Gamle flammer blir som nye!

Det siste halvåret har jeg vært som en av disse nyforelska menneskene som ikke har vett til å begrense utlegningene om sin utkårede, selv om alle rundt meg har minimal interesse av å høre på. Jeg har nemlig vekket til liv en gammel flamme.

Det er så mye som er rart her i livet. For eksempel at man ikke vet hva man savner før man savner det … Noen er skikkelig glad i å trene og kan bli tilnærmet avhengig av det. Det sies at man får en eller annen lykkerus eller endorfinkick av det. Ikke vet jeg. Det virket aldri på meg. Men jeg skjønner hva de mener, de som sier slikt. Jeg har det nemlig på samme måte. Det har bare ikke sammenheng med fysisk aktivitet. Snarere tvert i mot.

I hele dette semesteret har jeg lekt student, nærmere bestemt BED-2011-student. (For de av dere som ikke er inne på kurskodene til UiT, dreier det seg om et kurs i statistikk og metode.) Det har vært ganske interessant på så mange vis. Blant annet syntes jeg det faktisk ikke var spesielt ukomplisert å registrere seg som student og melde seg opp til eksamen og levere inn arbeidskrav og alt det der som er en del av moderne studenters hverdag. For meg som har passert yngre ungdomstid for lengst var det mye nytt på den praktiske sida. Men studeringen var like morsom som før. Det er herlig å lære nye ting, spesielt når det blir godt formidlet. Men tilbake til min gamle flamme. Det handler nemlig ikke om å sitte på forelesninger.

Jeg har dette semesteret blitt minnet på hvor artig det er med regnestykker. Jeg hadde helt glemt av den deilige følelsen av å nesten høre hjernen arbeide med en håndfull tall for så å pønske ut (ved hjelp av kalkulatoren) det riktige svaret. For noe av det som gir meg aller mest glede er at det faktisk finnes et svar. Etter alle mine studieår fordypet i humaniora-fag der det aldri finnes svar, bare tolkninger, er det helt fantastisk at det finnes en verden der svaret er svaret og ingen kan komme her og si noe annet, for eksempel at den som laget oppgaven kanskje hadde en annen mening med den enn vi tror og at det kan ligge skjult symbolikk bak annen hver busk.

Det andre fine med matematikk er at man må tenke på en helt annen måte enn man (i alle fall jeg) gjør til daglig. Nå merket jeg dette ekstra godt siden det har gått over 25 år siden sist jeg brukte en kalkulator til annet enn å regne ut moms på e-bokpakker. Matematikkmuskelen i hjernen har rett og slett ligget slapp og ubrukt et kvart århundre. Skandaløst, i grunnen. For jeg elsker å kjenne at den brukes. Jeg elsker å trene den. For, i motsetning til fysisk trening, merker jeg kjapt at det går bedre og bedre dag for dag. Jeg kan uten problemer sitte i timevis og regne oppgaver. Utregningene trenger ikke å brukes til noe fornuftig. Jeg liker bare å gjøre det. Ja, liker er ikke et sterkt nok ord. Jeg nyter det. På en nærmest fysisk måte. Pur glede!

Men nå er eksamen over og læreboka er rydda vekk. Jeg trenger ikke lenger sitte til klokka 2 hver natt og klimpre på kalkulatoren. Jeg kjenner savnet allerede. Tomrommet og rastløsheten. Og vissheten om at om man ikke trener regnemuskelen svinner den hen og blir like slapp som bicepsene mine. Men det var flott så lenge det varte. Og hvem vet, kanskje tar jeg meg en liten økt med kalkulatoren fra tid til annen. Men ingen flere eksamener på en stund, det sier jeg bare.