Britisk aften

Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...)

Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)

Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...

Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.