Bukta 2015: Minutt for minutt (not!)

1) Jeg liker musikk
2) Jeg liker Tromsø
3) Jeg liker folk (noen i alle fall)
= Jeg liker musikkfestivaler i Tromsø

Jeg liker det faktisk så godt at jeg går på festivaler der musikkprofilen i stor grad befinner seg en smuldrepai unna min egen musikksmak. (Som jo er verdens beste!) Derfor går jeg på Buktafestivalen når det passer seg sånn. Været er som regel ufint (=kaldt), men stemninga er varm og upåklagelig. Alltid! Synes faktisk også folk flest er nokså hyggelige. Årets festival var akkurat slik den pleier å være. Her er referatet - for de som gikk glipp av herligheta.

Torsdag: Kaldt og litt lite variert musikk
Så kaldt at jeg er fristet til å bruke noen ufine adjektiv, men slikt passer seg jo ikke. Til tross for flere lag ull og fleece og fuskepelskrage og lue og hansker klarte jeg ikke å holde meg komfortabelt varm. Burde kanskje danset litt mer, men på den annen side  - kanskje ikke:)

Jeg fulgte min oppsatte plan til punkt og prikke og ramlet inn på området circa 15 minutter ut i Danko Jones sitt åpningsshow. Hadde ikke store forventninger og ble ikke overraska. Bandet spiller litt for traust heavyrock og Jones himself BABLER utrolig mye tull mellom låtene - til det kjedsommelige. Men entusiastisk er han, det skal han ha. Og det er jo artig på en torsdag ettermiddag.
Neste stopp var Brutus, som heller ikke klarte å omvende meg til de hardtslående rockeres trosretning.

OnklP & de fjerne slektningene (som jeg fikk opplyst egentlig er Oslo Ess, uvitende som jeg er om denne type musikk) var helt klart kveldens beste! Trivelig rap med trøkk. Veldig kult av Buktafestivalen å faktisk booke noen band som er på sida av det sedvanlige A4-rock-formatet.
Så tuslet man hit eller dit for å høre neste band. Jeg hadde store håp for svenske Hurula, men de leverte ikke helt like bra som på plate. Lyden der jeg sto var ikke helt god, og vokalisten hørtes ikke helt bra ut. De manglet dessuten det helt store publikumstekket - eller kanskje de gjorde et poeng av å ikke ha det. Men i teorien liker jeg dette:)

Til slutt var det headlinerne Dream Theater - som i mine ører rett og slett ble så kjedelige at jeg heller valgte å tusle litt ut i ytterkanten av festivalområdet og skravle med kjentfolk i stedet. Og det skal man jo ikke kimse av:)

Fredag: Antydning til sol, men sørgelig avlysning (både av sola og Buktas beste booking)
Finfin start med svenske Daniel Norgren. Færre folk enn torsdagens åpning, men overraskende bra stemning likevel. Knakende god stemme på mannen  - synes godt han kan synge litt mer. Ble litt mye kjedsommelige instrumentalpartier. Pluss for kontrabass! Så var det danske depperock-jenter, aka Baby in Vain, som som sto på programmet. Slett ikke ille, men jeg orket ikke hele konserten. Hørte rykter om nybanka tørrfisk!
The Growlers ble kveldens favoritter med sin vestkystrockpop, mye takket være den yberkule vokalisten, Brooks Nielsen. Han hadde verken langt hår, skjegg eller skinnbukse og skilte seg dermed kraftig ut fra den gjennomsnittlige bukta-artist. Dessuten hadde han festivalens kuleste moves:) Nevnte jeg at jeg også likte musikken?'
Neste omgang satt jeg på benken og gikk glipp av Fru Pedersen, men fikk til gjengjeld mer tørrfisk. Dessuten måtte jeg deppe litt over at festivalens eneste skikkelige gode band, Temples, måtte avlyse. Visstnok på grunn av manglende utstyr. (Rotet bort av flyselskapet, visstnok!). Kunne de ikke fått låne noe? Var det virkelig nødvendig å avlyse? Så mange spørsmål ... Sukk!
I stedet tok svenske Hypnos plassen til Temples (sukk!) og et lokalt band, Late Great, stilte opp i Paradisbukta på meget kort varsel. Hypnos spilte høyt og hardt! Jeg orket ikke det og på min vei for å kjøpe te endte jeg i stedet opp med en trivelig prat med gamle kjente om alt fra musikk (mest det) til plagiat (alltid på jobb!). Det fine med Bukta er at det faktisk kommer en håndfull musikkinteresserte dit. Og er det noe jeg savner mest her i mitt voksne liv er det å prate musikk med folk. (Min omgangskrets er sørgelig blottet for popmusikkafficionados.)
Gikk imidlertid glipp av Late Great. (Måtte jo gå og kjøpe te!)
Kvelden fikk en strålende avslutning med Rival Sons. Ypperlig Bukta-band med rivende og drivende råkkenråll. Kul vokalist her også, barfot og med høyvannsbukser:)

Lørdag: Hvem trenger heavyrock når vi har sola?
Jeg har opplevd det før, men det hører jo med til sjeldenhetene. Sol og (nokså) varmt vær på Bukta er en helt fantastisk opplevelse. Og all musikk høres fin ut i sola. Nesten.
Åpningsartisten Jonathan Wilson underholdt mens vi satt i gresset og smilte. Har en mistanke om at stemninga ville vært en helt annen i 8 grader og pøsregn. Vestkyst-Dylan funket helt fint, selv om jeg ikke helt festet meg ved sangene hans denne gangen. Skyld på sola!
Neste steg var å forlate gresset og tusle bort på Little Henrik for å høre på Northern Belle. Men sannelig min hatt, der var det stappfullt, så jeg måtte snu i døra. Nevermind - Torgeir Waldemar var ikke så verst han heller, med sag og det hele.
Chuck Prophet & The Mission Express var neste på programmet. Ex. Green on Red, sies det fra høyre, uten at jeg hadde et nært nok forhold til det bandet til å kunne huske ham derfra. Pent og greit, men sola engasjerer mer enn musikken, må jeg flaut nok innrømme.
Så var det klart for heavyrocktimen. Her vant Bukta (som sted), og både Hjortene og Vidunder måtte klare seg uten meg blant publikum. (Det gikk visst helt fint, ryktes det!) Selv valgte jeg å sitte i gresset og se på havet og prate med Mona:) (Note to self: Lys bukse i gresset! Not a good idea!)
Refused sin heavyrock ga meg heller ingenting, så sola og havet og fjellan der borte fikk min hele og fulle oppmerksomhet. Og andre hyggelige Buktafolk, sjølvsagt.
Så klarte jeg å rive meg løs fra sommeren og sto på fremste rad i Paradisbukta for å beskue skjeggerockerne i The Devil & The Almighty Blues. Artig for ungan, men litt for tungt for meg. (Har jeg sagt det før, kanskje? Ja?) Men det spilte ingen rolle for etterpå kom festivalens høydepunkt med ekte BRITISK popmusikk, som bare ekte BRITISKE (unntatt han som er norsk, da) popmusikere kan lage. Jaddajadda, Wombats er hverken nyskapende eller hippe, men sammenliknet med resten av programmet var de guddommelige! Feiende flotte fengende låter man til og med kunne gjøre noen små, trippende dansetrinn til. Om man ville. (Men det ville ikke alle.) Hurrah! Og så gikk vi hjem:)