I helga leste jeg Dagbladet. Jeg merket meg spesielt to artikler, den ene om tidsklemma, den andre om livet til en ung, homofil mann. Den ene artikkelen sto helt i begynnelsen av avisa, den andre helt til sist, og sammen symboliserer de på en måte vår sterke selvopptatthet og vårt tilsynelatende åpne og liberale samfunn som likevel har store skyggeområder. Jeg reagerte på begge tekstene, men på svært forskjellig vis.
Artikkelen om tidsklemma er godt skrevet og svært fornuftig. Forfatteren foreslår 6-timers arbeidsdag for småbarnsforeldre, noe som i teorien er en utmerket ide. I teorien burde det faktisk gjelde alle, ikke bare småbarnsforeldre. Det finnes mange som av ulike grunner er slitne på grunn av forpliktelser utenom arbeidsliv. Men, som den gretne gamle damen jeg er, strever jeg med å finne sympati overfor alle som syter og klager over denne tidsklemma. Joda, jeg er fullt klar over at det er beinhardt å ha små barn og være i full jobb. Men ærlig talt - de fleste av oss jobber 37.5-timers uke. De færreste av oss har fysisk harde jobber (med mange hederlige unntak, særlig i omsorgssektoren). Våre foreldre og besteforeldre og oldeforeldre hadde i mange tilfeller langt mer slitsomme arbeidsliv og mindre fritid. Til og med Mor som var hjemme med barn og gårdsarbeid hadde nok å henge fingrene i, før heimen ble fylt med hjelpemidler som vaskemaskin, tørketrommel, sentraltøvsuger, online shopping og Facebook.
Grunnen til at jeg strever med å mane fram sympati er at når jeg ser rundt meg er det ikke arbeidslivet som sliter ut folk. Det er folks egne selvpålagte ideer om hva man skal gjøre på fritida si. Da skal man nemlig ikke ha fri. Man skal gå på toppturer, slite ut tredemølla på nærmeste treningsstudio eller gå på yoga for å mestre travelheten man selv skaper. Og alt dette overfører man til barna sine fra de er store nok til å gape. Du har ikke rett til å klage på at du føler deg som en yrkessjåfør der du kjører 8-åringen fra den ene fritidsaktiviteten til den andre annenhver ettermiddag eller at det er så slitsomt med alle dugnadene. Du har selv valgt det enten fordi du tror det er barnets beste, eller for at du ikke har hjerte til å si nei når gullklumpen har lyst til å begynne på fotball, i tillegg til korps, speider, håndball og gitar.
Og når jeg først er inne på barns fritidsaktiviteter - når ble det nødvendig at foreldre skal sitte og se på treningene? Når ble det så viktig å møte opp på skolens sangsamlinger? (Midt i arbeidstida!!!) Når ble det nødvendig å stille opp og se (og fotografere) barna HELE TIDA? De fleste barn i normalt ressurssterke familier får så mye oppfølging og kvalitetstid og oppmerksomhet at det ikke er rart at foreldrene er slitne og trenger å hvile når de burde være på jobb! (Og ja, jeg er en av dem selv. Jeg ser at mine barn har alt de trenger og mer til, de blir fraktet hit og dit og de hadde reist til flere land før de fyllte 10 enn jeg hadde som 30-åring osv. )
Mitt poeng er at hvis vi bare stresser litt ned på fritida, er det ikke så umulig å jobbe en vanlig arbeidsdag. La barna kjede seg litt. Kutt ut halvparten av fjellturene og bruk tida i heimen uten å gjøre noe. (Ja, tenk - det går an!) Gå til jobb om du kan, da får du trening og frisk luft og slipper å bruke ettermiddagen på å stå i kø på Sats. La humla suse (både bokstavelig og i overført betydning) og senk kravene til hva det vil si å være en perfekt forelder/partner/menneske etc. Dessuten er det ikke farlig å være sliten en gang i blant. Har vi helt glemt det?
Så til den andre artikkelen - som er langt viktigere. Her forteller en ung mann om livet som homofil og om de fryktelige holdningene han fortsatt møter i vårt åpne og vidundelig liberale samfunn. Selv ikke familien hans gir ham støtte og forståelse. Nå tror/håper jeg hans tilfelle ikke er representativt for hele landet. Men bare det faktum at noen opplever slikt gjør meg opprørt. At vi i 2013 fortsatt ikke aksepterer at folk er født forskjellige - enten det gjelder utseende eller seksuell legning betyr bare at vi må jobbe beinhardt med holdningene våre. At vi frykter og forhåndsdømmer våre medmennesker på grunn av disse forskjellighetene betyr bare at vi slett ikke er så rause som vi vil ha det til. Denne forfatteren fikk min fulle og hele sympati. Hans problemer og utfordringer i hverdagen er reelle og unødvendige. Det er hardt å være menneske. Vi møter alle motstand og utfordringer ved ujevne mellomrom. Det er uunngåelig. Men denne mannens prøvelser skulle vært utryddet for lengst. Det er vårt ansvar som en del av et felleskap å sørge for at hets mot homofile ikke er akseptabelt. Hva om det er ditt barn som må oppleve slike ting neste gang?
Tilbake til utgangspunktet mitt. Vi syter og klager mye i dette landet. Jeg også. Hele dette innlegget er jo egentlig en klage på at andre klager! Men noen klager er viktige! Noen saker trenger oppmerksomhet! At man blir så sliten av fritidsaktiviteter og familieliv at man må jobbe mindre er ikke viktig. (Selv om det faktisk er/blir et samfunnsproblem at folk ikke jobber nok. Vi trenger alle hender i arbeid for å få hjulene til å gå rundt!) At noen behanlder andre råttent på gunn av fordommer og uvitenhet er ikke greit. Slike ting skal vi bruke tid og spalteplass på. På tide å sette seg ned og få perspektiv på ting, folkens!
Rammefjell, Geir (2013): "Exit tidsklemmedebatt". Dagbladet, 29.06.2013:3.
En student (2013): "Jeg er homo". Dagbladet, 29.06.2013:76-7.
No comments:
Post a Comment