Books 2014: The Blazing world

Hustvedt is a true favourite of mine. I love her clear, cerebral way of writing. This novel is written as an artist biography, and it is so realistic that I several times found myself thinking that I must find out more about the artist, Harriet Burden.

We get excerpts from the artist's diaries, interviews with journalists and other artists and art critics. And it's all fiction. At the bottom of the story is Harriet Burden's attempt to prove to the art world that women artist matter less than their male counterparts. So she "constructs" three young, male artists who all exhibit her work, while the art world hails the new young males. Her theory is that if she had exhibited under her own name, no one would have cared. Everyhting doesn't go quite as planned, however, and we get a heartfelt and often sad story about the aging Burden.

A very surprising book, and I really can't forget the way I was "fooled" to believe it was fact, not fiction I was reading. Again - truly recommendable.

Hustvedt, Siri (2014): The Blazing World. London: Sceptre. Kindle edition.

Books 2014: The Betrothed

Sometimes, when I have nothing else to read, I read some Walter Scott. Not because his novels are better than anyhting else, but because I once bought all of them for my Kindle.

This summer, I read The Bethroded. The previous novel I read was The Antiquary, which I must admit was a bit of a struggle, because I found the story little rewarding. The Bethroded is a much more straight forward story with medieval knights and crusaders and kidnapping and wars and love in the 12th century somewhere along the Welsh/British border region.

The 16-year old heroine, Eveline, is to be married to Sir Hugo, but he goes away on a crusade and asks his young nephew, Damian, to look after Eveline. You don't need too much of an imaginative mind to see where this leads. After various trouble and hindrances and deceit, it all ends happily for the heroine. As it should. 

Scott, Walter(1825): The Bethroded. Kindle edition

Books 2014: Cat out of Hell

There are cats. There are librarians. What's not to like? (Yes, I'm a cat-loving librarian!) Well, at least one of the cats is not very nice, so be warned. This book will probably never end up as one of the classics, but if you're into a bit of crime/supernatural/cat-fiction, this is for you.

I chose this, mainly because of its wonderfully cool title! At times, a hear a slight echo from Bulgakov's Master and Margarita, but please don't misunderstand - it's nothing like it at all. It just the thing about the cat ...

A bit of a strange story, this. It actually took some pages before I got properly into the story. Having not spent much time reading about it first, I was quite surprised at the slighly macabre story it ended up as. But funny and enjoyable, still. But if you don't like cats. Or talking animals. Well -this is not for you then.

Truss, Lynne (2014): Cat out of Hell. London: Arrow Books. Kindle edition.

Books 2014: The Silkworm

The Silkworm is Galbraith's (Rowling's) second crime novel, and holds the same high standard as the first. This time, Cormoran Strike investigates the disappearance of a not-too-famous writer. Authors and publishers are central to the story, and it's easy to imagine that Rowling must have met her fair share of people like those portrayed in the book, though hopefully not the more extreme parts of this story.

As usual everything is well balanced and well written, without any boring bits. The only thing I hope will be toned down in future books is Robin's relationship issues with her fiancee. I find them a bit too fake. (Not that one should expect realism in crime fiction ...)

Read this on a beach in Italy and enjoyed is very much. Looking forward to the next book. (And I wouldn't be surprised if there's a TV-series to be made!)

Galbraith, Robert (2014): The Silkworm. Sphere Books. Kindle edition.

Books 2014: The Cuckoo's Calling

As I've said before, I don't often read crime novels. Mainly because I don't care much for gory violence and other horrible stuff. I like quiet books. But when crime novels are well written, I enjoy them as much as any other book. My type of crime novel is the ones that appeal as much to my brain as to my adrenaline.

J.K Rowling (= Robert Galbraith) is simply an excellent writer. Her Harry Potter-novels are of course splendid. Her stories about private investigator Cormoran Strike is exactly how I like crime novels. He is a failure in many aspects of life, but has a brilliant mind for solving crime. In this first book, he investigates the apparent suicide of a supermodel, Lula Landry. By his side, he has a young assistant/secretary, Robin Ellacott. Together, they make a great team. I won't reveal too much if I say that Landry's death was of course murder, not suicude, and that the case gets solved satisfactorily. Who did it? You must find out yourself. It's a great read!

Galbraith, Robert (2013): The Cuckoo's Calling. London: Sphere. Kindle edition.

Bøker 2014: Verdens ende

Jeg skal innrømme at jeg er svak for Ketil Bjørnstad. Jeg liker musikken hans. Og jeg liker bøkene hans. (Selv om jeg bare har lest en håndfull av dem.) I vår leste jeg Verdens ende. Egentlig helt tilfeldig, etter et tilbud i Bokklubben jeg ikke kunne motstå.

Dette er min type litteratur. Om enn litt i tristeste laget. Dette handler om død og sorg og hevn og menneskets indre krefter - og mangel på krefter. Den havner likevel aldri i nærheten av Ørstavik-kjøret og kan derfor fullt ut leses uten en følelse av at verden går under. Hele utgangspunktet med romanen er et barns død. Og ettersom dette skjer helt tidlig i romanen, kan man puste normalt de resterende sidene.

Handlingen dreier seg for det meste om foreldrenes sorg, og selv om dette høres fryktelig ut, blir det ikke oversentimentalt. Det pleier det heller ikke å bli i de av Bjørnstads romaner jeg har lest så langt. Men du skal ha et hjerte av stein om du ikke føler noe som helst når du leser. Selv synes jeg det aller verste var beskrivelsen av barnets liv og hvordan hun ble mobbet på skolen. Men som sagt, dette er en roman der ordene er viktigst av alt. Og Bjørnstad velger alltid de riktige ordene. Det blir aldri klamt og påtatt. Det er en avstand i språket hans som jeg liker svært godt, samtidig som vi kommer tett inn på hovedpersonen. Dessuten var det sannelig godt å lese en norsk roman. Siden jeg leser nesten alt på min kjære Kindle, blir det engelskpråklig, ettersom det er så vanvittig enkelt å kjøpe. Men en vakker dag skal jeg lære meg å få norske bøker over på Kindlen. Det skal visstnok gå helt fint med Aschehoug-bøker.

En av mine favoritter i år. Men jeg skal innrømme at jeg passet godt på ungene på sommerens flyturer .....

Bjørnstad, Ketil (2012): Verden ende. Oslo: Aschehoug.

Ferien 2014: York

Årets ferietur ble utvidet med noen dager for at vi skulle rekke å ta en tur innom York. Selvsagt! Unnskyldningen denne gangen var å se andre etappe av Tour de France som startet i nettopp York. Vi leide leilighet i Skeldergate som vanlig og troppet opp i god tid for å se på både "reklametoget" (eller hva det nå heter når sponsorene kjører gjennom byen og kaster ut reklameartikler ...) og de ordentlige syklistene. Masse folk langs hele ruta og veldig god stemning. Det regnet ikke engang:) Og plutselig var det over. Etter at syklistene hadde kommet seg vel ut av byen, var det street party i bydelen vi bodde sist. Masse folk, musikk og mat overalt. Å se sykkelløp er 99,5% venting og 0,5 % action er min konklusjon. Artig for ungan og alt det der.

Men å være i York er alltid moro for hele familien. Det ble besøk hos gamle venner, shopping og selvsagt mye god mat på våre faste stamsteder - Bettys, Mannion, Wagamama, Jamie's Italian ...  Mer rakk vi ikke før vi måtte forlate favorittbyen og kjøre til Manchester, der vi skulle tilbringe siste natta. Det gjorde vi selvsagt på The Lowry, og jeg skal ikke nekte for at det er deilig å overnatte på luksushotell etter å ha vært på reise i drøye to uker. Dagen etter ble forøvrig laaang, med forsinkelser, tapte flyavganger, løping gjennom hele Gardermoen, og hjemkomst uten bagasje. Men vi kom oss heim:)

Ferien 2014: Monterosso

Dette er vårt tredje besøk i Monterosso al Mare. Ikke uten grunn. Byen, om man kan kalle det en by, er bitte liten og idyllisk beliggende som den nordligste av de fem Cinque Terre-byene. Her er fabelaktig lite å bruke penger på, annet enn mat og overnatting. Og stranda! De fleste (og beste) strendene er private, og det koster oss 50 € om dagen for 4 solsenger og 2 parasoller. Da er det greit at shoppingmulighetene er begrensa. I tillegg må vi ut med 18 € døgnet for parkering. Vi anbefaler for øvrig ingen å kjøre hit. Smale veier og nesten ingen parkeringsplasser å oppdrive. I selve byen er det forøvrig ikke tillatt å kjøre, hvilket vi synes er aldeles ypperlig.

Denne gangen ble vi en hel uke. Det trenger man. Minst! Før vi dro var det varslet regn hver dag omtrent, men det slo heldigvis ikke til. Den ene dagen med overskyet vær og regn brukte vi til å rusle en tur opp til toppen av et lite "fjell" som skiller den gamle og nye bydelen. Der ligger byens kirkegård. Vi bor forøvrig i den gamle bydelen og trives best der. Men både strand og restauranter i den nye bydelen er tilsynelatende like bra. Men som sagt, vi trives best i den gamle - der vi er best kjent.

Hotellet vårt heter Hotel Margherita og ligger kjekt plassert i Via Roma, med kort vei til det meste. Rommet vårt er en junior-suite, og er rent og moderne, og romslig nok for 4. Ungene sover i andre etasje, mens vi voksne sover på sovesofa i første. Sengestandarden er ikke akkurat strålende, men helt grei. Vi har i tillegg en liten balkong med ettermiddagssol og utsikt mot Via Roma. Frokosten er helt grei, men ikke førsteklasses. Dette er tredje gang vi bor her. Men neste gang kommer vi nok til å prøve å finne en leilighet i stedet. Savner å kunne lage en kopp te på kvelden, eller sove lenge og sende mannen ut etter ferske rundstykker:)

Monterosso er akkurat det jeg liker når jeg er på solferie. En liten landsby som ikke er i nærheten av å miste sin italienshet. Fin strand og kort vei til alt. Fine turområder - men akkurat denne gangen var nesten hele kyststien stengt pga reparasjoner, så det ble ikke noe tur på oss. Bare en liten rusletur opp til byens kirkegård, som ligger på en liten høyde midt mellom den gamle og den nye bydelen. Og best av alt - mat! Mye god mat overalt. Man kan være her en god stund uten å gå lei, tror jeg. Men hvis man ikke liker sjømat har man et problem:) Våre favoritter er Pizzeria da Ely (Verdens beste pizza med spekeskinke, parmesan og rucola), Ristorante Via Venti (Verdens beste pæreravioli) og Ristorante Miki (den eneste litt finere restauranten der). I tillegg kjøpte vi nesten hver eneste lunsj hos Focacceria Emy på grunn av sjarmerende service og god focaccia. (Selv om jeg prøvde å spise salat, i alle fall annen hver dag!)

Vi gleder oss allerede til neste besøk.

Ferien 2014: Chiavari

Chiavari er en liten by i Nord-Italia, ikke så langt fra Genova. Den er ikke akkurat gjennomført vakker, men innimellom finner man mange flotte kirker og palasser og handlegater med overbygde fortau. Hovedattraksjonen for turister er selvsagt de lange strendene. Når det er sagt så fikk jeg inntrykk av at Chiavari passer perfekt for den som vil feriere et stykke unna de store turistsvermene. Stort sett bare italienere overalt. For oss som kom rett fra Monterosso og Cinqueterra-området var det rett og slett deilig å slippe unna hordene av amerikanere og skandinaver man gjerne møter i disse områdene. Vi spiste for eksempel på tre utmerkede restauranter, og ingen av dem hadde mneyer på engelsk. Det synes jeg er et godt tegn!

Hotellet vi bodde på var Monte Rosa. Fin resepsjon,god service, flott lite bassenganlegg, men kjiiiipe rom. Vårt rom, et familierom, var i grunnen et vanlig dobbeltrom der de hadde presset inn en køyeseng. Tenk deg en gjennomsnittlig norsk campinghytte fra 80-tallet, bare mindre. Kommer nok ikke til å dra tilbake dit - i alle fall ikke før jeg får en forsikring om at jeg får bo på et av de rommene som har blitt pusset opp. De finnes nemlig! Jeg tok en sniktitt inn i et av de andre rommene mens vaskerne holdt på. Dessverre er det nok slik på dette hotellet, som på så mange andre hoteller, at famlierom ikke holder like høy standard som vanlige rom. Muligens tenker de at folk som reiser med barn ikke er så opptatt av å ha det fint rundt seg.

Chiavari er visstnok kjent for sine fine strender, men etter å ha tilbragt en uke i Monterosso, ble vi ikke helt imponert. Trivdes best på steinstranda - selv uten badesandaler (som er et must!). Sandstranda vi dro til dagen etter var en smule tacky, men grei nok. Visstnok var det en finere strand noen meter lenger bort, men da hadde vi allerede betalt oss inn på en annen. For betale må man overalt. Nesten. For oss var det i alle fall ikke aktuelt å ligge på stranda uten parasoll og solsenger, så vi punger ut.

For den som liker å farte litt rundt går det båtturer fra Chiavari både hit og dit. Vi tok båten til Portofino - en liten idyllisk og vakker landsby stappfull av rike mennesker, i alle fall om vi skal la antall og størrelse på yachtene bety noe. Her spiste vi pizza og is før båten tok oss tilbake. Turens høydepunkt: flyvefisk!

Matmessig var Chiavari nok et bevis på at det nesten er umulig å få dårlig mat i Italia.  Alle tre restaurantene vi besøkte var ypperlige. Osteria della Bonta var en liten med søkktrivelig restaurant med veldig god service. Den eneste som kunne engelsk der var kokken, så han kom ut ved jevne mellomrom for å oversette menyen og spørre om maten smakte. Sammen med en liten lommeparlør klarte vi oss utmerket. Restauranten har også en bar-del som jeg godt kunne tenke meg å besøke neste gang.
Dagen etter var det pizza på hele flokken (som nå var økt til 9, etter at vi slo oss sammen med venner fra Tromsø). Malu er en liten pizzeria som ligger i noe som så ut som et vanlig boligstrøk, altså ike et sted man bare snubler over. Vi var forholdsvis tidlig ute og var heldige å få plass. Utsøkt pizza, og veldig god service her også. Siste kveld ruslet vi til Casa Guidi og hadde et trivelig måltid ute i en koselig bakhage. Noen hadde en fotballkamp å se på, andre ble igjen til desserten. Og selvsagt en liten limoncello. Som vi fikk nesten overalt i Italia. Ingenting slår et lite glass søt sitronlikør etter et heftig måltid. Sånn går no dagan!

Books 2014: Northanger Abbey

No, not that Northanger Abbey, which I of course enjoy immensly. This one is written by Val McDermid, and is a modernised version of the Austen classic. We meet the same people, but this time set in modern Britain, most of the time in Edinburgh. There's Catherine Morland, the (stupid) heroine who gets invited to the Edinburgh Book Festival by some friends of the family to keep the wife company (how likely is that!!!). She falls in love with Henry Tilney who lives at Northanger Abbey (of course). And then there is the even more stupid (and also bad) Bella Thorpe who creates a bit of drama wherever she goes.

Now, it's been a while since I read the original, but I simply can't remember any of the characters being as stupid as these. The modernisation of the story simply doesn't work. The characters and their actions all seem very unlikely and more like cartoon figures. The book doesn't even work as an Austen parody, like some of the zombie-books, which are equally badly written, but cheesy and fun still. This lacks any of that and is just a waste of time.

McDermid, Val (2014): Northanger Abbey. London: The Borough Press. Kindle edition.

Books 2014: Italian Phrases for Dummies

I have completely fallen behind on my reading updates, so I thought I'd try to catch up a bit. My most recently read book was read on the journey to Italy, where we are spending a couple of weeks this summer. I know a few words in Italian, but far from enough to talk or understand much of the language. Italian is not really difficult to learn, but as an adult I struggle because the vocabulary doesn't seem to stick as easily as it did when I was young. And of course I don't get to practice it very often. But in an effort to catch up with the few phrases I knew, I bought this book to read on the plane.

I must admit I'm not really a fan of the 'for dummies'-books. I recently started British History for Dummies, and I get a bit irritated because I don't feel 'dum' enouogh. It's style is more suitable for children, I feel. But not this Italian book, though. It tries to cover an enormous area in very few pages and is thus doomed to fail. It lists some grammar and some explanations and a good handful of verb conjugations. (Which I struggle to remember, having forgotten how to be a good student!) It also lists phrases useful for certain situations, like traveling, shopping, being on business travels, asking for medical help etc. It ends up with a rather strange mix of situations, where some seem useful, others not. And I wonder sometimes about the vocabularly that is listed as useful. In the list of animals, for instance, wolf is one of the words included. When is that a relevant word for a tourist in Italy?

But it does what is says in the title: gives you some useful Italian phrases. It might help you ask for directions but you won't be able to understand the answer you're given:) Learning a language takes more than this book, but it might help as a start or for refreshing old and forgotten language skills. Ciao! (Which I now know means both hello and goodbye!)

Onofri, Francesca Romano and Karen A. Möller (2011): Italian Phrases for Dummies. For Dummies. Kindle edition.

Ferien 2014: Lucca

Ahh - hva kan man si? Tilbake i Italia og det føles helt riktig. Nesten som å komme til England:) Tilfeldigvis fikk vi 2 døgn i Lucca denne gangen, et sted vi har hørt mye positivt om, men aldri besøkt tidligere.

Hotellet vårt heter San Luca Palace og er absolutt fortreffelig. Vi har et familierom med grei plass til alle 4. Martin sover i en egen liten alkove, og Helena på ekstraseng. Alt er rent og pent, og dusjen er fabelaktig! (Dvs. den har godt trykk og nok varmtvann, hvilket er alt jeg krever av en dusj!) Frokosten er super, særlig om du er glad i det søte. Her er nemlig flust med kaker, frukt og frokostblandinger og yoghurt. Ikke fullt så mye pølser, egg og bacon, selv om det også finnes. Selv valgte jeg rundstykker, brie, skinke, bakt eple, melon, nektarin og kake. Servicen overalt er veldig god, og hotellet er såpass lite at du føler at du blir en stamgjest med en gang. Hotellet har ingen utendørs terrasse eller svømmebasseng og slike ting, men en liten, trivelig bar der du kan nye et glass limoncello eller prosecco på fortauet eller innendørs.  Det eneste jeg savner på hotellrommet er en vannkoker.

Lucca er omringet av en stor og bred bymur, der folk enten sykler eller går tur. Det tar visstnok 45 minutter å gå rundt hele, men det prøvde vi ikke. For mye annet å gjøre på kort tid. Byen har (i mitt hode) et sammensurium av gater, men er heldigvis ganske liten, så det er vanskelig å gå seg vill. Her er en god håndfull butikker for den som liker å shoppe. Selv var jeg mest fascinert av alle delikatessebutikkene, men man kan jo ikke akkurat fyllle opp kofferten med skinke og honning.

Byens store sønn var operastjernen Puccini (han med Madame Butterfly, Tosca, La Boheme osv.) Hver eneste dag kan man gå på Puccinin-konserter. Vi valgte onsdagen, og da er det en slags opera hit-parade, mest Puccini, men også litt Mozart og Rossini m.fl. Tror nok ikke artistene er i verdensstjerneklasse, men vel verdt å bruke en time av ferien på (+ 18 Euro per pers.). (Aller helst skulle jeg vært her 26. juli for da spiller The National, med Cat Power som oppvarming ... Ikke akkurat opera, men ... )

Mat er det nok av. Her er pizzeriaer og tavernaer og osteriaer og whatnot på hvert gatehjørne. Vi inntok lunsj en av dagene på Osteria Rosolo. Veldig trivelig betjening og god mat. Her klarte jeg å følge min intensjon om å bare spise salat i ferien:) (Den intensjonen ble brutt allerede noen timer etter ... ) Middagen var vi litt mer uheldig med. Vår utvalgte restaurant var stengt, og vi endte opp hos naborestauranten, Osteria Tosca. Der gikk alt sakte, og både service og mat var middels. Vi gidda ikke engang spise dessert!

Siste dagen klaffet imidlertid restaurantvalget, og vi kan helhjerta anbefale Canuleia Trattoria. Nydelig mat, god service (om enn ikke superkvikk) og koselig bakgård der vi satt og observerte flaggermus og en og annen firfirlse mens vi håpet det ikke ville regne. Og det gjorde det heller ikke:)
Til og med Helena spiste nesten hele porsjonen med ravioli.

Fin by. Følte vi fikk gjort mye på kort tid. Var til og med oppe i Torre Guinigi (tårn med trær på toppen) - mange trappetrinn, men god utsikt! I morgen forlater vi Toscana og setter kursen mot kysten. Og krysser fingrene for at værvarselet for den neste uken er fullstedig på villspor!

Gamle flammer blir som nye!

Det siste halvåret har jeg vært som en av disse nyforelska menneskene som ikke har vett til å begrense utlegningene om sin utkårede, selv om alle rundt meg har minimal interesse av å høre på. Jeg har nemlig vekket til liv en gammel flamme.

Det er så mye som er rart her i livet. For eksempel at man ikke vet hva man savner før man savner det … Noen er skikkelig glad i å trene og kan bli tilnærmet avhengig av det. Det sies at man får en eller annen lykkerus eller endorfinkick av det. Ikke vet jeg. Det virket aldri på meg. Men jeg skjønner hva de mener, de som sier slikt. Jeg har det nemlig på samme måte. Det har bare ikke sammenheng med fysisk aktivitet. Snarere tvert i mot.

I hele dette semesteret har jeg lekt student, nærmere bestemt BED-2011-student. (For de av dere som ikke er inne på kurskodene til UiT, dreier det seg om et kurs i statistikk og metode.) Det har vært ganske interessant på så mange vis. Blant annet syntes jeg det faktisk ikke var spesielt ukomplisert å registrere seg som student og melde seg opp til eksamen og levere inn arbeidskrav og alt det der som er en del av moderne studenters hverdag. For meg som har passert yngre ungdomstid for lengst var det mye nytt på den praktiske sida. Men studeringen var like morsom som før. Det er herlig å lære nye ting, spesielt når det blir godt formidlet. Men tilbake til min gamle flamme. Det handler nemlig ikke om å sitte på forelesninger.

Jeg har dette semesteret blitt minnet på hvor artig det er med regnestykker. Jeg hadde helt glemt av den deilige følelsen av å nesten høre hjernen arbeide med en håndfull tall for så å pønske ut (ved hjelp av kalkulatoren) det riktige svaret. For noe av det som gir meg aller mest glede er at det faktisk finnes et svar. Etter alle mine studieår fordypet i humaniora-fag der det aldri finnes svar, bare tolkninger, er det helt fantastisk at det finnes en verden der svaret er svaret og ingen kan komme her og si noe annet, for eksempel at den som laget oppgaven kanskje hadde en annen mening med den enn vi tror og at det kan ligge skjult symbolikk bak annen hver busk.

Det andre fine med matematikk er at man må tenke på en helt annen måte enn man (i alle fall jeg) gjør til daglig. Nå merket jeg dette ekstra godt siden det har gått over 25 år siden sist jeg brukte en kalkulator til annet enn å regne ut moms på e-bokpakker. Matematikkmuskelen i hjernen har rett og slett ligget slapp og ubrukt et kvart århundre. Skandaløst, i grunnen. For jeg elsker å kjenne at den brukes. Jeg elsker å trene den. For, i motsetning til fysisk trening, merker jeg kjapt at det går bedre og bedre dag for dag. Jeg kan uten problemer sitte i timevis og regne oppgaver. Utregningene trenger ikke å brukes til noe fornuftig. Jeg liker bare å gjøre det. Ja, liker er ikke et sterkt nok ord. Jeg nyter det. På en nærmest fysisk måte. Pur glede!

Men nå er eksamen over og læreboka er rydda vekk. Jeg trenger ikke lenger sitte til klokka 2 hver natt og klimpre på kalkulatoren. Jeg kjenner savnet allerede. Tomrommet og rastløsheten. Og vissheten om at om man ikke trener regnemuskelen svinner den hen og blir like slapp som bicepsene mine. Men det var flott så lenge det varte. Og hvem vet, kanskje tar jeg meg en liten økt med kalkulatoren fra tid til annen. Men ingen flere eksamener på en stund, det sier jeg bare.

Books 2014: The Gardener from Ochakov

Earlier this year I was so lucky as to be invited to a library event in Moscow. I got invited on a very short notice, and there was quite a few practical arrangements that needed to be taken care of, most importantly the visa. But there is more to life than practical matters, so before I left, I decided to prepare myself for Russia, by reading a Russian novel. A colleague of mine suggested I read something more modern than the usual classics, so I downloaded a novel by Andrey Kurkov to my beloved Kindle.

It turned out Kurkov is apparently a Ukranian author who writes in Russian! In the light of political events over there these days, some will probably claim I made a deadly mistake there! That's not really important in this connection, however. The book turned out to be well written (translated) and very entertaining. I finished the book before my 3 day stay in Moscow was over, in spite of a full programme of library and touristy events. It is the kind of book that makes you feel happy! There should absolutely be more books like this.

Part of my joy came from knowing nothing at all about the story in the book, so I don't think I will reveal too much. The main protagonist is Igor, a young, unemployed man who lives with his mother outside Kiev. His life changes dramatically when his mother takes in a lodger/gardener, Stepan, and we follow Igor as he tries to find out more about Stepan's past through several trips to Ochakov, the town where Stepan's father lived.

I know this doesn't sound too interesting, but believe me, it's a great book! It should appeal to both male and female, young and old, literature-lovers and joy-readers.

Kurkov, Andrey (2013). The Gardener from Ochakov. London: Harville Secker.

Bøker 2014: Veien mot Ngaje Ngai

Tenkte jeg skulle lese noen lokale forfattere og under årets hyllerydding på UB kom jeg over romanen til en av mine tidligere forelesere, Even Arntzen. Man kan vel trygt si at dette ikke er en A4-roman. Snarere en litteraturviters våte drøm. Eller kanskje en parodi på en litteraturviters våte drøm. Boka er nemlig stappfull av allusjoner til andre litterære verk. Jeg føler et usselt grunnfag i litteraturvitenskap ikke strekker til når man skal beskrive boka. Kort fortalt følger vi hovedpersonen, Veen Trannez (et anagram over forfatterens eget navn), i en noe diffus jakt på den fabelaktige og enda mer diffuse, Brett Ashley (en karakter fra Hemingways Og solen går sin gang). Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor helten jakter på Brett. Det er kanskje mer selve jakten som er hensikten med fortellingen.

Det kryr av folk i boka. Såpass mange at jeg mister litt oversikten over hvem som er hvem. Boka kunne nok ha nytt godt av en redaktørs kyndige hånd. (En redaktør ville forhåpentligvis fortalt forfatteren at sex-scenene er fryktelige, selv ikke som parodi på sex-scener fungerer de.) Vi møter et helt kobbel av litterære figurer, hamsunske, strindbergske og hemingwayske mennesker krysser stadig hovedpersonens uransakelige veier. I tillegg møter vi Marilyn Monroe, Kennedyer, Evita, Helge Ingstad og en lang rekke personer fra virkeligeheten, ja Arntzen har til og med skrevet seg selv inn i boka. Tid og sted er visket ut, det samme er skillet mellom fakta og fiksjon. Akkurat dette liker jeg. Jeg synes det er fascinerende å trekke personer (fiktive eller virkelige) ut av sin sedvanlige setting og inn i nye eventyr. Til tider er ordet ellevill en passende beskrivelse på romanen. Eventuelt pretensiøs. Eller kanskje begge deler.

Det jeg har aller størst problem med er forfatterens egen tilstedeværelse i boka. Både som seg selv og sitt alter ego, Veen Trannez. Det er veldig forstyrrende. Dette vil nok ikke ha vært et problem om forfatteren hadde vært en hvilken som helst fremmed. Men ettersom Arntzen altså har vært læreren min, klarer jeg ikke å kvitte meg med bildet av ham som lærer satt opp mot bildet som framstilles av hovedpersonen, Veen. De to bildene lar seg nemlig ikke forene i mitt hode. Moralen er altså: Ikke les bøker forfattet av noen du kjenner!

Arntzen, Even (2002): Veien til Ngaje Ngai. Tromsø, Polar forlag.

Hurra med dagen!

Det sies at Facebook fyller 10 år i dag. Tida går sannelig fort når man har det artig! Selv har jeg bare vært venn med Facebook i mindre enn 7 av disse årene. 2. juni 2007 traff vi hverandre første gang, og forholdet har for det meste bestått av gode dager. En og annen dårlig dag har det kanskje vært, uten at jeg kommer på noe nevneverdig.

Jeg er ingen kløpper på tekniske greier, så hvis ting blir for vanskelig finner jeg som regel på noe annet å gjøre i stedet. Facebook fikset jeg fra første sekund, og trengte ikke å be om hjelp for noe som helst. Det er et godt tegn, og antakelig noe av suksessen bak Facebook. Jeg har sett at folk klager over at personverninnstillingene er så vanskelige. Selv har jeg aldri skjønt hva dette dreier seg om. Det er ikke akkurat rocket science! Det jeg kan skjønne er betenkelig er måten informasjonen lagres på og videreføres til andre, for dette vet man i grunnen ikke alt for mye om. Men skal man begynne å tenke på sånt hele tiden kan man jo like godt prøve å leve livet uten internett. Lykke til, sier jeg bare. Klarer ikke helt å se for meg en dag uten Google, for eksempel!

Det fine med Facebook er altså at det er så enkelt at selv en middelaldrende dame fra bygda (som meg altså) klarer å logge seg på. Det som er enda finere med Facebook er at man faktisk blir mer sosial av det. Nettverket strekker seg litt lenger enn det gjorde før. Jeg har kontakt med slekt og venner jeg antakelig ikke ville hørt eller sett noe til pre-Facebook. Og det igjen har ført til at man treffer hverandre "på ordentlig" i større grad enn før. Man gjør avtaler på Facebook. Man deler sine opplevelser på Facebook. Man deler sine liv der. Jeg synes det er en fin ting.

Vennene mine på Facebook er for eksempel verken verre eller bedre på Facebook enn i virkligheta. Alt det elendige som skjer på Facebook, skyldes ikke Facebook, men brukerne. Om noen mobber på Facebook, kan du være sikker på at de ikke akkurat er engler i virkeligheta heller. De som konstant legger ut bilder av barna sine, er også de som konstant snakker om barna sine i virkeligheta. Og en annen observasjon: de som ikke har lært seg skikk og bruk på Facebook (gjerne folk i min generasjon!) er tydelig usikre på skikk og bruk i virkeligheta også. Du kjenner sikkert noen slike du også. Moralen er, som jeg også har blogget om før: Facebook er oss!

Jeg ser fram til flere år med Facebook. En vakker dag kommer det nok noe nytt og enda bedre. Men ikke i kveld! Noen tror Facebook allerede er ferdig. Det tror ikke jeg. Etter avisoppslagene for en tid tilbake om at de unge ikke synes det er kult med Facebook lenger, kom det heldigvis flere gode og fornuftige motinnlegg, blant annet fra Ida Aalen i denne kronikken i Dagens Næringsliv. De stakkars unge trenger nok et sted som er bare deres eget. Der bestemor ikke skjønner bæra. Men det er nå en gang slik, at er det noe vi eldre liker, så er det å føle oss unge. Derfor kommer vi halsende etter - på Instagram, WhatsApp, Kik, Snapchat og hva de nå enn heter alle disse greiene der jeg bare er en amatør og må spørre ungene om hjelp.

Hipp hipp for 10-åringen! La oss spise litt kake:)

TIFF 2014: Pretty Butterflies

Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film.

Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.

Books 2014: Bridget Jones: Mad About the Boy

From crime to chick lit:) My second book this year was the third Bridget Jones-book. Helen Fielding was met with a lot of criticism when it became known that Mark Darcy died sometime between book 2 and 3. This doesn't really matter much for the book, it will have a far stronger impact on the film. IF there will be a film. Rumours have it that Zellwegger isn't too keen on doing a third movie and that she and Fielding doesn't really get along. Or something like that.

Anyway. I really wanted the book to be great. And I really feared the book would be horrible. It is neither. It is simply funny and good entertainment, written in the same style as the previous two novels. Bridget has turned 50 and is now a widow with to smallish children. Still obsessed with her weight (though probably not more than any other women out there) and still as able to create chaos and mess wherever she goes. Which we of course love about her.

The main goal of the book is of course to find a new man for Bridget. There are not really a lot of candidates here: There's Daniel who is now godfather to her children and still part of her life, there's Roxter, a 30 year old she meets on Twitter, and there's Mr. Wallaker, a teacher at her kids' school. (By the way, if this is ever made into a film, Daniel Craig is the perfect man for the Wallaker-role). I won't reveal too much, but this is of course chick lit, there is a happy ending, and it is what you thought it would be.

I must admit I have a weak spot for the Bridget-books. They are actually quite well written, and I admire Fieldings abilty to display wit and humour in almost every scene. There's a few cliches here that should have been edited out, especially in her dealings with the children, but I can live with that. A feelgood-book, in all aspects.

Books 2014: Almost Love

New year, new books to read! I started out with a bit of light reading with Christina James' second novel about DI Yates, Almost Love. This is a far better book than the first one. The story is more solid and engages the reader early on. I was hooked after a few pages at least. I don't read a lot of crime, mostly because so many of them are horribly violent. That's why I prefer the more 'cosy' stories of Agatha Christie for instance. Almost love steers far away from the typical crime novel cliches and gives us a truly good and original story, involving archeologists and links to far right extremist movements in Norway. I was so fascinated by the story that I spoke to a few colleagues about it, and was told that there actually used to be links between archeology and far rigth-thinking. Not very PC these days, of course, but this was pre WW2.

An old lady, a well-known veteran archeologist, disappears from her home, and DI Yates tries to find out what happened to her. At the time of her disappearance, The Spalding Archaeological Society is holding their annual conference nearby, organised by their secretary Alex Tarrant, one of the main charachters. It seems obvious that one or more of the participants might be involved. Other suspects are the old woman's newphew Guy Maichment (Have no idea how to pronounce his name! This troubles me!) and her help and companion, Jane Halliwell. There are a couple of 'side-stories' which are all woven togehter in the end, for instance Mrs. Tarrant's affair with one of the archeologists, and her husband's work with juvenile crime offenders.

The only criticism I have is about the ending. It was too long, and not as strong as the rest of the book. The excitement reaches its climax with a kidnapping incident and an attempt to set fire to a childrens' home. But after this is prevented, there's still 10 % of the book left, used to summing up and gathering all the different threads.

Still, a book to be recommended! I promise you a good read!

TIFF 2014: La maison de la radio

Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:)

Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste.

Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de forskjellige redaksjonenes arbeid og journalistenes telefonsamtaler. Det er mye morsommere å jobbe i radio enn dette.

TIFF 2014: Om hester og menn

Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her.

Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss.

Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sine fire dødsfall (to menn og to hester). Her er til og med en slags kjærlighetshistorie, der tre kvinner ønsker seg samme mann:)

Som en ekstra bonus var regisssør, Benedikt Erlingsson, til stede for å fortelle om filmen og svare på spørsmål. Noe som slo meg da jeg så filmen er parallelen til debatten som nylig har versert i lokalavisene om hvordan TV/film/media framstiller Nord-Norge som et lite urbant sted, fullt av "bygdetullinger". Jeg vil påstå at Island lider under samme skjebne: Som i så mange andre islandske filmer møter vi sex, vold, alkoholisme og underlige skruer i fleng. Lurer på om de har samme debatte på Island som her i Tromsø?

TIFF 2014: Sightseers

Åhhh for en fin film dette kunne vært. En roadmovie med gale mennesker gjennom vakre Yorkshire. Chris og Tina er nyforelsket og har bestemt seg for å dra på campingferie. Det viser seg kjapt at begge to har en noe alternativ virkelighetsoppfatning, noe som spesielt gjøre seg gjeldende i deres omgang med andre mennesker. Det blir mange lik på denne turen, for å si det sånn. For ikke å glemme en hel masse blod. Kjekt rammet inn i absurd humor.

Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)

TIFF 2014: Quai D'Orsay

Festivalens morsomste film så langt. En film der fransk politikk og byrakrati framstilles som en farse. For oss ikke fullt så frankofile er det en fryd å se hvordan filmen bygger opp om alle fordommene man har om fransk byråkrati.

Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater.

Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)

TIFF 2014: The Lunchbox

Jeg er ikke så veldig hekta på fjerne og eksotiske himmelstrøk, men India har alltid fascinert meg. Dagens film foregikk i Mumbai, og presenterte oss for en ordning som gjør meg flau over mine daglige to brødskiver med leverpostein som jeg kaller lunsj: sentralt i filmen står en budtjeneste som leverer lunsjbokser til ansatte i byen. Lunsjboksene er enten laget av den ansattes egen kone/familie eller levert av en lunsjbedrift/-restaurant.

Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.)

Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn kommunikasjon via SMS/chat:) De utvikler på kort tid en slags vennskap, kanskje på grensen til en romanse, selv om de aldri har truffet hverandre.

Lun humor og flinke skuespillere, samt en god historie blir tilsammen en sikker vinner. Skulle nok ønsket meg en enda tydeligere happy ending, men man kan jo ikke få alt her i verden! Men jeg ønsker meg altså en slik lunsj levert til jobb hver dag. Kan noen ordne det?

TIFF 2014: The Shine of Day

Ny dag - ny film, denne gang fra Østerrike. Også dette er en film uten de helt store hendelsene, men i motsetning til A Strange little Cat er The Shine of Day en film som det er vanskelig å ikke la seg røre av. Jeg skulle akkurat til å skrive at filmen handler om den grå hverdagn, men det gjør den i grunnen ikke. Det er bare omgivelsene som er grå. En av hovedpersonene, Philip, er skuespiller, og elsker å opptre i forskjellige roller på forskjellige steder i forskjellige land. En dag får han besøk av sin ukjente onkel, Walter, en tidligere sirkusartist - heller ikke han en grå person.

Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!

TIFF 2014: The Strange Little Cat

Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer.

Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't get it! 

TIFF 2014: The Rocket

Hurra! Det er tid for TIFF- Tromsø Internasjonale Filmfestival. En tid da til og med filmanalfabeter som meg ser filmer i fleng. Noen ganger tror jeg faktisk jeg ser flere filmer denne uka enn resten av året til sammen. I år har jeg valgt ut hele 8 filmer, stort sett fra Europa. Men før jeg kaster meg inn i nærmeste kinosal skal jeg si to ord om forretten: The Rocket.

Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret.

Årets film var altså The Rocket, en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ble gleddelig overrasket. Det var en vakker historie om 10 år gamle Ahlo som på grunn av myter og overtro blir forbundet med ulykke. På sin vandring sammen med familien kommer de en dag til en landsby der det arrangeres en konkurranse om hvem som kan lage den beste raketten - og dermed få det til å regne ... Premien er selvsagt det som lokker, og for Ahlo er drømmen å skaffe familien et sted å bo. Skal ikke si hvordan det ender. Gå og se selv:)

Tromsø Proms 2014

Har sett utallige Last night of the proms-konserter fra Royal Albert Hall. (Jeg har selvsagt sett dette på TV, og ikke live.) Jeg elsker det pompøse og storslåtte ved konserten og feststemningen i salen. Dette er rockekonserter for de som liker klassisk musikk, tenker jeg. Og oss andre, som liker litt klassisk:)

Jeg vet ikke hvor mange ganger Tromsø Proms har vært arrangert, men heretter skal jeg følge bedre med. Dette var mye morsommere enn en standard rockekonsert. (Muligens er det jeg som begynner å bli eldre ...) Foreslår at Buktafestivalen booker litt pomp and circumstance til sommeren!

For de som ikke helt vet hva dette med proms (forkortelse for promenade concerts) er for noe, er det kort fortalt en serie konserter med klassisk musikk. Til forskjell fra ordinære klassiske konserter er snippen betraktelig løsere her og både dirigent, orkester og publikum bidrar til høy partyfaktor. Det er også vanlig at mesteparten av publikum står. Akkurat dette kunne jeg klart meg foruten. Med lavt blodtrykk og dårlig rygg, samt høye hæler, ville jeg gitt mye for å kunne sette meg ned. Kulturhuset kunne med fordel ha beholdt flere stoler. Det er uansett bare de som står fremst som er mest ivrig med knebøy og hopping:)

På Kulturhuset i kveld fikk vi en rekke glansnumer for kor og orkester. Deltakere i år var for øvrig Ultima Thule, Samklang, Tromsø Sangforening m.fl., i tillegg til Tromsø Orkesterforening. Konfransier var (noe overraskende) Ingrid Evertsen. Et aldri så lite stilbrudd, vil jeg si, men jeg synes hun klarte seg godt.

Åpningen var Dies Irae fra Verdis Requiem. Deretter fikk vi blant annet Champagnegaloppen, mer Verdi, Ouverture fra Carmen, Kalinka og selvsagt glansnummeret, Elgars Pomp and Circumstance. (Land of hope and glory, vet du!)

Jeg har bare en eneste ting å klage på (foruten manglende stoler). Og det er valg av solist. Eller rettere sagt hennes repertoar. Helene Bøksle har en feiende flott stemme og vakre tenner (i følge Evertsen), men hun var bare helt malplassert med sin versjon av Tir na noir og Gje meg handa (de to sangene er jo nesten kliss like, dessuten!)og what not. Det ble platt og søvndyssende og energiløst, og ville passet bedre inn på grillfesten til Høyres pensjonistforening. I tillegg måtte vi lide oss gjennom pratinga hennes mellom sangene, som mest av alt minnet om morgenandakten på P1. Kontrasten til den storslåtte musikken til kor og orkester ble bare altfor stor. Jeg er klar over at 'svisker' gjerne hører med til The Proms, men da må man hente svisker fra eliteserien, ikke fra 8. divisjon.

Så altså - til neste år forventer jeg en solist med puls og trestjerners repertoar. Eller ingen solist i det hele tatt - jeg ville klart meg utmerket med bare kor og orkester de drøye 90 minuttene konserten varte.

My favourite music 2013

I usually wait until Christmas before starting to assemble my lists of favourite music. Throughout the year I add music to various playlist on Spotify, which I listen to every day when walking to work. Still, when the time comes for me to sit down and sort the good from the boring, it takes me a lot of time. So much brilliant music to listen to, so many choices to make. But I love it of course.

As usual, my inspiration comes from BBC 6Music. But also from Spotify, that keeps sending me e-mails with recommended music, based on what I'm listening to. This actually works very well, and I've discovered a handful of new names though this method.

What can I say in general about 2013? Well, a few of my old "heroes" released an album in 2013: Goldfrapp, Editors, The National and Johnny Marr, to mention a few. Not all of them very successful.

I've tried to put them in some sort of order, but their ranging could almost equally be random. Anyway, here it is - my top 20 of 2013: (I've made a playlist on Spotify and Wimp with my favourite two tracks from each album. 3 of the songs are not available on WImp.)

20. The Love Language (USA): Ruby Red
New to me in 2013. Lots of good pop songs, but a bit lacking in originality. Not sure how long they will last, though. The songs, I mean.

19. Daft Punk (France): Random Access Memories
They almost didn't make it, but there are too many good songs here to ignore the album. There's a lot of good French electronica out there waiting to be discovered, by the way. Most of the very far from the success of Daft Punk.

18. Braids (CAN): Flourish//Perish
This is dream pop and electronica, sometimes a bit similar to Grimes, but with a softer voice. New band to me.

17. The Leisure Society (UK): Alone Aboard the Ark
This is old fashioned pop music with a hint of the 60s. In my ears they sound more American than British. Not that it matters. Another new band for me.

16. Tomorrow's World (France/UK): Tomorrow's world
Dreamy pop and electronica in a mesmerising blend.  Sometimes verging on the monotonous, but still well worth a listen. New to me in 2013.

15.The National (USA): Trouble will find me
Not as "catchy" as the previous album, but still beautiful, especially because of Matt Berninger's fantastic voice.

14. Editors (UK): The Weight of your Love
I love Editors. Their first three albums were superb. But this is a bit disappointing. Four of the songs are ballads, two of which are simply mediocre. There is no edge anymore, only in the song "Sugar" are they close to what I like them to be. Still - I would really really really want them to come and play in Tromsø at Bukta Open Air Festival! Can somebody fix that for me?

13. Ed Harcourt ((UK): Back into the Woods
Music for quiet winter evenings. Lovely voice, piano based music. Put the kettle on and curl up in the sofa.

12. Outfit (UK): Performance
New to me in 2013 thanks to the (should have been massive) hit, "House on Fire". Some dream pop elements, but mainly just good pop music. 

11. James Blake (UK): Overgrown
I'm a bit surprised here, actually, since I don't really like his way of singing. But it is simply so beautiful that I can't resist it. He could make a stone weep. And the music dresses his naked voice perfectly.

10. Juana Molina (Argentina): Wed 21
I think the reason she ended up on my top 10 is because she is refreshingly different from the other music I usually listen to. Quirky electronica meets folk.

9.  Johnny Marr (UK): The Messenger
This is much better than I thought. Here are good pop songs all the way through, many of such a quality that probably makes Morrisesy weep himself to sleep. Clever man, apparently, this Mr. Marr. At least when it comes to the craft of making pop songs. He looks very Manchester/Gallagher on the cover, by the way. No offense meant!

8.  Depeche Mode (UK): Delta Machine
I was never a hardcore fan of Depeche Mode when I was young, and didn't really start to like them until the late eighties. I like them best when they sound heavy and desperate and melodic, like they do these days. And Dave Gahan has one of the best voices in pop!

7. Daughter (UK): If you leave
Daughter was on my list of favourite songs from 2012. Strangely enough, the song "Home" is not included in this, their debut album. Anyway, plenty of other good songs here, all quiet and beautiful. Reminds of artists like Sarah Blasko and Anna Ternheim. (One of Daughter's songs is used in an airline commercial in Norway, by the way!)

6.  Nadine Shah (UK): Love your Dum and Mad
Another new acquaintance. The album opens with a really cool song, and the rest follows on with the same high quality. She has a deep and dramatic voice, well suited to the music. Truly recommended.

5.  Elvis Costello and the Roots (UK): Wise up Ghosts
It's been a while since Costello caused a "scandal" on American TV in 1977, but he is still delivering fine pop music. I think this is a really cool album. It's modern and bluesy at the same time, and it works very well, for instance in the song "Walk us uptown".. I'm a bit irritated however at whoever decided that the album can not be played in its entirety on Spotify. That is just stupid, if you ask me. All or nothing, please!

4. Goldfrapp (UK): Tales of us. 
Calm, quiet, folksy tunes, almost all with women's names. Simply beautiful.

3. John Grant (USA): Pale Green Ghosts
Another surprise to me. I thought Grant was more of a country/roots-artist, but I was clearly wrong. Here are a number of genres mixed together perfectly. Some of the songs give clear evidence of his cooperation with Midlake, but most of them are much better.

2. Agnes Obel (Denmark): Aventine
Last year there was Rachel Zeffira. This year it is Agnes Obel. I don't even know if she belongs to the pop category, but let's just say she does. This is piano music that sometimes sounds inspired by Erik Satie. A bit like Norwegian artist Susanne Sundfør, but without the edge. "Dorian" is a divine song. I listen to it every time I need to think divine thoughts:) I forced some of my colleagues to listen to it towards the end of our Christmas party. I don't think they cared:) 

1. Arcade Fire (CAN): Reflektor
They get the top spot because of the superb title track. I'm usually not a fan of long pop songs, but this is 7 minutes of pure joy. Or something similar ... This is an even better album than Neon Bible from a few years back. The extra electronica suits them well.

And all the ones that didn't make it to the top 20: Arctic Monkeys, Still Corners, Crystal Fighters, Merchandise, Mazes, Dutch Uncles, The Phoenix Foundation, The Joy Formidable, Adam Green & Bikini Shapiro, Veronica Falls, College, Yeah Yeah Yeahs, Primal Scream, Kavinsky etc.
And all the ones I forgot.
And all the ones I never got to hear about.

And lovely Melody's Echo Chamber that should have been on last year's list with their utterly wonderful eponymous debut album from 2012.