Mariann sin blogg

Helt tilfeldig bestemte vi oss for å ta en liten omvei på tur hjem, og stoppet i Geneve et par dager. Hotellet vi brukte var EastWest Hotel og var absolutt ypperlig. Men dyrt. Men flott var det. Rommet hadde 2 bad og to etasjer. Perfekt for en familie på 4. Siden vi kom nokså sent på søndagskvelden valgte vi å spise middag på hotellet - noe vi vanligvis ikke gjør - og det var et nydelig måltid. Mye mat og mye smak. (NB - Byens red light-district ligger i parallellgata til hotellet, så jeg anbefaler ingen å legge ut på vandring uten å sjekke kartet først. Ingen hyggelig opplevelse!) Geneve er egentlig ikke en helt vanlig turistby. Synes i grunnen ikke det var noe som helst spesielt med byen - unntatt Genfersjøen selvsagt. Det beste man kan finne på i denne byen er å dra ut på innsjøen - enten leie en liten motorbåt eller ta en tur på en av cruisebåtene. Vi valgte det første i sommerheten, og tøffet rundt på innsjøen i 4 timer og hadde det helt fantastisk. Båten gikk ganske sakte,...

(Bilder og lenker kommer senere!) Og vips hadde vi forflyttet oss fra Barcelona tvers over landet til San Sebastian på nordvestkysten. Transportmiddelet var tog og turen tok ca 5.5 timer. Med unntak av at turen startet klokka 07.30, noe som medførte at vi måtte stå opp klokka 5, var det en herlig reisemåte. Toget var behagelig og luftig og det var stille og rolig i vogna vår. (Vi hadde 'preferente'-billetter.) Også i San Sebastian leier vi en leilighet i stedet for å bo på hotell. Vi foretrekker å ha litt mer plass for oss selv og ikke omgås andre turister hele tida:) Leiligheta fant vi gjennom feelfreerentals.com og vi er svært fornøyd med både standard og beliggenhet. Det eneste som mangler er en større balkong/terrasse til å spise frokost på. Vi ble visst litt godt vant i Barcelona:) Vi bruker imidlertid maks 10 minutter til stranda, så vi har ingenting å klage over. Stranda, La Concha, er stor og fin, og forholdsvis oversiktelig. Mer folk seint på ettermiddagen enn f...

Hva skal man si egentlig? Nordmenn har valfartet til Spania for å oppelve sol og varme i minst fire tiår nå. Og ettersom man hører nordmenn overalt hvor man går er det fortsatt et utrolig populært ferieland. Av en eller annen merkelig grunn er dette familiens første spaniaferie. Skjønner ikke helt hvorfor, men vi har antakelig ikke klart å forestille oss at det finnes like fine feriedestinasjoner som Storbritannia:) Hovedårsaken til at vi nå befinner oss i Barcelona er at jeg deltokk på en konferanse her for to år siden og falt hodestups in love med byen. Jeg synes rett og slett den er slående vakker med all sin flotte kunst og arkitektur. Den gangen hadde jeg knappe tre dager her, og det meste av tiden ble tilbrakt på universitetsbiblioteket her. Nå har vi hatt en hel uke og det er så sørgelig alt for lite. Det geniale med Barcelona er at man kan kombinere strand- og byferie. Vi leier en leilighet litt utenfor byen, bare ti minutter fra en av de flotte strendene, Mar Bella - forøv...

I helga leste jeg Dagbladet. Jeg merket meg spesielt to artikler, den ene om tidsklemma, den andre om livet til en ung, homofil mann. Den ene artikkelen sto helt i begynnelsen av avisa, den andre helt til sist, og sammen symboliserer de på en måte vår sterke selvopptatthet og vårt tilsynelatende åpne og liberale samfunn som likevel har store skyggeområder. Jeg reagerte på begge tekstene, men på svært forskjellig vis. Artikkelen om tidsklemma er godt skrevet og svært fornuftig. Forfatteren foreslår 6-timers arbeidsdag for småbarnsforeldre, noe som i teorien er en utmerket ide. I teorien burde det faktisk gjelde alle, ikke bare småbarnsforeldre. Det finnes mange som av ulike grunner er slitne på grunn av forpliktelser utenom arbeidsliv. Men, som den gretne gamle damen jeg er, strever jeg med å finne sympati overfor alle som syter og klager over denne tidsklemma. Joda, jeg er fullt klar over at det er beinhardt å ha små barn og være i full jobb. Men ærlig talt - de fleste av oss jobber ...

I started reading this book more than a year ago, then got busy and forgot all about it until now. My friends laugh at me for enjoying reading this kind of literature, but it is really interesting. But I guess you need to have a certain relationship to England to see the joy in it! This is, as the title suggests, a book about place names. The author, Caroline Taggart, has structured the names according to geographic regions and you can jump back and forth between your favourite places, or read it from a -z, like I did, starting with the South-West and ending with the North-East. I like etymology, and I like to know the meaning of place names. And it's not boring at all. Taggart writes for you and me and everyone interested in the history of place names. You certainly don't have to be an expert to enjoy it. Here are lots of examples of how place names changed because the Normans couldn't pronounce the original name, which is why we get Skipton and Kirk in the north (Scan...

Der finnes søndager helt uten mål og mening. Søndager uten avtaler eller plikter eller utflukter eller andre aktiviteter. Slike søndager elsker jeg. En slik søndag dukket opp nå i juni. Grå og kjedelig og aldeles vidunderlig perfekt til å tilbringe i sofaen med en ukomplisert bok. Valget falt på en ekte papirbok - riktignok ikke helt tilpasset mitt alderssegment, men hva gjør vel det? Ild er en ungdomsbok skrevet av svenske Mats Strandberg og Sara B. Elfgren, og er del 2 i Engelsfors-trilogien. Jeg har ikke lest del 1 og kommer sikkert ikke til å lese del 3 heller, men det gjør absolutt ingenting. Boka havnet i hus fordi jeg på mine eldre dager er blitt enda mer glemsom enn tidligere, og til stadighet glemmer å avbestille bøker fra Bokklubben. (Skal melde meg ut snart...) Anyway, jeg kastet meg ut i et univers med utvalgte hekser og demoner og what not og la ikke fra meg boka før jeg var kommet til side 634. Da var det også slutt. Handlinga går i korte trekk ut på at en gjeng ungdomm...

Russetida er overstått for de unge, men for oss eldre går vi nå inn i en sesong med alskens gjenforeninger og jubileer. For eksempel gjenforeningen av Russ 88. Jeg hadde tre strålende år på videregående og ser ingen grunn til å ikke treffe mine gamle klassekamerater igjen. På Facebook-gruppa vår er det imidlertid en rekke mennesker jeg ikke kan huske særlig godt. Det finner jeg ytterst merkelig. Hvordan kan man ha glemt mennesker man så, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig i flere år? Vi var tross alt bare rundt 120 som var så heldige å tilbringe tiden sammen på Finnfjordbotn vidaregåande skole. (Ja, tenk - skolen hadde nynorsk navn. Utrolig kult. Og en million ganger bedre enn det sludderet de nå vil kalle skolen!) Men tilbake til saken, før jeg hisser meg inn i navnestriden. Jeg begynte å lete etter bilder - men dette var 80-tallet og fotoapparat var dyre eller dårlige og framkalling av bilder var kostbart, så ikke et eneste bilde av meg eller mine medelver ikledd rød skygg...