Mariann sin blogg

Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011 er i gang. Jeg har så langt sikret meg hele 4 (fire!) billetter. Med bortreist mann, og til og med bortreist sønn (barnevakt) i helga, blir det ikke så mange muligheter til å gå på film. Men jeg akter å gjøre det beste ut av de filmene jeg får med meg, inkludert obligatoriske kafebesøk i helga. Første film ut var en italiensk komedie ved navn Basilicata Coast to Coast, en slags road movie. Fire menn i sin beste alder legger ut på tur til fots tvers over regionen Basilicata for å delta på en musikkfestival. Hele ideen med å gå er i utgangspunktet ment som et pr-triks, men pressedekningen er heller laber. De får imidlertid med seg en motvillig journalist på turen. Filmen er strålende! Helt klart i kategorien feelgood! Her er solsvidde italienske landskap, personligheter, humor og god musikk (nærmeste sjanger: jazz). Men musikken tar aldri overhånd, så de som har allergi mot musikaler (som jeg) har ingenting å frykte. Sitter faktisk her og lurer på ...

Noe har skjedd de siste årene. I større grad enn noensinne er det enkeltmelodier og ikke hele album (heter det fortsatt det?) som preger min musikkhverdag. Det er ikke lenger slik at jeg kjøper en CD og hører intenst på den en gitt periode. Faktisk er 2010 det første året der jeg overhodet ikke har kjøpt musikk i 'fysisk' format, kun digitalt. Hvilket fungerer utmerket for meg. Jeg laster musikken over på telefonen slik at jeg har noe å høre på når jeg går på jobb. Uten musikk på øret spørs det om jeg ville kommet meg avgårde hver morgen ... Anyway - 2010 har vært preget av spesielt 4 enkeltlåter som jeg fikk fullstendig på hjernen i ukesvis. (Selvsagt har jeg kjøpt hele albumene etter en stund.) Det gjør det vanskelig å rangere min Topp 10. Men rangering må til, så jeg kaster meg ut i det. 10. Best Coast(USA): Crazy for you Med en slager som "Boyfriend" kan man ikke motstå dette bandet. California-pop uten å bli helt Beach Boys! Søt og skranglete musikk, hverken mer...

Enspora jeg? Jeg tenker jo på både mat og musikk! I alle fall om man skal stole på hva jeg har skrevet på Facebook det siste året!

For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang. Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte...

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen. Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått....

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er! Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan. Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bar...

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så ...