Min beste vintervenn er ikke lenger blant oss. På torsdag sa den takk for seg og dro til de evige jakkemarker. Dette er et stort tap for meg personlig, og et litt mindre tap for alle rundt meg. Dessverre klarer jeg meg ikke lenge uten, så en erstatning måtte skaffes immediately. De som kjenner meg vet selvsagt at det bare er to ting jeg ikke kan leve uten på vinteren. Det ene er min kjære dundyne. Det andre er min kjære dunjakke. Det var sistnevnte som la inn årene her forleden. Eller skal jeg si la inn glidelåsen. For det var den som sviktet. Og glidelåsen er selvsagt et av jakkens vitale organer det er vanskelig å klare seg uten. Knapper holder bare til et visst punkt. Så det var bare å gi opp.
Min gamle venn var kjøpt på postordre (Josefssons, ikke noe fancy, altså!) for ganske mange år siden og kostet meg et tresifret beløp. Kvaliteten var det imidlertid ingenting å si på. Den oppfylte sin rolle til punkt og prikke og sviktet aldri i Tromsøs minusgrader.
Som kjent er det vanskelig å erstatte en god, gammel venn. Min mye jakke heter Beerenberg, kostet sånn circa 5 ganger så mye som min gamle (nei, jeg tuller ikke!) og klarer selvsagt ikke å holde meg varm. Og nå er det for sent å angre. Jeg skulle tatt meg bedre av min gamle jakke. Sukk.
Beerenberg "er et nytt norsk sportsmerke for ambisiøse skikjørere" står det på vevsiden deres. (Skulle nok gjort litt research før jeg kjøpte, ja.) Det burde i grunnen fått alle varsellamper til å lyse ildrødt. Jeg bedriver ikke fysisk aktivitet. Jeg vil ha klær som holder meg varm uten at jeg trenger å gjøre noe til gjengjeld. Slik var min gamle venn. Trygg og god og varmet meg selv på korte turer. Hvil i fred. Jeg vil aldri glemme deg.
Monday, 21 December 2009
Thursday, 17 December 2009
Ingen er perfekt
Jeg elsker jula. Bare sånn at ingen skal misforstå. Jeg kan ikke fordra snø og vinter og kulde og mørketid. Men jula liker jeg altså. Jeg liker å spise god mat, jeg liker å kunne sove lenge hver eneste dag, jeg liker duften av gran i stua og jule-te og røkelse og jeg pøser på med julemusikk fra tidlig i desember. Uten tvil er jula min favoritthøytid. (Jula er vel egentlig de flestes favoritthøytid, ettersom konkurransen ikke er spesielt stor når det gjelder høytider her i landet.)
Men når man er en suksess – som jula er i mine øyne – er det nærmest uunngåelig at man ikke blir gått nærmere etter i sømmene. Som med kjendisene leter vi etter feil og mangler, noe som kan vippe jula ned fra sin høye hest. Klarer vi det? Nei, selvsagt ikke!!!
Men! Man kan ikke overse at det finnes visse detaljer man kanskje ikke trenger for å feire en frydefull jul. Her er min lille liste – i tilfeldig rekkefølge: (Og tro meg, jeg har jobbet hardt for å klare å gruble fram hele 10 punkter!)
1. Lutefisk. Her hører jeg allerede i skrivende stund en storm av protester. Men sannheten er at jeg aldri har lært å spise lutefisk, og dermed aldri har helt klart å komme i julestemning av denne retten. (Nå skal det sies at min smak ikke er spesielt voksen – jeg liker verken kaffe eller fiskelever eller blåmuggost.)
2. Plumpudding. So what, tenker du kanskje. Plumpuddingtradisjonen er ikke spesielt framtredende i Norge. Men for meg, som er anglofil på min hals, synes det et lite nederlag at denne mye omtalte og tradisjonsrike engelske desserten er såpass skuffende. Klissete, rar konsistens, med en smak av rå krydderkake? Nei takk.
3. Chris Rea. Stakkars Chris Rea fortjener ikke å bli uthengt sånn helt alene. Med seg på lasset har han både Mariah Carey, Sissel Kyrkjebø, og en hel rekke andre fløtesangere. Det er bare det at når jeg hører ”Driving home for Christmas” blir jeg litt sånn småirritert hver gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor denne sangen spilles så mye på radio, når det finnes så mye genial julemusikk der ute. (Og til Chris Reas forsvar har jeg faktisk likt en av hans sanger en gang i tida, så dette er ingen personlig hets av denne artisten.)
4. Goro. Julekaker er godt. Og alle julekaker i vår familie har et kort liv. Ingen overlever særlig langt ut i januar. Men goro skjønner jeg ikke. Bortsett fra at de er dekorative. Det kan være at goro deler skjebne med lutefisken i mitt liv, ettersom heller ikke goro har vært en del av mine juletradisjoner de siste 40 årene.
5. Familiebesøk. OK. Her skal jeg trå varsomt. Jo mere vi er sammen osv. Men sannheten er at noen gode ting kan man faktisk få for mye av. Faktisk er det ingenting som er så trivelig som en rolig romjulsdag hjemme, der man bare kan nyte å være til sammen med resten av husholdet. Men dette burde jeg antakelig ikke si høyt. Og jeg kan altså ikke tenke meg jul uten å hilse på besteforeldre, foreldre og svigers. Men alt med måte. (Dette punktet bør kanskje sensureres vekk….)
6. Overdreven bruk av blinkende julelys i grelle farger og annen harry julepynt. Sorry, det er elitisten i meg som slår til. Jeg synes det er stygt. Har ingen andre gode grunner. Er ikke særlig estetisk anlagt selv, så who am I to speak.
7. Julenisser. Noe sier meg at jeg bør slutte å skrive snart, ellers kommer jeg til å slakte hele jula. Jeg liker nisser i moderat omfang, så lenge de ikke inneholder et menneske bak maska. Jeg blir litt uvel med tanken på at voksne mennesker kler seg ut som julenisser. Har klart å holde heimen fri for nissebesøk og dermed fratatt mine barn den glede det visstnok er å møte selveste nissen. Men de har forhåpentligvis ikke tatt varig skade. Nisser bør være i plast eller tre, eller aller helst sjokolade. Dermed basta.
8. Fiken og dadler. Tørkede sådan. Mange jeg kjenner elsker dette og mener at det blir ikke jul i huset uten. Jeg synes tørket fiken er oppskrytt og får ikke helt den ekstatiske opplevelsen av dem. Men andre ord – ingen daddelsk jul hos meg.
9. Adventskalender for voksne på TV: ærlig talt! ”Nissene på låven” og ”The Julekalender” er to skrekkens eksempler på ”underholdning” som jeg ikke finner verken morsom eller julete. Gi meg Jul i Skomakergata any day.
10. Folk som klager over alt det de ikke liker med jula. Slutt med det! Slutt å irritere dere over at julemarsipanen er til salgs i september eller at butikkene pynter til jul for tidlig. Det er jo bare hyggelig. (Den første marsipanpølsa er for øvrig alltid den beste.) Slutt å irritere dere over at radioen bare spiller tåpelige juleslagere (som for eksempel ”Driving home for Christmas”) eller at julekakene er tørre. Når sant skal sies betyr det faktisk ingenting. Om jeg måtte tilbringe julaften sammen med alle slektninger i mils omkrets, med lutefisk til middag og plumpudding og tørkede dadler til dessert, akkompagnert av Sissel Kyrkjebø og Julenissen, uten mulighet til å se Tre nøtter til Askepott på TV før middag ville jeg likevel være fornøyd. Tror jeg. Håper jeg. For Julestemningen min får de aldri!
Men når man er en suksess – som jula er i mine øyne – er det nærmest uunngåelig at man ikke blir gått nærmere etter i sømmene. Som med kjendisene leter vi etter feil og mangler, noe som kan vippe jula ned fra sin høye hest. Klarer vi det? Nei, selvsagt ikke!!!
Men! Man kan ikke overse at det finnes visse detaljer man kanskje ikke trenger for å feire en frydefull jul. Her er min lille liste – i tilfeldig rekkefølge: (Og tro meg, jeg har jobbet hardt for å klare å gruble fram hele 10 punkter!)
1. Lutefisk. Her hører jeg allerede i skrivende stund en storm av protester. Men sannheten er at jeg aldri har lært å spise lutefisk, og dermed aldri har helt klart å komme i julestemning av denne retten. (Nå skal det sies at min smak ikke er spesielt voksen – jeg liker verken kaffe eller fiskelever eller blåmuggost.)
2. Plumpudding. So what, tenker du kanskje. Plumpuddingtradisjonen er ikke spesielt framtredende i Norge. Men for meg, som er anglofil på min hals, synes det et lite nederlag at denne mye omtalte og tradisjonsrike engelske desserten er såpass skuffende. Klissete, rar konsistens, med en smak av rå krydderkake? Nei takk.
3. Chris Rea. Stakkars Chris Rea fortjener ikke å bli uthengt sånn helt alene. Med seg på lasset har han både Mariah Carey, Sissel Kyrkjebø, og en hel rekke andre fløtesangere. Det er bare det at når jeg hører ”Driving home for Christmas” blir jeg litt sånn småirritert hver gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor denne sangen spilles så mye på radio, når det finnes så mye genial julemusikk der ute. (Og til Chris Reas forsvar har jeg faktisk likt en av hans sanger en gang i tida, så dette er ingen personlig hets av denne artisten.)
4. Goro. Julekaker er godt. Og alle julekaker i vår familie har et kort liv. Ingen overlever særlig langt ut i januar. Men goro skjønner jeg ikke. Bortsett fra at de er dekorative. Det kan være at goro deler skjebne med lutefisken i mitt liv, ettersom heller ikke goro har vært en del av mine juletradisjoner de siste 40 årene.
5. Familiebesøk. OK. Her skal jeg trå varsomt. Jo mere vi er sammen osv. Men sannheten er at noen gode ting kan man faktisk få for mye av. Faktisk er det ingenting som er så trivelig som en rolig romjulsdag hjemme, der man bare kan nyte å være til sammen med resten av husholdet. Men dette burde jeg antakelig ikke si høyt. Og jeg kan altså ikke tenke meg jul uten å hilse på besteforeldre, foreldre og svigers. Men alt med måte. (Dette punktet bør kanskje sensureres vekk….)
6. Overdreven bruk av blinkende julelys i grelle farger og annen harry julepynt. Sorry, det er elitisten i meg som slår til. Jeg synes det er stygt. Har ingen andre gode grunner. Er ikke særlig estetisk anlagt selv, så who am I to speak.
7. Julenisser. Noe sier meg at jeg bør slutte å skrive snart, ellers kommer jeg til å slakte hele jula. Jeg liker nisser i moderat omfang, så lenge de ikke inneholder et menneske bak maska. Jeg blir litt uvel med tanken på at voksne mennesker kler seg ut som julenisser. Har klart å holde heimen fri for nissebesøk og dermed fratatt mine barn den glede det visstnok er å møte selveste nissen. Men de har forhåpentligvis ikke tatt varig skade. Nisser bør være i plast eller tre, eller aller helst sjokolade. Dermed basta.
8. Fiken og dadler. Tørkede sådan. Mange jeg kjenner elsker dette og mener at det blir ikke jul i huset uten. Jeg synes tørket fiken er oppskrytt og får ikke helt den ekstatiske opplevelsen av dem. Men andre ord – ingen daddelsk jul hos meg.
9. Adventskalender for voksne på TV: ærlig talt! ”Nissene på låven” og ”The Julekalender” er to skrekkens eksempler på ”underholdning” som jeg ikke finner verken morsom eller julete. Gi meg Jul i Skomakergata any day.
10. Folk som klager over alt det de ikke liker med jula. Slutt med det! Slutt å irritere dere over at julemarsipanen er til salgs i september eller at butikkene pynter til jul for tidlig. Det er jo bare hyggelig. (Den første marsipanpølsa er for øvrig alltid den beste.) Slutt å irritere dere over at radioen bare spiller tåpelige juleslagere (som for eksempel ”Driving home for Christmas”) eller at julekakene er tørre. Når sant skal sies betyr det faktisk ingenting. Om jeg måtte tilbringe julaften sammen med alle slektninger i mils omkrets, med lutefisk til middag og plumpudding og tørkede dadler til dessert, akkompagnert av Sissel Kyrkjebø og Julenissen, uten mulighet til å se Tre nøtter til Askepott på TV før middag ville jeg likevel være fornøyd. Tror jeg. Håper jeg. For Julestemningen min får de aldri!
Wednesday, 16 December 2009
Underlig jul
Bibliotekansatte er slett ikke bare interessert i bøker. Noen er interessert i mat, andre i musikk, det finnes til og med bibliotekansatte som er interessert i idrett. Og så har vi noen som er interessert i drikke. Øl for eksempel. Men ikke jeg. Jeg skjønner meg omtrent like mye på øl som på mikroøkonomi. Analfabet med andre ord. Men jeg henger med og drikker det jeg får beskjed om.
Morsomt og underlig var det derfor at jeg ble invitert med på en eksklusiv liten sammenkomst her om dagen. Tema for sammenkomsten: foreta en komparativ analyse av 4 årganger Underlig jul fra bryggeriet Nøgne Ø. Det hele foregikk svært vitenskapelig: Et glass for hver årgang og smak i vei. Første smaksprøve var årgang 2006, utgått på dato var den faktisk også. Men full av jul og hint av nellik og ingefær og kanskje en dæsj pepperkake. 2007 var mer ordinær, smaken var mindre rund, men likevel ok. 2008 var egentlig ikke så veldig annerledes enn forrige, men smakte en anelse kjemisk. 2009 derimot skilte seg ut ved en distinkt såpesmak. Direkte vond var bedømmelsen fra en annen kollega som også var innvilget status som ølanalytiker for kvelden.
Det store spørsmålet er selvsagt om hele smaksopplevelsen var en illusjon skapt av ønsket om å ha en smaksopplevelse. Eller at den gode stemninga og det hyggelige selskapet ubevisst snek seg inn i hjernen min og førte til at jeg kunne skille en ølårgang fra en annen. Eller om den vellagrede 2006-årgangen rett og slett var best? Jeg er fortsatt analfabet på ølfronten og trenger nok å bli invitert med på flere slike analytiske tester av ulike brygg før jeg kan begynne å late som om jeg vet hva jeg snakker om. (Den siste setninga var et godt skjult hint om at jeg gjerne stiller opp på flere slike arrangement. Tok dere den?)
Morsomt og underlig var det derfor at jeg ble invitert med på en eksklusiv liten sammenkomst her om dagen. Tema for sammenkomsten: foreta en komparativ analyse av 4 årganger Underlig jul fra bryggeriet Nøgne Ø. Det hele foregikk svært vitenskapelig: Et glass for hver årgang og smak i vei. Første smaksprøve var årgang 2006, utgått på dato var den faktisk også. Men full av jul og hint av nellik og ingefær og kanskje en dæsj pepperkake. 2007 var mer ordinær, smaken var mindre rund, men likevel ok. 2008 var egentlig ikke så veldig annerledes enn forrige, men smakte en anelse kjemisk. 2009 derimot skilte seg ut ved en distinkt såpesmak. Direkte vond var bedømmelsen fra en annen kollega som også var innvilget status som ølanalytiker for kvelden.
Det store spørsmålet er selvsagt om hele smaksopplevelsen var en illusjon skapt av ønsket om å ha en smaksopplevelse. Eller at den gode stemninga og det hyggelige selskapet ubevisst snek seg inn i hjernen min og førte til at jeg kunne skille en ølårgang fra en annen. Eller om den vellagrede 2006-årgangen rett og slett var best? Jeg er fortsatt analfabet på ølfronten og trenger nok å bli invitert med på flere slike analytiske tester av ulike brygg før jeg kan begynne å late som om jeg vet hva jeg snakker om. (Den siste setninga var et godt skjult hint om at jeg gjerne stiller opp på flere slike arrangement. Tok dere den?)
Thursday, 10 December 2009
Årets beste plater 2009
Det er høysesong for lister og kåringer av årets beste musikk, filmer, bøker etc. Selv har jeg en tendens til å ikke alltid være enig med andres kåringer, så derfor er det aller mest fornuftige å lage sin egen liste. Problemet er bare alt man har glemt når det nå er blitt desember. For ikke å snakke om alt man ikke har rukket å høre på. Eller alt man ikke engang har hørt om. Her følger imidlertid en oppsummering over den beste musikken fra 2009 jeg kan huske å ha hørt på. (Skulle være 10 plater, men klarte ikke å bestemme meg til slutt, så det ble 12!)
1. Ediors: In this light and on this evening
Likte førsteplata veldig godt. Deretter ga de ut en meget bra andreplate. Og sannelig slår de ikke til med en strålende tredjeplate. Stilen er litt annerledes på denne enn de to første. Litt mer 80-talls synth, men på en god måte. Joy Division i pop-modus. Men på en god måte :-) Åpningssporet treffer deg rett i magen (eller hjertet - alt etter hvor god musikk pleier å treffe deg) og de neste låtene bekrefter Editors plass blant Storbritannias beste band dette tiåret.
Favorittspor: Eat raw meat = blood drool, In this light and on this evening, Bricks and mortar
Editors på Spotify
2.Röyksopp: Junior
Hva kan man si? Röyksopp er genierklært, og jeg bøyer meg i støvet. Elsker denne plata og har spilt den utrolig mye uten å gå lei. (MEN - Kjøpte den på CD. Tabbe! Den lot seg ikke laste ned på PCen min. Irriterende kjipt av Röyksopp å legge slike sperringer på musikken sin!)
Favorittspor: Vision one, This must be it, The girl and the robot
Röyksopp på Spotify
3. Howling Bells: Radio Wars
Et australsk band med base i London som fortjener å bli mye bedre kjent her i landet. Strålende og fengende pop-musikk, anført av vokalist Juanita Steins særegne stemme. Radio Wars er bandets andre, men forhåentligvis ikke siste plate.
Favorittspor: Into the chaos, Treasure hunt, Nightingale
Howling Bells på MySpace
4. Cerys Matthews: Don't look down
Popmusikk fra Wales med høy feel-good-faktor fra vokalisten i Catatonia. Dette er typisk mariannmusikk, spesielt åpningssporet! Jeg liker denne bedre enn alle Catatonia-platene.
Favorittspor: Arlington Way, It's what's left, Heron
Cerys Matthews på MySpace
5. Scott Matthews: Elsewhere
Britisk singer/songwriter som til stadighet sammenlignes med Jeff Buckley.
Dette er hans andre plate, og forrige var minst like bra. Med sin myke og beroligende stemme, og med en perle som Underlying lies, er det klart han må havne på lista mi!
Favorittspor: Underlying lies, Fractured, Into the firing line
Scott Matthews på MySpace
6. Rebecca Karijord: The noble art of letting go
En av tre norske utgivelser på denne lista. Ikke dårlig! Etter en lang periode der jeg har vært hekta på Anna Ternheim er det vel bare naturlig at Rebekka Karijord faller i smak. Sammenligningen med Ane Bruk er også soleklar. Brun deltar også på en av sangene, Morning light forgives the night
Favorittspor: Wear it like a crown, This anarchistic heart, Undo love
Rebecca Karijord på MySpace
7. Bat for lashes: Two suns
Andreplata til Natasha Khan, alias Bat for Lashes, fortsetter i samme spor som debuten i 2007. Atmosfærisk indiepop
Favorittspor: Daniel, Travelling woman, Glass
Bat for Lashes på Spotify
8. Astrid Williamson: Here come the Vikings
Var litt usikker på denne, ettersom det er spor her jeg ikke liker. De tre første sangene for eksempel. Eller kan det være at jeg er redd for å innrømme at jeg faktisk liker det? Astrid Williamson kan aller mest sammenlignes med en litt moderne utgave av Sarah McLachlan (som jeg likte godt for 20 år siden, men som det aldri var særlig hipt å like!), som igjen er inspirert av Joni Mitchell. Er ikke egentlig et ballademenneske, men merkelig nok er det de rolige sangene jeg liker best på denne.
Favorittspor: Slake, Eve, How you take my breath away
Astrid Williamson på MySpace
9. U2: No line on the horizon
Spilte denne kjempemye en periode, men så glemte jeg den. Men den holder fortsatt mål. Se tidligere omtale.
Favorittspor: Magnificent, Fez-being born, Cedars of Lebanon
U2 på Spotify
10. The XX: XX
Sist innkjøpt av alle på denne lista, og dermed har jeg ikke rukket å høre så mange ganger på den. Britisk band, men høres egentlig amerikansk ut i mine ører. Småinspirert av Cure vil jeg påstå, uten at sammenligningen på noen måte er spesielt åpenbar. Litt Belle & Sebastian hører jeg også. Noen spor tipper over i det mer sære (f.eks. Fantasy), men heldigvis er det meste stemingsfull pop. Sein mørketidskveld-musikk.
Favorittspor: Infinity, Crystalised, VCR
The XX på Spotify
11. Taken by Trees: East of Eden
Sverige møter Pakistan i en sjarmerende blanding. Minner om Lykke Li til tider. Den arabiske inflytelsen tar litt over til tider, dessverre. Men i små doser er dette utmerket!
Favorittspor: To lose someone, Anna, Greyest love of all
Taken by Trees på Spotify
12. Annie: Don't stop
Norges popelektronika-prinsesse slår til igjen. Ikke fullt så iørefallende som Anniemal synes jeg, men helt klart super musikk når man trenger energi. For eksempel til å vaske huset. Obligatorisk på dansegulvet!
Favorittspor: Loco, Songs remind of you, Heaven and hell
Annie på MySpace
I tillegg kommer alle enkeltsporene jeg har hørt mye på, men der hele plata ikke har holdt mål, eller der jeg ikke har fått hørt mer enn en sang. For eksempel: LoveLikeFire: "William", School of Seven Bells: "Half asleep", Yeah Yeah Yeahs: "Zero", Vitalic: "Poison lips", Darwin Deez: "Constellations", Florence & the machine: "Dog dyas are over", Friendly Fires: "Paris", White Rabbits: "Percussion gun", Depeche Mode: "Fragile tension", Van She: "Cat & the eye" (fra 2008, but never mind!). Og så videre.
1. Ediors: In this light and on this evening
Likte førsteplata veldig godt. Deretter ga de ut en meget bra andreplate. Og sannelig slår de ikke til med en strålende tredjeplate. Stilen er litt annerledes på denne enn de to første. Litt mer 80-talls synth, men på en god måte. Joy Division i pop-modus. Men på en god måte :-) Åpningssporet treffer deg rett i magen (eller hjertet - alt etter hvor god musikk pleier å treffe deg) og de neste låtene bekrefter Editors plass blant Storbritannias beste band dette tiåret.
Favorittspor: Eat raw meat = blood drool, In this light and on this evening, Bricks and mortar
Editors på Spotify
2.Röyksopp: Junior
Hva kan man si? Röyksopp er genierklært, og jeg bøyer meg i støvet. Elsker denne plata og har spilt den utrolig mye uten å gå lei. (MEN - Kjøpte den på CD. Tabbe! Den lot seg ikke laste ned på PCen min. Irriterende kjipt av Röyksopp å legge slike sperringer på musikken sin!)
Favorittspor: Vision one, This must be it, The girl and the robot
Röyksopp på Spotify
3. Howling Bells: Radio Wars
Et australsk band med base i London som fortjener å bli mye bedre kjent her i landet. Strålende og fengende pop-musikk, anført av vokalist Juanita Steins særegne stemme. Radio Wars er bandets andre, men forhåentligvis ikke siste plate.
Favorittspor: Into the chaos, Treasure hunt, Nightingale
Howling Bells på MySpace
4. Cerys Matthews: Don't look down
Popmusikk fra Wales med høy feel-good-faktor fra vokalisten i Catatonia. Dette er typisk mariannmusikk, spesielt åpningssporet! Jeg liker denne bedre enn alle Catatonia-platene.
Favorittspor: Arlington Way, It's what's left, Heron
Cerys Matthews på MySpace
5. Scott Matthews: Elsewhere
Britisk singer/songwriter som til stadighet sammenlignes med Jeff Buckley.
Dette er hans andre plate, og forrige var minst like bra. Med sin myke og beroligende stemme, og med en perle som Underlying lies, er det klart han må havne på lista mi!
Favorittspor: Underlying lies, Fractured, Into the firing line
Scott Matthews på MySpace
6. Rebecca Karijord: The noble art of letting go
En av tre norske utgivelser på denne lista. Ikke dårlig! Etter en lang periode der jeg har vært hekta på Anna Ternheim er det vel bare naturlig at Rebekka Karijord faller i smak. Sammenligningen med Ane Bruk er også soleklar. Brun deltar også på en av sangene, Morning light forgives the night
Favorittspor: Wear it like a crown, This anarchistic heart, Undo love
Rebecca Karijord på MySpace
7. Bat for lashes: Two suns
Andreplata til Natasha Khan, alias Bat for Lashes, fortsetter i samme spor som debuten i 2007. Atmosfærisk indiepop
Favorittspor: Daniel, Travelling woman, Glass
Bat for Lashes på Spotify
8. Astrid Williamson: Here come the Vikings
Var litt usikker på denne, ettersom det er spor her jeg ikke liker. De tre første sangene for eksempel. Eller kan det være at jeg er redd for å innrømme at jeg faktisk liker det? Astrid Williamson kan aller mest sammenlignes med en litt moderne utgave av Sarah McLachlan (som jeg likte godt for 20 år siden, men som det aldri var særlig hipt å like!), som igjen er inspirert av Joni Mitchell. Er ikke egentlig et ballademenneske, men merkelig nok er det de rolige sangene jeg liker best på denne.
Favorittspor: Slake, Eve, How you take my breath away
Astrid Williamson på MySpace
9. U2: No line on the horizon
Spilte denne kjempemye en periode, men så glemte jeg den. Men den holder fortsatt mål. Se tidligere omtale.
Favorittspor: Magnificent, Fez-being born, Cedars of Lebanon
U2 på Spotify
10. The XX: XX
Sist innkjøpt av alle på denne lista, og dermed har jeg ikke rukket å høre så mange ganger på den. Britisk band, men høres egentlig amerikansk ut i mine ører. Småinspirert av Cure vil jeg påstå, uten at sammenligningen på noen måte er spesielt åpenbar. Litt Belle & Sebastian hører jeg også. Noen spor tipper over i det mer sære (f.eks. Fantasy), men heldigvis er det meste stemingsfull pop. Sein mørketidskveld-musikk.
Favorittspor: Infinity, Crystalised, VCR
The XX på Spotify
11. Taken by Trees: East of Eden
Sverige møter Pakistan i en sjarmerende blanding. Minner om Lykke Li til tider. Den arabiske inflytelsen tar litt over til tider, dessverre. Men i små doser er dette utmerket!
Favorittspor: To lose someone, Anna, Greyest love of all
Taken by Trees på Spotify
12. Annie: Don't stop
Norges popelektronika-prinsesse slår til igjen. Ikke fullt så iørefallende som Anniemal synes jeg, men helt klart super musikk når man trenger energi. For eksempel til å vaske huset. Obligatorisk på dansegulvet!
Favorittspor: Loco, Songs remind of you, Heaven and hell
Annie på MySpace
I tillegg kommer alle enkeltsporene jeg har hørt mye på, men der hele plata ikke har holdt mål, eller der jeg ikke har fått hørt mer enn en sang. For eksempel: LoveLikeFire: "William", School of Seven Bells: "Half asleep", Yeah Yeah Yeahs: "Zero", Vitalic: "Poison lips", Darwin Deez: "Constellations", Florence & the machine: "Dog dyas are over", Friendly Fires: "Paris", White Rabbits: "Percussion gun", Depeche Mode: "Fragile tension", Van She: "Cat & the eye" (fra 2008, but never mind!). Og så videre.
Saturday, 28 November 2009
Pastafabrikken
Det er med glede jeg registrerer at det har dukket opp flere nye restauranter i Tromsø. Modig, vil jeg si. Statistisk sett er det ikke plass til så fryktelig mange flere restauranter i Tromsø, og noen vil nok måtte regne med å stenge dørene etter en stund. Derfor er det uhyre viktig at alt fungerer de første ukene etter åpningen.
Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer.
Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverken vi voksne eller ungene var imponerte. Middelmådig er karakteren - om jeg skal være grei. Min rett, arrabiata, smakte svært lite, kjedelig saus, og olivenen smakte ekstremt salt og passet ikke inn. Pastaen ga passe tyggemotstand, men en av ungene fikk underkokt pasta, med konsistens som tørre kjeks omtrent. Vi vurderte ikke engang å bestille dessert!
Prismessig vil nok Pastafabrikken bli populær, med hoveretter fra 125 til 155 kroner. Og det er jo ikke ille. Men stiller man krav til smak og kvalitet på maten blir man nok skuffet. Billig og meningsløs mat! Her trengs det nye oppskrifter!
Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer.
Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverken vi voksne eller ungene var imponerte. Middelmådig er karakteren - om jeg skal være grei. Min rett, arrabiata, smakte svært lite, kjedelig saus, og olivenen smakte ekstremt salt og passet ikke inn. Pastaen ga passe tyggemotstand, men en av ungene fikk underkokt pasta, med konsistens som tørre kjeks omtrent. Vi vurderte ikke engang å bestille dessert!
Prismessig vil nok Pastafabrikken bli populær, med hoveretter fra 125 til 155 kroner. Og det er jo ikke ille. Men stiller man krav til smak og kvalitet på maten blir man nok skuffet. Billig og meningsløs mat! Her trengs det nye oppskrifter!
Friday, 13 November 2009
MyTube
YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk.
MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia, som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjekket jeg en annen britisk TV-serie - det morsomste tv-programmet som noensinne er vist. I hele verden! Helt sikkert! Never Mind the Buzzcocks er en genial serie, og jeg, som har en ganske snever humoristisk sans, ler høyt. Hver gang! Og sannelig ligger det ikke masse NMTB på YouTube. Nok en gang - jeg har ikke sjekket lovligheten av dette. Men serien finnes ikke på DVD, og vises ikke på noen kanaler jeg har tilgang til i alle fall. Så her sitter jeg altså, med laptoppen i fanget (selvsagt - det heter jo ikke laptop for ingenting!) og ser på YouTube-videoer og ler høyt. (OK, om noen nå tenker: Kjære Mariann, get a life! så har de helt rett. Men for øyeblikket klarer jeg meg fint!)
MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia, som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjekket jeg en annen britisk TV-serie - det morsomste tv-programmet som noensinne er vist. I hele verden! Helt sikkert! Never Mind the Buzzcocks er en genial serie, og jeg, som har en ganske snever humoristisk sans, ler høyt. Hver gang! Og sannelig ligger det ikke masse NMTB på YouTube. Nok en gang - jeg har ikke sjekket lovligheten av dette. Men serien finnes ikke på DVD, og vises ikke på noen kanaler jeg har tilgang til i alle fall. Så her sitter jeg altså, med laptoppen i fanget (selvsagt - det heter jo ikke laptop for ingenting!) og ser på YouTube-videoer og ler høyt. (OK, om noen nå tenker: Kjære Mariann, get a life! så har de helt rett. Men for øyeblikket klarer jeg meg fint!)
Sunday, 8 November 2009
Britisk aften
Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...)
Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)
Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...
Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.
Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)
Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...
Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.
Thursday, 5 November 2009
Systematisk til verks
Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa.
Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!
De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!
Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!
De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!
Saturday, 24 October 2009
The joy of music
Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg hva det vil si å la seg påvirke så sterkt av musikk. Som rus. Som forelskelse. Som terapi. Musikk som gjør at du glemmer alt annet og bare lar deg henføre til en annen verden. Slik har jeg det med mye musikk - helt fra U2 fanget meg i oktober 1984, via Smiths, Waterboys og Bel Canto på 80-tallet til Goldfrapp, Editors, Anna Ternheim og Röyksopp på 2000-tallet.
I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)
I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)
Saturday, 17 October 2009
Internet Librarian International 2009
At the moment, I'm relaxing in my hotel room in Kensington, and decided to sum up this year's ILI while it's still fresh in my mind. I'll try to be as short as possible, but summing up a two-day conference in a few sentences isn't easy!
First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them.
After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'.
After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But we got quite a few questions afterwards, which is always good. After us, Davina Omar and Angela Horrocks talked about their library surveys. Then came Joanne Dunham and Rajen Munoo. I've met Rajen several times at ILI now, and really liked his talk about information literacy in Singapore.
The last presentations of the day introduced two very different worlds. Mark Douglas Frier talked about the challenges facing library instructors in South Africa. Then Jenny Evans and Lawrence Jones presented their 23 things process at Imperial College in London. I noticed that they ended up with many of the same conclusion we in Tromsø had last year. A good presentation, I think.
On Friday I mostly stayed on Track B: Search. Rurik Greenall from UBiT did a very good talk on mobile technologies. He was a good speaker, as always, but I must admit I'm a bit of a mobile phone illiterate ... (Don't even have an iPhone!!!)
Karen Blakeman was next. As always a very clear and enthusiastic presentation from her about social search. After Karen followed two more presentations, one by Carrie Forbes & Robert Monge, and one by Eamonn Neylon.
New this year was a so-called unconference where we, the delegates, got to set the agenda and decide what to discuss. More or less successfull, I'd say. We're not used to this kind of forum, and quite a few didn't say anyhting at all. Fortunately, my group on Web 2.0 had a handfull of people who weren't afraid to speak up. But the group was a bit too big, I think.
The last two presentations on Friday were refereshing and interesting, much thanks to the enthusiasm of the presenters, Helle Lauridsen and Lisa Charnock. The topic was user behaviour, which I hope we'll hear more about next year at ILI. (And other library conferences.) Not that they presented anyhting revolutionary new, but it's good to know that other libraries have the same experiences as us. To sum up their results: library web pages are too difficult (and thus irrelevant), everyone uses Google, and students don't want personalization, they want EASY!
To round off the conference, a panel consisting of Thomas Brevik, Åke Nygren, Phil Bradley and Brian Kelly, amongst others, talked about their top technology trends for libraries. What will the future bring? Who knows? Personally, I think the important thing is that libraries hire staff that are able to face whatever waits for us in ten years time or even next year. Or tomorrow!
ILI always has loads of interesting presentations - and a few boring ones, of course. AND librarians attending ILI are always fun to be with. Especially at the pub afterwards. This year I had the pleasure of spending Thursday evening with some of the Swedish and Norwegian delegates. (Only the Norwegians stayed all evening, by the way!) Had a lot of fun - even though the DJ played terribly awful music.
First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them.
After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'.
After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But we got quite a few questions afterwards, which is always good. After us, Davina Omar and Angela Horrocks talked about their library surveys. Then came Joanne Dunham and Rajen Munoo. I've met Rajen several times at ILI now, and really liked his talk about information literacy in Singapore.
The last presentations of the day introduced two very different worlds. Mark Douglas Frier talked about the challenges facing library instructors in South Africa. Then Jenny Evans and Lawrence Jones presented their 23 things process at Imperial College in London. I noticed that they ended up with many of the same conclusion we in Tromsø had last year. A good presentation, I think.
On Friday I mostly stayed on Track B: Search. Rurik Greenall from UBiT did a very good talk on mobile technologies. He was a good speaker, as always, but I must admit I'm a bit of a mobile phone illiterate ... (Don't even have an iPhone!!!)
Karen Blakeman was next. As always a very clear and enthusiastic presentation from her about social search. After Karen followed two more presentations, one by Carrie Forbes & Robert Monge, and one by Eamonn Neylon.
New this year was a so-called unconference where we, the delegates, got to set the agenda and decide what to discuss. More or less successfull, I'd say. We're not used to this kind of forum, and quite a few didn't say anyhting at all. Fortunately, my group on Web 2.0 had a handfull of people who weren't afraid to speak up. But the group was a bit too big, I think.
The last two presentations on Friday were refereshing and interesting, much thanks to the enthusiasm of the presenters, Helle Lauridsen and Lisa Charnock. The topic was user behaviour, which I hope we'll hear more about next year at ILI. (And other library conferences.) Not that they presented anyhting revolutionary new, but it's good to know that other libraries have the same experiences as us. To sum up their results: library web pages are too difficult (and thus irrelevant), everyone uses Google, and students don't want personalization, they want EASY!
To round off the conference, a panel consisting of Thomas Brevik, Åke Nygren, Phil Bradley and Brian Kelly, amongst others, talked about their top technology trends for libraries. What will the future bring? Who knows? Personally, I think the important thing is that libraries hire staff that are able to face whatever waits for us in ten years time or even next year. Or tomorrow!
ILI always has loads of interesting presentations - and a few boring ones, of course. AND librarians attending ILI are always fun to be with. Especially at the pub afterwards. This year I had the pleasure of spending Thursday evening with some of the Swedish and Norwegian delegates. (Only the Norwegians stayed all evening, by the way!) Had a lot of fun - even though the DJ played terribly awful music.
Friday, 11 September 2009
Det vanskelige språket
Norsk er sannelig et vanskelig språk. Stadig vekk skriver man feil, og selv når man har lest korrektur på et dokument flere ganger kan det snike seg inn en trykkfeil her og der.
Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!
Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!
Saturday, 22 August 2009
Sjokoladetrio
Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy!
Hvit sjokoladekrem
200 g hvit kokesjokolade
1 ½ dl kremfløte
Bunn
90 g smør
120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold)
2 egg
90 g hvetemel
225 g sukker
75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra)
1-2 ss hakket fersk ingefær
Sjokoladesaus
2 dl kremfløte
150 g melkesjokolade
***********************************
Fremgangsmåte:
Bunn:
Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Avkjøl kaken helt før den hvite sjokoladekremen smøres på. La kaken står kaldt i ca. 2-3 timer.
Mens bunnen stekes lager du hvit sjokoladekrem:
Varm fløten over vannbad. Ta bollen ut av vannbadet, bryt den hvite sjokoladen i biter og ha den i fløten. Rør til sjokoladen får en jevn og fin konsistens. Det er viktig at ikke fløten blir for varm. La kremen stå kaldt i ca. 1 time. Rør kremen forsiktig i kjøkkenmaskin (håndmikser går også bra), til den blir til en tykk og smørbar krem. NB. Røres den for lenge kan den lett skille seg.
Saus:
Varm 2 dl fløte i en kjele, ta kjelen av kokeplaten, bryt melkesjokoladen i biter og smelt den i fløten. Rør til sausen får en glatt og fin konsistens.
Kaken serveres med kald eller varm saus til. NB. Dersom sausen står i kjøleskapet en stund vil den tykne. Det kan være lurt å la den romtempereres før servering.
Oppskrifta er henta fra: Gudrun Runarsdottir: Kjendisenes beste kaker og andre favoritter. Oslo: Orion, 2004. (NH 641.5 Gud)
Monday, 17 August 2009
Blåbær og andre optiske illusjoner
Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg.
Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær!
Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. Det er ikke gøy å plukke bær i kø. Synes nå jeg.
Store, flotte, saftige blåbær så langt øyet kan se. Virkeligheta er ikke alltid slik, men det er fint å tenke at det er slik. Det pussige med blåbær er at de bryter elementære fysiske lover, som for eksempel dette at jo nærmere du kommer en ting, jo større blir den. Og omvendt. Med blåbær stemmer ikke dette. Utallige ganger har jeg fått øye på fine, store bær, men i det jeg bøyer meg den for å plukke dem ser jeg at de er små og puslete. Jeg er med andre ord blitt offer for en optisk illusjon. Merkelige greier. Men svært lurt av blåbærene som jo sikkert gjerne vil plukkes.
Aller helst liker jeg å dra alene på bærtur (unntatt når det er skyteøvelser i nærheten…). Det er deilig å gå rundt i sine egne tanker og holde indre monologer for seg selv som man slipper å dele med andre. Du oppnår heller ikke den helt store sjelefreden når du har med deg små barn på tur – selv om du oppnår en hel del andre ting.
Blåbæra er blitt mitt årlige alibi for å komme meg ut i skog og mark. Hvert år tenker jeg at man kan jo gå på tur resten av året også, men av en eller annen grunn blir det heller lite med det. Slik er det med oss sofasittere. Men bedre med 10 blåbær i spannet enn ingen, sier nå jeg. Ut på tur aldri sur! (Bortsett fra hvis du heller vil spille PlayStation med en kamerat.)
PS. Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at overskrifta lover optiske illusjoner (i flertall). Her må jeg bare beklage. Jeg kommer ikke på flere illusjoner i farta. Synes imidlertid det var en bra overskrift, så derfor fikk den stå. For de som er mer interessert i optiske illusjoner enn blåbær anbefaler jeg heller en titt i bøkene til kunstneren Escher, som har spesialisert seg på dette området.
Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær!
Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. Det er ikke gøy å plukke bær i kø. Synes nå jeg.
Store, flotte, saftige blåbær så langt øyet kan se. Virkeligheta er ikke alltid slik, men det er fint å tenke at det er slik. Det pussige med blåbær er at de bryter elementære fysiske lover, som for eksempel dette at jo nærmere du kommer en ting, jo større blir den. Og omvendt. Med blåbær stemmer ikke dette. Utallige ganger har jeg fått øye på fine, store bær, men i det jeg bøyer meg den for å plukke dem ser jeg at de er små og puslete. Jeg er med andre ord blitt offer for en optisk illusjon. Merkelige greier. Men svært lurt av blåbærene som jo sikkert gjerne vil plukkes.
Aller helst liker jeg å dra alene på bærtur (unntatt når det er skyteøvelser i nærheten…). Det er deilig å gå rundt i sine egne tanker og holde indre monologer for seg selv som man slipper å dele med andre. Du oppnår heller ikke den helt store sjelefreden når du har med deg små barn på tur – selv om du oppnår en hel del andre ting.
Blåbæra er blitt mitt årlige alibi for å komme meg ut i skog og mark. Hvert år tenker jeg at man kan jo gå på tur resten av året også, men av en eller annen grunn blir det heller lite med det. Slik er det med oss sofasittere. Men bedre med 10 blåbær i spannet enn ingen, sier nå jeg. Ut på tur aldri sur! (Bortsett fra hvis du heller vil spille PlayStation med en kamerat.)
PS. Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at overskrifta lover optiske illusjoner (i flertall). Her må jeg bare beklage. Jeg kommer ikke på flere illusjoner i farta. Synes imidlertid det var en bra overskrift, så derfor fikk den stå. For de som er mer interessert i optiske illusjoner enn blåbær anbefaler jeg heller en titt i bøkene til kunstneren Escher, som har spesialisert seg på dette området.
Wednesday, 15 July 2009
Ting som gjør meg glad
Det er de små detaljene i hverdagen som teller. I går var jeg for eksempel på kafe. De 4 Roser (i Tromsø) for å være helt eksakt. Og det skal man jo være. Og æres den som æres bør, selvsagt. Som jeg ofte gjør på kafe, bestilte jeg en kopp te. Og det er nå jeg kommer til den lille gledelige detaljen: sammen med teen fulgte det en liten kake/kjeks. Sånt liker jeg!!! Tea and biscuits! Jeg blir meget vennlig innstilt når noen serverer meg søtsaker uten at jeg har bedt om det! I samme slengen kan jeg jo nevne at suppeporsjonen på De 4 Roser denne gangen var stor nok til at jeg ble mett. Kanskje skyldtes det den ovennevnte te/kjeks-komboen jeg hadde til forrett! Eller at skalldyrsuppen rett og slett ikke var like god som fiskesuppen jeg prøvde sist. Jeg syntes nemlig suppen smakte litt for bittert. (Min venninne mener at bittert vanligvis ikke er et ord man bruker for å beskrive supper, så kanskje jeg burde slå opp i en matterminologiordbok?) Anyway - ros til De 4 Roser for kjeks til teen. (I know! Jeg er lett å glede....)
Og mens vi er inne på gleder: desserten ble inntatt på Aunegården. Denne gangen valgte jeg en hvit sjokolademoussekake med karamell og krokan. Elsker krokan, by the way! Men vaniljesaus passet ikke så godt til. Jeg foreslår pasjonsfruktsaus! Eller masse ferske bringebær.
Og mens vi er inne på gleder: desserten ble inntatt på Aunegården. Denne gangen valgte jeg en hvit sjokolademoussekake med karamell og krokan. Elsker krokan, by the way! Men vaniljesaus passet ikke så godt til. Jeg foreslår pasjonsfruktsaus! Eller masse ferske bringebær.
Wednesday, 17 June 2009
Ut på (by)tur, aldri sur!
Til å være et aldri så lite matvrak, har jeg egentlig ikke skrevet så mye om mat at det gjøre noe. Merkelig nok. Derfor kaster jeg meg ut i en beskrivelse av mitt første besøk på en ny kafé i byen. Men først litt om Tromsø som matby. Tromsø er kjent for å flomme over av utesteder, kaféer og restauranter, men spør du meg er tilbudet heller magert. Utestedene er for homogene, det er for lite personlighet og egenart i tilbudet til byens befolkning. Også restaurantfronten preges av dette. Vi har nok av pizzaplasser å velge mellom, nok av asiatisk mat, nok av middelmådige kjeder fulle av hylende barnefamilier (som f.eks. Egon, som har servert meg den absolutt verste Chicken Tikka jeg noensinne har hørt om). Men har vi en indisk restaurant? Nei dessverre. Stakkars Indigo gjorde et tappert forsøk på 90-tallet, men overlevde ikke her i byen. (Mens den tilsynelatende klarer seg i Vadsø!) Har vi en meksikansk restaurant? Nei! Eller hva med en restaurant med nord-afrikansk meny? Neida!
Vi har selvfølgelig Compagniet - byeens ledende og helt klart beste spisested. Og Emmas Drømmekjøkken. Men de holder seg i en prisklasse for spesielle anledninger. Jekker man prisen ned får man grei mat på Sånn. Zappfe (tidligere Mirage) serverer også ok mat, men sist jeg var der tok de 107 kr for et glass vin, og det var litt i overkant, synes selv jeg. Presis har byens beste tapas. Emmas Under er underbar, med nydelig mat. Aunegården har byens beste kaker, men ikke nødvendigvis byens beste service. Og så videre.
I dag var jeg på kafeen til De 4 roser, en nylig åpnet restaurant i Grønnegata. Lokalet til kafeen er ikke så mye å skryte av, litt innestengt og bortgjemt. Men servicen var meget god. Mine kolleger og jeg ble godt tatt i mot, og betjeningen var både fleksible og velvillige da jeg ringte dem noen dager tidligere. Service er rett og slett et must for meg. Uten service, ingen penger fra meg i alle fall.(Hører dere det, alle kundefiendtlige forretninger i Tromsø!!!) Men så til det viktigste: maten! Menyen på kafeen er liten. Grei nok til en lett lunsj. Jeg bestilte fiskesuppe, og nydelig var den! Med fisk i til og med! Men akk så små porsjoner. Så lite suppe kan i beste fall kalles en apetittvekker. Det får så være at suppen inneholder dyre og gode ingredienser. Man bør jo føle seg i nærheten av mett etter å ha spist den. Det gjorde ikke jeg. Selv etter stort inntak av det gode brødet som følger med. (Brødet leveres fra Kaffebønnas bakeri og er utmerket!) Skal porsjonene fortsette å være så små, bør de skaffe seg en skikkelig dessertmeny i tillegg!
Bortsett fra mengde mat var alle enige om at det var en fin tur! Jeg ønsker De 4 roser hjertelig velkommen til byen. Planlegger et besøk til selve restauranten så snart som mulig. Men kommer nok til å stikke innom kafeen igjen, for eksempel for å sjekke ut noen av salatene der. Eller burgeren. Eller for å sjekke om suppeporsjonene er blitt mer akseptable. Eller bare for en kopp te og en liten sjokoladebit. Godt det også. Noen som blir med?
Vi har selvfølgelig Compagniet - byeens ledende og helt klart beste spisested. Og Emmas Drømmekjøkken. Men de holder seg i en prisklasse for spesielle anledninger. Jekker man prisen ned får man grei mat på Sånn. Zappfe (tidligere Mirage) serverer også ok mat, men sist jeg var der tok de 107 kr for et glass vin, og det var litt i overkant, synes selv jeg. Presis har byens beste tapas. Emmas Under er underbar, med nydelig mat. Aunegården har byens beste kaker, men ikke nødvendigvis byens beste service. Og så videre.
I dag var jeg på kafeen til De 4 roser, en nylig åpnet restaurant i Grønnegata. Lokalet til kafeen er ikke så mye å skryte av, litt innestengt og bortgjemt. Men servicen var meget god. Mine kolleger og jeg ble godt tatt i mot, og betjeningen var både fleksible og velvillige da jeg ringte dem noen dager tidligere. Service er rett og slett et must for meg. Uten service, ingen penger fra meg i alle fall.(Hører dere det, alle kundefiendtlige forretninger i Tromsø!!!) Men så til det viktigste: maten! Menyen på kafeen er liten. Grei nok til en lett lunsj. Jeg bestilte fiskesuppe, og nydelig var den! Med fisk i til og med! Men akk så små porsjoner. Så lite suppe kan i beste fall kalles en apetittvekker. Det får så være at suppen inneholder dyre og gode ingredienser. Man bør jo føle seg i nærheten av mett etter å ha spist den. Det gjorde ikke jeg. Selv etter stort inntak av det gode brødet som følger med. (Brødet leveres fra Kaffebønnas bakeri og er utmerket!) Skal porsjonene fortsette å være så små, bør de skaffe seg en skikkelig dessertmeny i tillegg!
Bortsett fra mengde mat var alle enige om at det var en fin tur! Jeg ønsker De 4 roser hjertelig velkommen til byen. Planlegger et besøk til selve restauranten så snart som mulig. Men kommer nok til å stikke innom kafeen igjen, for eksempel for å sjekke ut noen av salatene der. Eller burgeren. Eller for å sjekke om suppeporsjonene er blitt mer akseptable. Eller bare for en kopp te og en liten sjokoladebit. Godt det også. Noen som blir med?
Thursday, 7 May 2009
Olsen, husarbeid og syke barn
Det var en periode der man mye heller ville være på jobb enn hjemme med syke barn. Og fortsatt er det en viss hestehandel ute og går når man skal avgjøre om mor eller far skal bli hjemme og ta seg av den syke. Vi prøver å fordele denne type fravær likt mellom oss. Den som ikke har forelesninger, kurs eller møter den aktuelle dagen må som regel ta hjemmevakta.
I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.)
Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg for om jeg heller vil sitte i sofaen med en god bok.
Men så er fredeligheten over. "Mamma, ka kan æ gjøre? Æ kjede mæ." Et sikkert tegn på at frøkna er på bedringens vei. Jeg foreslår sporenstreks at hun kan tegne litt, eller lese en bok. (Det ville jeg gjort, om jeg var henne...) Men det holder ikke. Fram med Ludo, Yatzy eller kortstokken. Hun vinner første omgang med Olsen (eller Vri-åtter som det også heter). Det gjør henne så fornøyd at hun glemmer at hun kjeder seg, og jeg kan lage meg en ny kopp te. Så får vi se hvor lenge freden varer!
Sånn går no dagan... Men i morgen skal jeg på jobb.
I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.)
Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg for om jeg heller vil sitte i sofaen med en god bok.
Men så er fredeligheten over. "Mamma, ka kan æ gjøre? Æ kjede mæ." Et sikkert tegn på at frøkna er på bedringens vei. Jeg foreslår sporenstreks at hun kan tegne litt, eller lese en bok. (Det ville jeg gjort, om jeg var henne...) Men det holder ikke. Fram med Ludo, Yatzy eller kortstokken. Hun vinner første omgang med Olsen (eller Vri-åtter som det også heter). Det gjør henne så fornøyd at hun glemmer at hun kjeder seg, og jeg kan lage meg en ny kopp te. Så får vi se hvor lenge freden varer!
Sånn går no dagan... Men i morgen skal jeg på jobb.
Monday, 30 March 2009
Pakket og klar
Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?
Wednesday, 11 March 2009
No line on the horizon
For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur.
1. No line on the horizon:
Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans.
2. Magnificent
Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire, noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør.
3. Moment of surrender
Rolig, litt svak låt. Litt i tråd med det de har servert de senere årene. Forgettable og altfor lang!
4. Unknown caller
Nok en lang og rolig låt. Bedre enn forrige, men fortsatt litt anonym.
5. I’ll go crazy if I don’t go crazy tonight
Joshua Tree-sound, men på en positiv måte. Baby, baby, baby-delen på slutten gjør låten mer energisk og løfter låten et lite hakk.
6. Get on your boots
Førstesingelen. Tempo og drive. Denne er bra. Men nok en gang synes jeg produsentene kunne holdt en strammere hand over Bonos vokal og passet på at han ikke gjør for mange unødvendige stemmekrumspring.
7. Stand up comedy
U2 goes rock ’n’ roll. Slett ikke verst, om ikke akkurat nyskapende!
8. FEZ-being born
Drømmende start, før den øker tempoet. Innbiller meg en viss Eno-påvirkning her. En av platas 3 beste låter. Kanskje den mest eksperimentelle (om det ordet kan brukes i U2-sammenheng) og minst forutsigbare av alle.
9. White as snow
Er ikke generelt glad i ballader. Men denne er rett og slett vakker. Og trist og oppløftende på samme tid. Den gir meg juleassosiasjoner. (Og ja, jeg liker jula, så det var positivt ment!)
10. Breathe
Litt rock ’n’ roll-sound på denne også. Synes den har et litt for rotete preg, som om den prøver å være mange sanger på en gang. Det er for så vidt ikke nytt i U2-sammenheng, men melodien her holder ikke., sammenlignet med for eksempel Who’s gonna ride your wild horses fra brilliante Achtung Baby (Som var den første sammenlikningen jeg kom på.)
11. Cedars of Lebanon
Snakkesynging. Annerledes. Veldig Lanois. Bonos stemme er mesmerizing, rett og slett.
Beste spor: Magnificent, Get on your boots, FEZ-being born, White as snow, Cedars of Lebanon.
1. No line on the horizon:
Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans.
2. Magnificent
Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire, noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør.
3. Moment of surrender
Rolig, litt svak låt. Litt i tråd med det de har servert de senere årene. Forgettable og altfor lang!
4. Unknown caller
Nok en lang og rolig låt. Bedre enn forrige, men fortsatt litt anonym.
5. I’ll go crazy if I don’t go crazy tonight
Joshua Tree-sound, men på en positiv måte. Baby, baby, baby-delen på slutten gjør låten mer energisk og løfter låten et lite hakk.
6. Get on your boots
Førstesingelen. Tempo og drive. Denne er bra. Men nok en gang synes jeg produsentene kunne holdt en strammere hand over Bonos vokal og passet på at han ikke gjør for mange unødvendige stemmekrumspring.
7. Stand up comedy
U2 goes rock ’n’ roll. Slett ikke verst, om ikke akkurat nyskapende!
8. FEZ-being born
Drømmende start, før den øker tempoet. Innbiller meg en viss Eno-påvirkning her. En av platas 3 beste låter. Kanskje den mest eksperimentelle (om det ordet kan brukes i U2-sammenheng) og minst forutsigbare av alle.
9. White as snow
Er ikke generelt glad i ballader. Men denne er rett og slett vakker. Og trist og oppløftende på samme tid. Den gir meg juleassosiasjoner. (Og ja, jeg liker jula, så det var positivt ment!)
10. Breathe
Litt rock ’n’ roll-sound på denne også. Synes den har et litt for rotete preg, som om den prøver å være mange sanger på en gang. Det er for så vidt ikke nytt i U2-sammenheng, men melodien her holder ikke., sammenlignet med for eksempel Who’s gonna ride your wild horses fra brilliante Achtung Baby (Som var den første sammenlikningen jeg kom på.)
11. Cedars of Lebanon
Snakkesynging. Annerledes. Veldig Lanois. Bonos stemme er mesmerizing, rett og slett.
Beste spor: Magnificent, Get on your boots, FEZ-being born, White as snow, Cedars of Lebanon.
Wednesday, 4 March 2009
Passive jenter og dominerende gutter
Workinnmarka skole (i Tromsø, om noen lurer på det) er en (stort sett) velfungerende skole. Men av og til hører man om ordninger man ikke forbinder med moderne pedagogikk. På Workinnmarka opererer de for eksempel med jentegym og guttegym. Både på SFO og i skoletida. Dette gjelder altså både 6-åringene og 6-klassingene (eller heter det 6-trinningene nå?) Da jeg spurte lærerne om årsaken til dette var svaret "fordi mange av jentene(i noen aktiviteter) har en tendens til å bli passive, og noen gutter veldig dominerende." Hva gjør man så med passive jenter og dominererende gutter? Jo, man deler dem, slik at jentene får være passive i fred, og guttene får dominere i vei, uten å måtte ta hensyn til de passive jentene. Og hva slags signaler sender dette til de unge elevene? Fordi du er jente passer du til en bestemt type fysisk aktivitet? Og fordi du er gutt passer du til en annen? Eller kan det være at lærerne/SFO-personalet ikke orker å roe guttene, eller øke jentenes aktivitetsnivå? Skjerpings, Workinnmarka! I 2009 forventer man mer av en god skole.
(Heldigvis er fjorårets ordning med jentedata og guttedata avviklet. Håper jeg.)
(Heldigvis er fjorårets ordning med jentedata og guttedata avviklet. Håper jeg.)
Monday, 23 February 2009
Peer, snær...
Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring.
I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.)
Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 20-40 årene (mange 80-tallsslagere) og ble presentert på kav nordnorsk. Peer kom jo som kjent fra et nordnorsk fiskevær... Solveig, på den annen side, var verken blond eller vever, men tøff dame og østlending! Og like tålmodig som i originalteksten!
Hva var det beste med hele forestillinga? 7-åringen svarer: Da han Finn Arve var trollbaby! (Det verste var da brannalarmen gikk, for da trodde jeg det var brann. Sa 7-åringen.)
Fra hele familien kommer en helhjertet anbefaling: Få med deg denne forestillinga.
Til orientering: Finn Arve Sørbøe er kjent fra barne-tvs Ugler i mosen og har en av birollene i stykket. Peer himself blir spilt av Øystein Martinsen.
I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.)
Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 20-40 årene (mange 80-tallsslagere) og ble presentert på kav nordnorsk. Peer kom jo som kjent fra et nordnorsk fiskevær... Solveig, på den annen side, var verken blond eller vever, men tøff dame og østlending! Og like tålmodig som i originalteksten!
Hva var det beste med hele forestillinga? 7-åringen svarer: Da han Finn Arve var trollbaby! (Det verste var da brannalarmen gikk, for da trodde jeg det var brann. Sa 7-åringen.)
Fra hele familien kommer en helhjertet anbefaling: Få med deg denne forestillinga.
Til orientering: Finn Arve Sørbøe er kjent fra barne-tvs Ugler i mosen og har en av birollene i stykket. Peer himself blir spilt av Øystein Martinsen.
Monday, 16 February 2009
Snufs...
OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være.
I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt ut til havlveis i filmen. Etter det rant tårene jevnt og trutt til filmen sluttet. Men det er ikke en tragisk film, så ikke vær redd! Ta med lommetørkle og kjøp billett. Filmen anbefales. Noe sier meg at kanskje damer vil like denne bedre enn menn. Men det er mulig jeg tar feil.
PS: Strangely enough, har jeg nettopp lest ferdig romanen Five boys av Mick Jackson, som også handlet mye om bier. Uten sammenlikning for øvrig.
I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt ut til havlveis i filmen. Etter det rant tårene jevnt og trutt til filmen sluttet. Men det er ikke en tragisk film, så ikke vær redd! Ta med lommetørkle og kjøp billett. Filmen anbefales. Noe sier meg at kanskje damer vil like denne bedre enn menn. Men det er mulig jeg tar feil.
PS: Strangely enough, har jeg nettopp lest ferdig romanen Five boys av Mick Jackson, som også handlet mye om bier. Uten sammenlikning for øvrig.
Friday, 30 January 2009
Tommy Sparks
Bryr meg ikke så mye om selve videoen, men Tommy Sparks "I'm a rope" er er fabelaktig energilåt.
Tommy Sparks - I'm A Rope
Tommy Sparks - I'm A Rope
Wednesday, 28 January 2009
Krisetider
Av og til befinner man seg midt i en krise uten å vite om det. Da er det godt at det finnes omtenksomme medmennesker som ikke nøler med å si fra dersom de føler at dette er nødvendig. Du finner sikkert slike medmennesker i alle yrkesgrupper, men selv har jeg særlig møtt dem bak disken på parfymerier. For en tid tilbake var jeg innom nettopp en slik butikk. Selv om jeg ikke er noen stor kunde der, liker jeg parfymerier ganske godt. Jeg liker butikker fulle av lekre, velduftende varer. (Bakeriutsalg, delikatesseforretninger etc. faller også inn under denne kategorien.)
Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påpekte at den kremen jeg hadde i handa slett ikke passet til min hud. Hun satte i gang med den vanlige inkvisisjonsrunden: Hvor ofte renser jeg huden? (Av og til.) Hvilke produkter bruker jeg? (Vann?) Blir huden min tørr? (Nei!) Er du sikker på at huden ikke blir tørr? (JA!) Når man kommer opp i en viss alder pleier huden å bli tørr! (Javel...) Så kom bomullsdotten! Se så uren huden din er, sa hun, og viste meg resultatet av bomullsdottens sveip over min, på dette tidspunktet nokså svette, panne. Så bøyde hun seg mot meg for å se nærmere etter, og kunne raskt fastslå KRISE og den ytterst nødvendige Nødhjelpen jeg måtte sette i gang med. Straks! Og satte fram produkter som hun nummererte for meg: rens og claryfying lotion (som før het ansikstvann) og extra moisturizer og pore minimizer og dagkrem + øyenkrem + sminkefjerner + instant perfector (til å ha i veska, sa hun). Stikk gjerne innom om en måneds tid og fortell hvordan det går, sa hun og smilte. Du kan kanskje ta et før- og etter-bilde?
Gikk jeg inn i en vinterdepresjon på grunn av Den Store Hudkrisen? Nei! Kjøpte jeg noe? Ja! Tok jeg et før- og etter-bilde? Nei! Var jeg i godt humør resten av dagen? Ja! Fikk jeg noe å skrive om? Ja!
Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påpekte at den kremen jeg hadde i handa slett ikke passet til min hud. Hun satte i gang med den vanlige inkvisisjonsrunden: Hvor ofte renser jeg huden? (Av og til.) Hvilke produkter bruker jeg? (Vann?) Blir huden min tørr? (Nei!) Er du sikker på at huden ikke blir tørr? (JA!) Når man kommer opp i en viss alder pleier huden å bli tørr! (Javel...) Så kom bomullsdotten! Se så uren huden din er, sa hun, og viste meg resultatet av bomullsdottens sveip over min, på dette tidspunktet nokså svette, panne. Så bøyde hun seg mot meg for å se nærmere etter, og kunne raskt fastslå KRISE og den ytterst nødvendige Nødhjelpen jeg måtte sette i gang med. Straks! Og satte fram produkter som hun nummererte for meg: rens og claryfying lotion (som før het ansikstvann) og extra moisturizer og pore minimizer og dagkrem + øyenkrem + sminkefjerner + instant perfector (til å ha i veska, sa hun). Stikk gjerne innom om en måneds tid og fortell hvordan det går, sa hun og smilte. Du kan kanskje ta et før- og etter-bilde?
Gikk jeg inn i en vinterdepresjon på grunn av Den Store Hudkrisen? Nei! Kjøpte jeg noe? Ja! Tok jeg et før- og etter-bilde? Nei! Var jeg i godt humør resten av dagen? Ja! Fikk jeg noe å skrive om? Ja!
Subscribe to:
Posts (Atom)