klaxons, Daniel Lanois, Little Dragon, Lykke Li, Johnny ...