Det kryr av folk i boka. Såpass mange at jeg mister litt oversikten over hvem som er hvem. Boka kunne nok ha nytt godt av en redaktørs kyndige hånd. (En redaktør ville forhåpentligvis fortalt forfatteren at sex-scenene er fryktelige, selv ikke som parodi på sex-scener fungerer de.) Vi møter et helt kobbel av litterære figurer, hamsunske, strindbergske og hemingwayske mennesker krysser stadig hovedpersonens uransakelige veier. I tillegg møter vi Marilyn Monroe, Kennedyer, Evita, Helge Ingstad og en lang rekke personer fra virkeligeheten, ja Arntzen har til og med skrevet seg selv inn i boka. Tid og sted er visket ut, det samme er skillet mellom fakta og fiksjon. Akkurat dette liker jeg. Jeg synes det er fascinerende å trekke personer (fiktive eller virkelige) ut av sin sedvanlige setting og inn i nye eventyr. Til tider er ordet ellevill en passende beskrivelse på romanen. Eventuelt pretensiøs. Eller kanskje begge deler.
Det jeg har aller størst problem med er forfatterens egen tilstedeværelse i boka. Både som seg selv og sitt alter ego, Veen Trannez. Det er veldig forstyrrende. Dette vil nok ikke ha vært et problem om forfatteren hadde vært en hvilken som helst fremmed. Men ettersom Arntzen altså har vært læreren min, klarer jeg ikke å kvitte meg med bildet av ham som lærer satt opp mot bildet som framstilles av hovedpersonen, Veen. De to bildene lar seg nemlig ikke forene i mitt hode. Moralen er altså: Ikke les bøker forfattet av noen du kjenner!
Arntzen, Even (2002): Veien til Ngaje Ngai. Tromsø, Polar forlag.
No comments:
Post a Comment